En tid for alt…

…og snart er det høst – tid for hvile og ettertanke…

Denne sommeren synger på siste verset. Bare på noen dager, i det august tippet over på sin siste uke har høstlufta på morgenen tatt overtaket. Kveldene kommer fortere, så dagene må benyttes til det fulle for å dra nytte av dagslyset og de enda varmende solstrålene. Snart går det meste i dvale for å lade opp, og da trengs det et godt reservelager.

Gjennom sommeren har jeg lagt meg opp et arsenal av D-vitaminer og laget meg et godt grunnlag for vinteren slik jeg i sin tid la grunnlaget for en god, edru fremtid. Jeg frykter ikke morgendagen lenger – den blir som den blir, men så lenge min samvittighet er god, skaper jeg et bedre utgangspunkt og kan derfor gå morgendagen sikrere og tryggere i møte.

Med tiden har jeg lært at frykten hjelper meg til forsiktighet og sømmelig respekt for det ukjente og i forhold til andre mennesker, de jeg før fryktet – de jeg måtte drikke for å møte. Alkoholen var et middel for å oppnå og etablere kontakt og til å føle tilhørighet med andre. Faktumet var at jeg bare oppnådde å bli en slave av denne ensomhetens tyrann.

Tiden, og i ordets rette forstand er tiden aldri stillestående – alltid i bevegelse, slik jeg trenger å være tross at jeg lever akkurat nå. Men nå er ikke lenger nå, men iste – i fortiden. Jeg skal ikke glemme den, men likevel rette fokuset på fremtiden. Fremtidsperspektivene ser jeg ikke lenger på med redsel og gru, men med mer tilfredshet og undring – mer sinnsro. Jeg har jo laget meg et bedre grunnlag gjennom ervervelse av rettsinn og egenrespekt, skapt av kjærlighet. Kjærlighet til livet – en kjærlighet som tåler mye mer.

Kjærligheten er bygget på tillit og ærlighet, oppriktighet og omtanke.  På villighet til å se meg selv og andre, se meg selv i andre. En kjærlighet som ikke krever, men hvor vi kan gi og ta av hverandre, hvor jeg, hvor vi får lov til å bare være oss selv. Denne kjærligheten ble gitt meg i gave da jeg så meg selv og ikke bare alle andre – da jeg begynte å gi av meg selv, gi av min kjærlighet…

Jeg åpnet opp min dør og slapp mennesker inn. Stadig får jeg økt toleransen for disse menneskers gavmildhet, det som gir grobunn for mer kjærlighet. En kjærlighet min selvopptatte frykt hadde skjult så lenge. Denne kvelende frykten for å miste noe jeg hadde, noe jeg trodde jeg hadde eller trodde jeg kunne få om jeg krevde. Og jeg krevde fordi jeg var redd for å ikke få…eller miste…

Skuffelsene og svikene – jeg skuffet og svek, som så mange andre skuffet og svek. Jeg mot dem. Aldri oss. Jeg fikk ikke fred før jeg reduserte alle mine krav og innså at det middelet jeg brukte for å oppnå samhørighet og rettskaffenhet bare var en stor løgner og bedrager – kong alkohol, han som tok og aldri ga. Han som gjorde meg til en narr, en taper og den samme løgner og bedrager som ham selv.

Nå derimot, når jeg omsider prisgir hele mitt følelsesregister og er meg selv fullt ut, da er jeg fri fra trelldommen, og alt dette gjør virkelig min opplevelse av et fullverdig liv. Jeg er ikke lenger vill, desperat og akutt ulykkelig…, men nå – gjennom alt jeg har erfart vet jeg med sikkerhet at bare å leve er noe stort…

Ærlighet og oppriktighet, en gavmild raushet fra andre, min egen gavmildhet har åpnet opp mitt sinn og selvrespekten har fått blomstre. Så vel som en toleranse overfor andres syn og væremåte har jeg med tiden åpnet opp øynene for å tolerere meg selv og mitt levde liv. Jeg har jeg sett viktigheten av å samle blomstenes frø og bevare dem vel til tiden er inne for å så dem igjen.

Ja, alt har en tid – det er en tid for alt. En floskel kan hende, men dog. Jeg er et resultat av tiden som var. Tidens tann har både revet ned barrierer og råtne bestanddeler, fjernet stygge utskudd og fordervelser og deretter bygget opp nye, fine og sterke forgreininger og bånd – et tryggere grunnlag for fremtiden. Nå skal jeg bruke tiden som er, og bruke den godt. Jeg skal gå ut å samle flere frø fra blomstene, frø jeg kan så i tiden som skal komme – til våren når nytt liv skal slå rot å vokse. Det videre grunnlaget jeg legger, alt jeg samler vil bli til nytt liv. Akkurat slik jeg selv hittil har sådd frø for at mitt liv skal vokse – bli frodigere, sterkere og mer motstandsdyktig.

Snart vil løvet fra trærne falle, blomstene visne hen og bli til muld. Lage grunnlag for en ny vår – nye tider. Jeg selv vil bestå, for «mitt løv» har ikke falt ned enda, mine dager er ikke talte. Jeg skal bare hvile, sitte i fred og ro i lys av måneskinnet når sola etterhvert senker seg på vår halvkule…, men fortsatt gir den meg et stikk i nakken, et minne om tiden som var og en påminnelse om tiden som vil komme…

Det er en tid for alt…

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s