Tro…

… Kan tro flytte fjell?

Om man tror alt blir bedre, vil det forhåpentligvis bli det, om man da virkelig ønsker det nok. Om man tror noen vil gjøre deg vel, kan det godt hende det motsatte skjer. I sistnevnte utsagn er det best å vite, men troa på at fremtiden blir bra skal man ikke miste. Andre kan man ikke gjøre noe med – bare seg selv…

Tro, det gjør man i kirken sies det, og ja det er godt mulig, men som jeg skriver skal man ikke miste troen på at noe skal endre seg – til det bedre. Men å tro at man har ryggdekning i alle situasjoner er ikke det samme som å tro på positive endringer, for det bør man helst vite for ellers får man seg en på trynet. Klart man kan lære av det også, dyrebar lærdom for mange, meg inkludert. Det er jeg som er ansvarlig for mitt liv, ikke hva alle andre ville måtte ønske å bidra med for meg, så derfor lønner det seg i lengden å vite hvor andre står, og vite hvor jeg selv står i forhold til dem.

Ble dette forståelig? Vel, for å forklare nærmere… Jeg har blitt såret mang en gang fordi jeg har trodd på andres ord, trodd de har ment det godt, trodd de ville stille opp, trodd de forsto, trodd de har stått med meg i last og brast, til og med trodd jeg selv ville gå den rette veien, men i alle tilfeller hjalp ikke troen meg. Jeg hadde ikke blitt lovet noe, heller ikke av meg selv de gangene jeg trodde jeg skulle klare, men ble “tatt” av min tro på at jeg skulle klare. Det var bare det at jeg hadde ikke tatt den avgjørende bestemmelsen, jeg hadde ikke tro nok – jeg trodde eller stolte ikke på mine egne avgjørelser fordi jeg selv ikke ville innerst inne. Fortsatt litt ullent forklart. Forstå det den som vil, den som tror…

Jeg kan ikke bare tro, jeg må ville det – av hele mitt hjerte. Jeg behøver å vite at jeg klarer, at jeg mestrer, at mennesker rundt meg, som også har troen på meg, bidrar til at det går den rette veien. Det å ikke bli forlatt, bli tilsidesatt og latterliggjort gjør at troen kan svinne hen. I det store og hele er det meg selv som bestemmer hvordan morgendagen blir, på tros av alle andres væremåter, ord som sies eller ikke sies. Det som er viktig for meg er å vite at uansett hva folk måtte mene er det jeg som skal ta valget og at jeg vet hvor jeg vil, ikke at jeg tror jeg vil… Vite om konsekvenser – ikke tro at: Det skjer ikke!

Det avgjørende er kunnskap. Kunnskap om hva som gjorde meg til den jeg er, om min sykdom og om alle konsekvensene som kom i kjølevannet av avhengighetssyndromet. Kunnskap gjør at jeg vet mer om meg selv, om min fortid, om mennesker – i det store og hele hva som kan skje om jeg ikke tar kunnskapen på alvor. Jeg vil vite mer, erverve meg mer viten om, og da hjelper troen meg svært lite. Om jeg da ikke vet at troen hjelper…

Så tro i seg selv kan ikke flytte fjell… eller…

——

Trenger en god porsjon mot, styrke og kunnskap om hvordan flytte dette fjellet… og vite at jeg klarer… Mon tro om jeg klarer å komme meg til månen… Jeg vet det går, noen har vært der før, men klarer jeg – eller vil jeg? Det er det som er det store spørsmålet: Vil jeg! For det jeg vil, det klarer jeg oftest, men jeg trenger fortsatt ha troen på at jeg kan – og vite at jeg kan…

Stadig forvirret? Kort sagt: Man skal ikke tro, men vite! Du er kan hende uenig i det…