Lever du ditt liv?

Hvordan er det med dere pårørende for tiden – blitt noe bedre?

Nei, trodde ikke det heller. Gått tilbake til gamle vaner, selvmedlidenheten: «Det er ikke min skyld». «Har det så vondt». «Orker ikke mer».

Mulig det, men litt skyld i hvordan du har det, hvordan du føler deg har du vel selv også!? Det er dine følelser og deg selv det omhandler, og det er du ansvarlig for – ingen andre what so ever… Selvsagt er det ingen som klarer dette i lengden, men hvorfor piner du deg selv? Gi slipp!

«Ja, men, han vil jo aldri høre…?»

Mulig det også, men la ham for guds skyld få bli ferdig… og jeg vet han eller hun har hørt deg, men akkurat nå vil de bare drikke, ruse seg. En dag tar de fram disse ordene, alt du maset om, tenker over dem, tar en bestemmelse – som er deres og ikke din… Inntil da kan du bare gjøre en ting: TA VARE PÅ DEG SELV!

Når gjorde du sist noe du hadde lyst til? Når gikk du sist på kino eller besøkte en venninne eller venn? Ok, koronaen satt en stopper for mye sosialt samkvem, men kan ikke bare skylde på alt det utenforstående. Hvem har du lagt ansvaret på da – igjen? På alle andre, eller aller mest på sønnen og datteren, mannen eller kona… Ikke sant, du vil ikke høre du heller. Hvor mange ganger har jeg bedt deg om å tenke på deg selv, ta ansvar for deg og ditt liv? Hvem er tjent med at du også går på tomgang? Hvem sitt ansvar er det å fylle opp tanken? Nei, jeg snakker ikke om bilen…

Så er det vel også noen av dere som ikke har noen problemer i familien. Ingen som drikker mer enn de burde. Ingen som knasker piller og ingen som setter seg et skudd eller tar seg en «tjall». Dere går bare og glatter over, dekker over med finurlige historier, men så finurlige er de ikke skjønner du. Vi har alle hørt dem før, fortalt dem selv også. Hvem lurer dere? Bare dere selv. Kan hende er det for å overleve. Ja, det er en overlevelsesstrategi, kjenner til den. Tror du ikke naboen vet? Alle vet så alt for godt hva som foregår. Hvorfor ikke bare si det som det er – ærlighet varer tros alt lengst…

Det var dagens påminnelse, og ble du en smule perpleks. Litt angrende og lei deg? Jeg skulle bare få deg til å tenke – tenke selv – på deg selv! Nå litt om meg og hvordan jeg kunne tenke – og nei, jeg var ikke alltid bedre jeg. Jeg kan fortsatt gå tilbake til gamle synder – gammel tankegang, la følelsene ta overhånd. Bli den selvmedlidende: «Å gud, så synd det er på meg»! Selvfølgelig trenger også jeg påminnelser inn imellom…

Når jeg ser tilbake, har jeg ofte forrådt meg selv og latt meg lure: «Hvordan kunne jeg unngå å merke hva som skjedde»? Alkoholismen etterlot seg møkkete flekker over hele mitt liv og likevel så jeg det ikke. Hvordan kunne det skje?

Fornektelse er et av hovedsymptomene på familiesykdommen alkoholisme – avhengighetssyndromet generelt. Enkelte av oss fornekter at den som drikker eller ruser seg har noen problemer; andre legger bare skylden på han eller henne, den som ruser seg for alle våre problemer og fornekter vår egen ansvarlighet og påvirkning av situasjonen. Jeg var ikke villig til å se meg selv i det hele, at jeg var min egen «herre» over hvordan jeg følte det. Hvorfor?

Fordi jeg, som så mange andre pårørende ikke kan beseire sykdommen på egen hånd, vertfall ikke for den som virkelig eier problemet (selv om jeg selv lider av avhengighetssyndromet, og vet mye om hva som kreves… nykter snart seks år…). Vi finner opp måter å overleve de stadige krisene, brutte løfter, alle svikene, tapte forhåpninger og alle pinsomhetene – all smerten. En måte å håndtere dem på er nettopp fornektelse av alle ubehagelighetene eller den skremmende virkeligheten. Vi tror til og med at selvmedlidenhet hjelper…

Jeg har med tiden sett viktigheten av å være sammen med likepersoner, dele om min historie og lytte til andres for dermed ser jeg at: Jeg ikke er alene! Gjennom kunnskap og erfaring lærer jeg bedre å håndtere alkoholismens lunefulle krefter. Overlevelsesstrategier som er langt bedre enn fornektelse og som ikke koster meg så mye. All støtten fra andre pårørende og med de verktøyene og prinsippene vi gladelig deler med hverandre – veiledning og samhørighet – gjør meg bedre rustet til å møte den virkeligheten som pågår. Jeg kan forlate det å bare overleve og begynne å virkelig leve.

Jeg har på en måte alltid gjort så godt jeg kunne – og det er i grunnen godt nok… Om min eneste mulighet til å håndtere en vanskelig situasjon på er å fornekte den, kan jeg ikke se tilbake og kjenne medfølelse med den personen som ikke så noen annen utvei enn å ruse seg, som ikke hadde bedre muligheter akkurat da. Jeg ser det helt klart nå, og jeg klarer å leve mer mitt liv – ikke hans. Jeg kan tilgi meg selv og kjenne på takknemlighet over å ha kommet så lang som jeg har. Men jeg har fortsatt en vei å gå…

Jeg føler med deg, men jeg vil ikke på noen som helst måte fortelle deg at din selvmedlidenhet og min medfølelse hjelper deg. Det er bare DU som kan hjelpe deg med å begynne å ta ansvar for ditt liv. LEV DITT LIV! Hva med å starte i dag – det er aldri for sent, og kanskje er det nettopp det som skal til for at den avhengige selv kan begynne å ta ansvar for sitt liv…

Anger er åpenbart sløseri med energi; du kan ikke bygge på den – den duger bare til å fråtse i…

Du kan snu ryggen til… be om hjelp, rope til månen – men i måneskinn gror det ingen ting… Gå til likepersoner!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s