Fortidens stemme taler…

… og jeg skal lytte. Aldri glemme!

Jeg skal ikke lukke døren til min fortid. Jeg skal heller ikke la den tynge meg og påvirke meg i negativ retning, men bruke den til å komme meg videre opp. Min fortid hjelper meg til å bevare edruskapen, om jeg bruker den konstruktivt – all erfaring og kunnskap.

Jeg kan tenke tilbake, se meg selv sitte i mørket, musikken på full guffe hvor jeg prøver å finne en flik av noe oppmuntrende, noe jeg kan holde fast i. Bare holde hodet over vann. For en liten stund – la meg slippe. Men bare alkoholen teller. Drikke – drikke – drikke.  Jeg er hinsides all forstand.  

Når jeg sitter og ser tilbake kan jeg kjenne smerten ved den tvangsmessige drikkingen for å berolige nerver og angst. Nervene, som ligger utenpå huden og de kravler noe inni meg for å slippe fri. Angstens kvelertak. Angst for alt – angst for å leve, angst for å dø. Jeg ser meg også takke ja til behandling. For alle andres skyld. Hadde ikke mot nok til ville det nok selv. Jeg piner meg gjennom en edruskap som opprettholdes med hvite knoker. Det fungerte ikke lenge. Jeg sprakk. Ti nye år i helvetet, enda lenger ned mot bunnen. Så forsto jeg alvoret selv og ba om hjelp. Noen hadde sådd et frø, men jeg måtte selv finne det – la det vokse.

Jeg skal ikke glemme alt dette. Jeg skal ikke glemme alle de ukjente rusavhengige eller alle de jeg kjenner som drikker for å glemme. Alle de som lider i stillhet. Alle de som innesluttet sitter der i ensomhet, gjemt bak lås og slå, gjemt i drikkingens desperate avslapning. Tiltaksløse og tankeløse drives de til selviske handlinger. De kan ikke annet. De ser ikke veien ut selv. De har ikke styrken selv. Jeg skal IKKE glemme.

Jeg kan bidra til å gi andre kunnskap. Til å gi videre det jeg har fått – edruskapen. Jeg kan få andre til å akseptere at en forandring må til. Til å se seg selv, den virkelige sannheten om seg selv bakom fasaden laget av nervetråder og ruståke. For det eneste jeg kan tilby dem som fortsatt lider er mine erfaringer om sannheten…

«Det finnes en pris som er for høy å betale for fred… Man kan ikke betale med sin selvrespekt». (Woodrow Wilson).