Det ringte på døra i går kveld. En nabo ville gi bort en gressklipper. Så snilt, tenkte jeg først, men i bakgrunnen lurte et snev av mistro. Akkurat slik jeg ville tenkt før; hvilken baktanke har han med å gi meg denne?
Ja, slik var jeg, mistenksom overfor alle andre mennesker og deres handlinger. Alles råd eller behjelpelighet hadde en baktanke trodde jeg. Ingen ville vel gi meg noe uten at de ønsket en tjeneste tilbake. Det var noe de ønsket fra meg, en gjengjeldelse av ett eller annet slag. Ingenting er jo gratis. Jeg handlet selv på den måten. Dersom jeg ga noen noe forlangte jeg selvfølgelig noe tilbake. En tjeneste, penger, noe å drikke på – en påskjønnelse for min godhet. Godhet? Jeg handlet sjelden av godhet da jeg drakk, bare av egoisme. Derfor trodde jeg heller ikke andre kunne gjøre noe bare for å være snill og hjelpe meg.
Jeg hadde for så vidt dårlig erfaring med å motta gaver eller påskjønnelser i livet generelt. Det var alltid en klausul bak en tjeneste eller når jeg fikk noe jeg egentlig ikke hadde forlangt eller forventet. I ekteskapet var sjelden noe gitt uten en eller flere baktanker. Bare det å få lov til å møte venner og dra på en sammenkomst var forbundet med smøring. I etterkant måtte jeg som regel gjøre noe tilbake.
Men nei da, der sto denne mannen, ville gi meg denne gressklipperen siden han hadde sett meg streve med en annen klipper tidligere på dagen. Den hadde jeg også fått gratis, og helt uten grunn, noe jeg ikke hadde hatt vansker med å godta. Vedkommende som hadde gitt meg den visste hvor mye jeg hadde ønsket meg nettopp en slik og hadde selv hentet den for meg. Så selvfølgelig finnes det mennesker som gir bort noe uten selv å ville ha noe i gjengjeld.
Der sto han og smilte. Han trengte den ikke, eller rettere sagt den sto bare der i boden – gjenglemt av noen som hadde flyttet. Vil du ikke ha noe for den da? (Hvorfor skulle han det siden den var jo egentlig ikke hans, men jeg spurte nå). Nei, den skulle jeg få, helt gratis. Det var for godt til å være sant. Helt ny så den også ut til å være.
Kanskje var det en baktanke med å gi meg den likevel, men mulig han ikke tenkte over den selv. Jeg gjorde heller ikke det med det første, men nå ser jeg at det blir besparelse for borettslaget at jeg klipper plenen her oppe. (Han sitter jo i styret). Men det blir en vinn-vinn-situasjon uansett. Som beboer er jeg, og alle her tjent med at vi sparer penger. I tillegg liker jeg å gå der å tusle rundt med en manuell gressklipper. Ikke minst får jeg gresset akkurat slik jeg vil og att på til får jeg trim.
Baktanke eller ei, jeg skulle være mindre mistenksom og mer takknemlig…
Tiden etter - hvordan takle hverdagen som tørrlagt alkoholiker 