Praktisk handling er løsningen

I flere år brukte jeg alkohol for å regulere min sinnstilstand. Jeg mistet evnen til å dele følelsene mine med mine nærmeste. På slutten av min ruskarriere mistet jeg også selvrespekten og evnen til å stole på meg selv og andre. Alkoholavhengigheten førte til en uholdbar livssituasjon som jeg til slutt ikke kunne leve med. Fortvilelsen gjorde at jeg ble villig til å prøve det jeg tidligere hadde avvist, nemlig å ta imot hjelp og støtte for at en endring skulle skje.

Erkjennelsen av min maktesløshet overfor alkoholen, og for så vidt alle stoffer eller aktiviteter jeg tydde til for å regulere min sinnstilstand, ble vendepunktet til en personlig endring. Fortsatt kan det dukke opp situasjoner hvor jeg kjenner maktesløsheten rive i meg og jeg kan plages over skyldfølelsen over å ha spist opp hele sjokoladen. Ja, for det er slik at søtsaker har blitt min nye last. Jeg klarer meg stort sett fint, men der jeg i de fleste tilfeller tydde til alkoholen, når tingenes tilstand ble for uutholdelig, har sjokoladen blitt løsningsmiddelet. I etterkant kommer så denne skamfølelsen fordi jeg i praksis ikke klarte å leve slik jeg mente jeg skulle.

Jeg ønsker jo ikke lenger å være styrt av verken rusmidler eller andre midler. Jeg har lenge sett at sukkerholdige matvarer har samme påvirkningskraft som alkoholen, og sjokoladen spesielt får meg i ulage. Den kan kreve at jeg står opp midt på natten, at jeg finner unnskyldninger for å være alene, at jeg gjør noe krevende for å få en belønning eller at bruker den som «plaster på såret». Eksakt samme mønster som med alkoholen. Jo da, jeg har blitt adskillig flinkere og det er takket være all kunnskapen jeg har ervervet meg på området. Likevel ser jeg at jeg fort kan falle tilbake på gamle (u)vaner og synder – jeg kan engste meg mye og glemme å fortelle det til noen, bære det inni meg til det blir for stort og vanskelig, gjemme meg bort med min frykt, som blir verre og verre, og til slutt ender det med at jeg «overfaller» godterihyllen i butikken.

Hvorfor? Årsaken er åpenbar. Jeg strever fortsatt med å være mitt sanne jeg. Jeg har blitt gitt, eller jobbet meg fram til å både se mulighetene og oppdage mange nye sider ved meg selv.  Det er vel fortsatt skyggesider som ikke har fått komme frem i dagslyset. Jeg er fortsatt redd. Redd for hva? Jeg har jo kommet på god vei til å akseptere meg selv, bli glad i meg selv slik jeg er, et alminnelig menneske med både sterke og svake sider. Men kan hende har jeg ikke godtatt meg selv slik jeg er likevel. Er det derfor jeg blir skremt av å se andre mennesker på godt og vondt? Mon tro om jeg selv holder tilbake det jeg klager over at verden mangler…

Det er opp til meg hvor jeg vil, og hva jeg vil med livet mitt. Jeg trenger å være mer bevisst på at tankegangen og holdningene mine følges opp av handling. Å tenke og ønske er ikke nok. Det er praktisk handling som må til for å leve i pakt med mine normer og for at jeg i fremtiden også skal forbli nykter – mitt livsmål. Muligens trenger jeg et virkelig dypdykk i meg selv. Finne bedre måter å håndtere livet på, handle og oppføre meg slik jeg egentlig vil overfor mine nærmeste og bli mer villig til å ta sjanser for å prøve nye veier.

Jeg ser det helt tydelig – at jeg fortsatt flykter. Så løsningen er: Når jeg aller mest har lyst til å flykte, er det viktig å kjenne ordentlig på frykten for det ukjente og tenke over følgene av flukten før jeg bestemmer meg.

Tørre å se det ukjente utenfor…i mørket…bortenfor det kjente…

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s