Grensesetting

Hvorfor er det så vanskelig å si nei?

Jeg har skrevet en arbeidskontrakt med borettslaget, slik jeg gjorde i fjor. Den innebærer stell og vedlikehold av utearealet som ugressluking og frisering av trær. Jeg er happy med ordningen – betalt kosesyssel.

To dager på rad har jeg stått tvekroket i buskas og luket eller med greinsaksa i hendene for å beskjære trær. Jeg har stått på som «en turk», og ikke vet jeg hvorfor. Har jo god tid på meg, resten av året faktisk, men slik er jeg anlagt. Jeg gjør da jobben min – ingen kan klage på det. Om så er; gjør det selv… Skjer ikke!

I går var det ekstraordinært, mange stilte opp, og selv om vi avsluttet arbeidsdagen klokka 22.00 var ikke oppdraget helt ferdig. Vel og merke var min del av jobben ferdig, og jeg var helt ferdig i kroppen også. Likevel presterte jeg å si at jeg skulle komme i dag for å hjelpe til med det resterende. Innerst inne visste jeg jo at kroppen ikke ville være klar for en økt til. Hvorfor i alle dager kunne jeg ikke bare sagt: Nei, vet dere hva, jeg kan ikke for rygg og armer trenger minst en dags pause.

Hva er jeg så redd for? Redd for andres reaksjoner – at de vil tenke jeg er lat eller bare stiller opp når det passer meg og når jeg får betalt? Hva de egentlig tenker er ikke mitt problem. Like forbannet lager jeg det til mitt problem. Hvorfor?

Flink pike-syndromet i meg vil ikke slippe taket. Burde jeg ikke friskmelde meg fra ja-syken. Hva er det som er så fordømt vanskelig med å si nei? Eller jeg kunne sagt jeg måtte se det an. Snakk om å være løssluppen i egen grensesetting. Hvem taper på min snillisme eller hva man kan kalle det? Ikke de. Jeg gjør, for jeg får enda mer dårlig samvittighet når jeg må trekke tilbake lovnaden. Tenk så mye enklere det hadde vært for alle parter om jeg hadde sagt nei med det samme. Dust!

Er flere årsaker til frykten for hva folk måtte tro og mene, og bakgrunnen ligger i fortiden min. Det er samvittigheten som snakker og den forteller meg at dersom jeg ikke følger avtalen vil de det måtte angå bli sure, og det kan jo ikke skje. Det er også dårlig samvittighet fra da jeg soset rundt i min egen verden og alltid sviktet og skuffet mange. Det som satt og ventet på meg i ulike situasjoner. Jeg lovet å komme til bursdager eller andre sammenkomster, lovet å hjelpe med både det ene og andre, lovet i hytt og vær. Men kom jeg? Sjelden, eller aldri. Jeg hadde alltid viktigere ting fore, nemlig å reparere etter gårdagens heisatur – da jeg egentlig skulle vært et helt annet sted enn på puben.

Det sitter altså i hodet. Tilgjorte eller egendefinerte tanker; jeg tror andre tror. Og igjen, hva er så farlig med hva andre tror?! For er jeg simpelthen redd for at folk fortsatt skal tro jeg sluntrer unna for heller å drikke eller fordi jeg har den verste skallebanken i manns minne? Dust!

Utslitt? Nei!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s