Nei, der kommer den snikende igjen – skammen. Gjorde den det? Kom den snikende? Er det ikke jeg som lar den vokse seg frem eller er det noen andre som egger opp skammen i meg?
Skammen går alltid via andre, det er blikkets sykdom.
– Hvorfor glor du slik på meg? Har jeg gjort noe galt? Jeg visste det, jeg skulle aldri… og nå bærer du nag til meg. Jeg vet jo at jeg er udugelig…
Selvfølelse kontra skammen styres og reguleres av andre mennesker, eller rettere sagt av hvordan vi tenker andre tenker om oss. Det er der roten til skamfølelsen ligger. For å ta tilbake eierskapet i eget liv behøver vi å overvåke oss selv (Søren Kirkegaard), og ikke la andre styre vårt syn på oss selv eller la andres argusøyne fordrive oss på flukt fra oss selv. Nei, det er ikke enkelt…
God skam, for ja, det finnes god skam – den som forteller oss at vi virkelig har gjort noe galt som vi trenger å ordne opp i. Vår samvittighet. Denne skammen reguleres gjennom menneskelige forhold, når vi kjenner oss trygge i flokken, vi har blitt gitt kjærlighet, omsorg og forståelse. Det er når vi er likeverdige vi kan slippe å frykte hva andre skulle mene om oss. Derimot dårlig skam, det er når all smerten vi kjenner på når vi ser på oss selv som en som ikke fortjener å bli elsket.
Den dårlige skammen har ofte sitt utspring i barndommen. Det tar nitti sekunder å gjøre et barn ulykkelig. (Finn Skårderud). Foreldre som neglisjerer, som overser, som aldri bryr seg. Foreldre som har nok med sitt. Dysfunksjonelle foreldre. Svik. De som ikke selv vet at de svikter, som ikke vet bedre. Noen gjør det med overlegg. Kan hende de selv ble påført skam tidligere i sitt liv. Vi kan bli påført skam – ytre skam gjennom personer vi omgås; familiemedlemmer, venner eller miljøer kan gi grobunn ved resolutt mobbing og undertrykkelse, overgrep og fravær av positivitet og omtanke. De påfører oss følelsen av å ikke være verdige og gode nok. Som regel fører dette til at vi selv begynner å tenke negative tanker om oss selv, vårt utseende og at stemmene blir virkelige.
– Jeg er ikke verdig nok! Jeg fortjener ikke bedre! De snakker sant!
Taushet øker skammen – skammen for å snakke om skam. Ingen skal få vite. Det er skammens karakter – unnvikelse og taushet. All skyldfølelsen skygger for skammen.
– Ingen vil tro meg. Jeg er jo verdiløs uansett. Det var nok min skyld. Ja, han sa jo det, så det er min skyld.
Selvfølelsen forsvinner litt etter litt. Selvet brytes ned av gjentatte kommentarer om at man ikke duger, er verdiløs, dum og stygg. Skammen bygger seg opp og skjuler det svake selvet og kuer den man har blitt enda mer ned. Skammen avler mer skam – skammen over tapt kontroll.
Mange har sikkert hørt: Gå og skam deg! Er det rart vi blir selvkritiske? At vi omtrent ikke våger å bevege oss. Lister oss rundt på tærne i frykt for å forstyrre eller trå feil. Vi skal gå i skammekroken for noe vi egentlig ikke visste var galt, at vi sa noe uten at det var vår tur eller snublet og fikk grønske på strømpebuksekneet.
Der er dessverre blitt slik at selvkritikken har erstatte samfunnskritikken. Vi er strenge med oss selv. Grunnen er at vi tror at andre er mer perfekte enn oss selv og vil at vi skal være enda bedre enn vi egentlig klarer å være. Vi tror vi ikke er gode nok og streber etter det alltid perfekte og feilfrie, slik vi tror det skal være, slik alle våre venner er, slik skolen krever, slik vi tror skolen krever – alle krever…
Hos hvem ligger feilen – oss eller dem?
– Jeg klarer det ikke. Jeg er ikke flink nok!
Kanskje er det nettopp det du er – flink nok. For flink. Skammens stemme roper til deg: Vær flink pike nå! Og du strever, du jobber, men mestrer aldri – strekker ikke til. Du godtar andres «meninger», påtar deg ansvar og skyld – du er den forbeholdende: Hva var det de sa! Depresjonen og selvforakten. Raseriutbrudd. Skammen raser i deg gjennom ditt sinne. Du vil bare bort. Rømme. Tar sjanser og bryr deg ikke om din skamløse adferd.
– De skal få se! Jeg eier ingen skam!
Det var da flaskene kom på bordet… Rusen legger enda mer lokk på skammen. Skjuler skammen. Vil ikke se den, kjenne den. Vet den er der, så drikk mer. Det er mye skam gjemt bort i vitrineskap, skuffer, skittentøykurver, bokhyller og de mange finurlige gjemmesteder skammen får plass i.
Rusen er bare symptomet på at noe er galt fatt. I virkeligheten er det årsaken til ruse som vi skal se på, som er av vesentlig karakter – det bakenforliggende, det som fikk oss til å drikke eller ruse oss på stoffer eller andre midler.
Skammen må bort. Hvordan? Først og fremst rydde symptomet av veien: Rusen, den som la lokk på alle våre følelser. Vi behøver hjelp for å komme til det skjulte, det vi tror vi har fortrengt. Men har vi det?
Det er viktig å foreta endringer i gode, trygge rammer og omgivelser for å unngå faren for retraumatisering. (https://psykologtidsskriftet.no/fagartikkel/2006/10/kan-noen-traumatiserte-pasienter-ta-skade-av-eksponering-minner-om-traumer). Skape trygghet, validere for deretter å utfordre er nødvendig, men har personen en posttraumatisk lidelse skal den på ingen som helst måte konfronteres med fortiden. Da gjør man vondt verre. Det kreves profesjonelle behandlere eller samtalepartnere som må finne ut «hvor den andre er».
Åpenhet gjør at skammen trekker seg tilbake. Det å lære seg å akseptere seg selv som den man er. Kunne sørge, være sinna og faktisk kjenne på skyld. Finne skyldens rette far. Erkjennelse og tilgivelse, eller kanskje mer forsoning. Nei, det er ikke enkelt. Hvem har tid til den gode samtalen, som tar seg tid til å lytte til nettopp deg. Tid til en langsom samtale i en hastig tilværelse, en kultur som ikke gir mye rom for stillhet og ettertanke, rom for undring og godtagelse. Tid for observasjon og læring. Du er bra nok! Hvordan tro på det?
Mestring i trygge omgivelser er en av nøklene. Vi trenger å begynne fra starten igjen, lære oss medmenneskelighet på nytt. Gå tilbake til barndommen, der alt grunnlaget legges. Vi mistet mye den gangen og enda mer på veien. Var det så ikke vår egen skyld? Aller mest generasjonenes evolusjon. Forvitring av forståelsen for hva som er det viktigste i våre liv – sosial tilhørighet og aksept av oss selv og andre. Tid! Tid til kjærlighet i all stillhet.
Daniel Stern, https://da.wikipedia.org/wiki/Daniel_Stern_(psykolog) , stilte spørsmålet og hadde selv svaret: Hvorfor lærer ikke barn å snakke det første året? Fordi de har mer viktigere ting å lære, som for eksempel medmenneskelighet – empati. Språket ødelegger for dette!
– Jeg er gode nok! Hører du… eller ser du…
Tiden etter - hvordan takle hverdagen som tørrlagt alkoholiker 