Oppvåkningen

Det skjer noe utenfor. Snekkere og murere har begynt å bygge opp igjen bodene som brant i våres. På fredag måtte jeg skynde meg ut for å se om drivhuset og tomatene mine ble tatt vare på. Alt var i skjønneste orden – takk og pris! Orker ikke mer uforutsette ting nå. Jeg har lagt ned mye arbeid med tomatene i år. Jeg har langt ned mye arbeid for å få et levelig og trygt liv. Endelig føles det godt og trygt…

—–

Etter brannen i boder og søppelskur har jeg blitt veldig vár på lukten av røyk. Jeg har oftere drømmer om at det brenner også, men det er lenge siden jeg har drømt at jeg er innestengt i brennende hus, slik jeg kunne da livet mitt var mer kaotisk – når jeg ikke så mulighetene og løsningen på min tilværelse.

Stadig drømte jeg at jeg sto i et brennende rom. Luften var fylt av tykk røyk og alle utganger var blokkert av ild. Mens jeg hev etter pusten og febrilsk prøvde å rope om hjelp, uten å få frem en lyd, så jeg en hånd som vinket seg til meg bak flammene. Jeg visste at friheten, lys og luft var på den andre siden av døren og at en sikker død ventet på meg om jeg ble stående. Hva ville jeg? Ville jeg klare det? Jeg tvilte fortsatt, for hvordan skulle jeg komme meg gjennom de oppslukende flammene? Da våknet jeg opp av mitt eget redselsutbrudd.

Det var vel omtrent slik jeg følte livet mitt var da jeg var fanget av alkoholen. Også før jeg selv ble en trell underlagt rusen sto jeg foran store utfordringer i livet. Selv i våken tilstand følte jeg det som et mareritt – utsatt for farer på alle hold og redd for å ikke klare å komme meg fri. Alles oppfordringer om å ta grep og komme meg videre føltes umulig. Jeg tvilte på egne ferdigheter, på min verdi og håpet på et mirakel tros at jeg følte jeg var i en blindgate og trodde at ingen kunne se meg. Noen måtte ha sett, og mirakelet inntraff. Jeg fikk hjelp av en reddende hånd, som ga meg mot nok til å ta sjansen og dra min vei. Jeg var endelig fri – fri fra et fangenskap, men jeg gikk inn i et annet…

Igjen var jeg som et gissel i mitt eget hus – i mitt eget liv. Hvor var den hjelpende hånden nå? Alkoholen ble løsningen. Jeg husket at den én gang for mange år siden hadde gitt meg en ro. Den som hadde gjort meg modig, tøff og mer selvsikker. Alkoholen fikk meg til å glemme og tok meg bort fra hverdagens kjas og mas – bort fra alle problemene. Den gjorde meg fri igjen, trodde jeg. Fri fra meg selv, men aldri helt fri.

Jeg søkte trøst i hver dråpe, for å finne et vern mot all redselen og frykten for allting utenfor veggene. Alle vanskelighetene. Alle krav som ble stilt meg. Det fantes ingen muligheter. Jeg så ingen andre mulige løsninger enn å drikke mer. Til slutt ble heller ikke alkoholen den tilstrekkelige metoden for å finne fred – kjenne friheten. Det var da det begynte å brenne igjen. Hadde jeg tent på? Nesten hver natt så jeg brannen komme nærmere og nærmere. Nå skulle jeg nok dø. Ville jeg dø?

Det kreves mot til å ta seg ut av det som kjennes trygt, det forutsigbare og kjente. I virkeligheten var det den rake motsetning, men jeg så det ikke. Om jeg ville videre måtte jeg ta meg forbi varmen. Skulle jeg risikere? All smerten – hva venter meg på den andre siden? Der var jo alt ukjent, utrygt og alt måtte startes på nytt. Orket jeg? Det var varmt i huset hvor veggen brant. Snart faller de, men om jeg holder meg i ro vil jeg være trygg, vil jeg ikke?  Jeg var redd. Jeg ba – ba om hjelp, men ingen hørte. Lenge ropte jeg. Fortvilelsen. Så kom erkjennelsen. Jeg kunne ikke bli. Utenfor var den virkelige friheten. Jeg ba nok en gang. Da så jeg den igjen. Jeg tok hånden…

---

Gjennoppbyggingen av livet vil jeg gjøre grunndig…

Det begynne å ligne et fullstendig bygg igjen nå. Grunnmuren er på plass. Måtte den være sterkt nok til å holde reisverket oppe. Måtte byggverket bygges til å stå imot eventuelle nye branner.

Det begynner å ligne et liv igjen. Måtte jeg ha bygget min grunnmur og reisverket oppå solid nok til å tåle uforutsette ting. Måtte jeg være sterk nok til å stå imot et hvert problem som prøver å sabotere for min fremtid. La meg fortsatt være fri! Jeg er fri – fri til å handle eller la være, til å ta sjansen eller vente med å ta beslutninger. Jeg er fri til å gjøre valgene som kjennes riktige – og hånden viser meg veien om det behøves…

Det brenner ikke nå…og jeg nører ikke oppunder glørne lenger heller. Har annet å gjøre – bygge meg et liv…