Som lyn fra klar himmel!

Det blinker og smeller. Regnet hamrer på ruten. Det var meldt kraftige regnskyll – farevarsel og nettopp nå er himmelen åpen. Normalt står jeg ute i slikt vær, og gjorde det inntil nå, før jeg gikk inn for å skrive. Sto trygt under tak og i god avstand til høye punkter og selv i trygg forvisning om at jeg ikke er det utsatte punktet. Jeg synes tordenvær er fascinerende, men jeg har stor respekt for lynet. Katta derimot liker ikke slikt vær. Den har gjemt seg bak sofaputene, slik noen mennesker gjør for å føle seg skjermet for uværet.

Som liten pleide jeg å holde en pute foran øynene når det var noe skummelt på tv. Det var liksom betryggende å ha den der selv om jeg hele tiden gløtte over kanten. Måtte se. Det var spennende med det skumle. Uten sammenligning var alkoholen også et slags vern mot det utrygge og fremmede, det jeg ikke likte eller også brukt jeg den som skalkeskjul, skjule hvem jeg egentlig var og når jeg ville bli mer modig. Alkoholen var i tillegg noe skremmende, noe jeg fryktet og hadde dårlig erfaring med, men likevel nysgjerrig på.

Ja, akkurat slik brukte jeg alkoholen til å begynne med, som er forløser i usikre situasjoner og for å eksperimentere – trodde jeg ikke var som dem, men etter hvert forsto jeg at jeg var som dem. Alkoholen ble som en tvangstrøye. Selv om jeg visste hva rusen gjorde med meg, at jeg ble en annen, mest til det motsatte av hva jeg ønsket – en særegen, irriterende grinebiter, bare med øyne for meg selv og mitt eget velbefinnende og etter hvert et nervevrak full av angst for alt og derfor måtte jeg innta alkohol for å døyve smerten som kom ved fravær av stoffet.

Hver gang jeg skrudde korken av flasken eller åpnet en ny kartong med vin begynte det å bruse i meg. På slutten klarte jeg ikke vente til jeg var hjemme før jeg måtte helle innpå for å slukke kroppens tørste etter å få ro – for en stund. Jo mer jeg drakk jo mer måtte kroppen ha for å motstå og klare av abstinensene og herjingene inni meg. Den psykiske smerten var verst, men den fysiske mest synlig – skjelvingen, den jeg prøvde å skjule og bortforklare.

Det å gå dager, uker og år i konstant frykt, alltid på vakt overfor å bli fersket eller konfrontert med at jeg hadde et alkoholproblem skled over i en likegyldighet. Til slutt orket jeg ikke bortforklare overfor de nærmeste. De visste altfor godt. Trengte ikke være hjerneforskere for å se at jeg hadde mye å bale med, at min mentale tilstand var på randen og at «medisininntaket» oversteg enhver eventuell anbefaling. Kan hende kom det uventet, men dog mer kjærkomment da jeg omsider fortalte at jeg ønsket en innleggelse. De hadde for lengst sluttet å mase – forstått at det ikke nyttet. Jeg selv måtte ta grep.

Ja, jeg måtte selv erkjenne og innse at jeg trengte hjelp. Ville ikke, maktet ikke, kunne ikke lenger stå det ute i stormen – kald og sliten. Som et lynnedslått tre, avkledd og naken sto jeg der. Jeg måtte inn i varmen. Finne tilbake til den virkelige meg og trygt sitte der (her) å se på at uværet herjer der ute. Jeg er i trygghet nå, men om jeg ikke tar alle forholdsreglene jeg har lært, og bruker kunnskapen og erfaringene riktig kan et tilbakefall slå ned som lyn fra klar himmel igjen.