Skyene driver tankene på flukt…

… men flykter jeg?

Jeg trives med alenetid, men i går kveld ble jeg mer rastløs og ubekvem da jeg fikk noen timer for meg selv. Min samboer måtte dra i et familiært ærend. Da han ga meg beskjeden, tenkte jeg; ikke nå igjen. Flerfoldige ganger har jeg prøvd å få ham til å forstå at han må gi slipp. Han kan ikke hjelpe noen før de selv tar ansvar for eget liv. Du blir bare utnyttet. Han dro…

Når jeg er urolig, slik jeg var i går kveld og utover natten, prøver jeg å søke trøst gjennom tankeflukt og drømmer. Som regel trekkes jeg ned mot sjøen, mot vannet, men det var for sent og for mørkt. Ikke det at jeg er mørkeredd. Nei, mørket kjennes trygt. Jeg fant det mer naturligst å bli hjemme. Jeg satte meg ut på balkongen i stedet. Tittet opp på himmelen, på sola som var i ferd med å gå ned, på fargespillet den laget «i taket» og på alle skyene som stadig endret seg i form og farger.

Jeg ser for meg at jeg sitter på en sky, kanskje er den rosa, og jeg svever av gårde høyt der oppe, langt over alle menneskene, som knøttsmå tusler rundt nede på jorden. Jeg har satt meg der for å få bedre oversikt, ikke for å leke Gud slik jeg en gang gjorde. Nå prøver jeg å finne svar på hvorfor jeg tukler til følelsene mine. Hvorfor alle andres handlinger stadig påvirker meg. Er det jeg som ikke klarer å gi ordentlig slipp?

Jeg søker stadig trøst i omgivelsene – i naturen. Skyene spesielt. De er for meg noe mektig, noe foranderlig, men like fullt føles de trygge. De svever der opp og kan hende forteller de meg om mine lengsler. Drar meg av gårde til nye ukjente land. Selv de mørkeste skyene gir meg håp. Kanskje enda mere de, for jeg vet at når de forsvinner og har «rast» fra seg blir himmelen blå igjen. Alt er visket bort. For jeg liker en klar, blå himmel også. Et himmelhvelv uten bekymringer. Ny start. Uskyldig og ren, som et blankt ark jeg selv kan male skyer på.

Skyene får frem barnet i meg. Jeg fantaserer. De omformes fra å bare være en skydott til å bli mennesker, dyr eller fabelvesen. Jeg ser engler og drager. De vil fortelle meg noe. En hånd strekkes ut og jeg prøver å ta tak i den. Den viser meg vei.

Himmel og vann står for meg som det nære og beroligende tross at de er to ytterpunkter, men samtidig i symbiose med hverandre. Slik vi mennesker er – skulle være. Det er noe med vann som sildrer eller bølgeskvulp. Jeg kjenner roen sige på hver gang jeg sitter ved en elvebredd eller ved sjøkanten. Likeledes driver skyene bort mine negative tanker. Det er som å ta et skritt tilbake, som å se på en film, om bare for et øyeblikk, hvor jeg ikke trenger å streve etter følelsesmessig sikkerhet.

Jeg slipper taket. Instinktet etter å ta ledelsen og ha oversikten har jeg overgitt til naturen. Jeg orker ikke lenger bli tynget ned av skuffende forhåpninger, slik jeg så ofte har gjort og tidvis gjør. Jeg vil vokse. Jeg vil sveve. Jeg vil flyte med uten å overgi meg selv fullstendig til noen jeg ikke helt stoler på. Kan jeg stole på? Kan jeg stole på meg selv?

Jeg er ikke lenger en kraftløs skapning. Jeg kan – jeg vil. Mitt følelsesliv er ikke lenger flyktig, slik vannet eller skyene er. Jeg flykter ikke, men lar bølgene skylle uroen bort og skyene drive skuffelsene vekk. Nå har jeg virkelig sjansen til å vokse i sunn innsikt og moden kjærlighet. Jeg forsto det med ett så tydelig der jeg sto…

Jeg sitter på en rosa sky…

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s