Vennskap – et oppriktig vennskap

Dette er et sårt tema. Kjenner jeg blir trist når jeg leser odet jeg har skrevet: VENNSKAP. Det gjør meg trist fordi jeg har et savn etter virkelig vennskap, en fortrolig venninne. Det vennskapet til en person jeg hører andre forteller om at de har – en person de alltid kan gå til, snakke med om alt som plager dem eller om alt det fine de opplever – stort sett noen å snakke om alt med og gjøre det meste sammen med – en venninne i gode og ikke minst vanskelige stunder…

Hvorfor er dette så sårt? Har jeg ikke noen jeg kan snakke med, ringe til, gå tur med, ta en kaffekopp med eller gjøre alle disse tingene som venner pleier å gjøre? Jo, jeg har da det, men ikke helt på samme måten likevel. Min samboer er vel det nærmeste jeg kommer en bestevenn, og det er ikke alltid han burde bli overlesset med alle mine problemer, selv om det er nettopp det som skjer. Problemet er vel at det ikke er lett å være objektiv i partner- eller familiære forhold, hvordan svare og håndtere ulike situasjoner uten for mye føleri, slik til dels en venn eller venninne kan.

Og jeg har gode naboer, som jeg nesten daglig slår av en prat med. Enkelte ganger kan vi til og med snakke dypere samtaler, om livserfaringer, men sjelden om de aller vanskeligste problemene. Jeg respekterer deres taushet, og de min. Jeg har til og med noen jeg kan ringe til om jeg ønsker å ta opp noe som ligger meg tungt for hjertet, og ikke minst har jeg flere likepersoner som har grunnlaget for å forstå problemstillinger omhandlende situasjoner i livet som dreier seg om avhengighet – om angst, tilbakefallstanker, følelser og tanker som oppstår rundt ulike hendelser som påvirker meg i hverdagen som nykter eller livet generelt. Jeg har gode veileder å oppsøke når jeg vil, men flere av disse har ikke alle forutsetningene for å gi meg svarene jeg søker. Kanskje føler jeg det blir for mye symptomsnakk og for lite om det bakenforliggende. Noen ganger ønsker jeg bare å snakke «normale» samtaler, og la fortid være fortid…

Hva er vennskap? Hva definerer jeg som vennskap?

Jeg tenker at vennskap handler om å respektere hverandre. Jeg er meg, og du er deg. Venner anerkjenner hverandre, og alle er med på «å bestemme» eller de bytter på å bestemme ved å komme til enighet eller det bare skjer naturlig. Vennskap er altså en relasjon mellom mennesker hvor gjensidig respekt vises gjennom deres kommunikasjon, samhold og omtenksomhet – deres sterke bånd motstår selv de mest vanskelige situasjoner. Det virkelige vennskapet sitter mer dypt. Det er en person vi vet vi kan stole fullt og helt på, en som viser omtanke, en som ikke er redd for å si sannheten. Denne type vennskap utviser gjensidig respekt og tillit – man har ryggdekning. Det tåler en trøkk – tåler en krangel og tåler både latter og gråt. Det finnes sjelden noe hemmelighold i slike forhold. De er tuftet på åpenhet og ærlighet – sann og ekte kjærlighet. Et ekte vennskap tåler stillhet, det å bare være sammen…

Vennskap kan også være det flyktige og overfladiske, hvor de involverte ikke alltid tar seg tid til å ta brodden av det som tynger mest, men snakker heller om løst og fast eller rettere sagt; går rundt grøten. Det dreier seg vel mye om redsel for å såre eller for å komme altfor nær. Redsel for å avsløre noe de helt ikke kan hjelpe videre med, noe de ikke orker å bære byrden av.  I mange tilfeller handler det mye om en redsel for selv å bli avslørt. I slike forhold kan det dreie seg mer om å ta enn å gi. Det skal kunne gis og tas uten forbehold og ingen skal dra fordeler. Eller føle skyld…

Noen ganger kan et vennskap skape problemer ved at man ikke helt klarer å leve sitt eget liv fullt ut og er avhengig av andre for å løse alle hverdagslige problemer, følelser og tanker. Om man lever for og gjennom andre, og ikke skjønner hvorfor man aldri er tilfreds, er det på tide å se på hvilket liv man lever. Her kan det dreie seg om misbruk av en annen persons tillit, på en måte et svik for å selv oppnå bedre resultater. Men hvem blir sviktet? Om man svikter sin egen overbevisning for å gjøre smarte trekk i en annens spill, blir begge tapere. Først behøver man å rydde opp i egne saker for at forholdet til andre kan bli bedre. Kan hende ser man at det ikke lønner seg i lengden å gjøre ting for egen vinnings skyld.

Måten man møter livets utfordringer på preger livet man lever, og forsøker man å flykte fra feilene, forfølges man av dem. I slike tilfeller kan en god venn se hva som er i ferd med å skje og veilede i riktig retning, om man er i stand til å vedkjenne seg feiltrinnene og tåler å høre andre påpeke dem. I et virkelig vennskap vil dette være mulig, og da kan man rette opp feilene og lære av dem. I tillegg kan man lære nye ting ved å erkjenne egen utilstrekkelighet. Respekten mellom personene vil vokser, samt selvrespekten.

Et genuint og trofast vennskap innebære empati. (Empati – fra gammelgresk: Empatheia, er evnen til å sette seg inn i andres følelsesliv). Å ha empati med noen innebærer å kunne bruke egne og andres erfaringer og intellektuelt forstå, uttrykke og oppleve følelser. Det innebærer også å oppfatte hvordan en annen har det, men på den andres premisser slik at man ikke tolker den andres følelsesliv som om det var ens eget. Et vennskap hvor empatien står i høysetet tåler alle opp-og-ned-turer og i de virkelige nedturene ser man virkelig hvilke venner man har. Det skal føles godt å bli møtt med respekt for den du er, få anerkjennelse på det vi sier og gjør, at noen har tid til å lytte til oss, men også er trygge nok på å si ifra hvis det vi sier eller gjør ikke er bra. I et virkelig vennskap er dette selvfølgelig gjensidig. Dessverre har jeg i mange av mine nedturer opplevd at de jeg trodde var venner ikke var de gode vennene likevel…

Det er godt å ha noen man kan vise følelser for – og å kunne være seg selv. Forskning viser at vennskap er godt for helsa og det gir trygghet og muligheter. Trygghet for at du har noen nære rundt deg som du stoler på, og muligheter for ulike opplevelser og erfaringer med ulike mennesker. Nære venner deler kunnskap og erfaringer med hverandre. De lærer og har det gøy sammen, men det forutsetter selvfølgelig trygghet. Trygge personer tar kontakt med hverandre. De snakker sammen, de trøster hverandre og viser omsorg.

Alle trenger vi gode forbilder, veiledere og noen som vil bistå oss i «tykt og tynt». Selv vi voksne trenger hjelp til å finne ut av følelsene våre, vertfall jeg, og noen trenger også hjelp til å finne en venn eller komme inn fellesskap.  Det handler om å få muligheten til å bli inkludert, og få gode opplevelser sammen med andre. Noen som gradvis bidrar til å bygge et personlig fundament, bestående av tro på seg selv og at en er verdt noe. En slik person kan virkelig kalles en sann venn og bidrar til oppbygging av selvfølelsen. God selvfølelse fører til trygghet, det viktigste i et menneskes liv.

Men venner kommer ikke av seg selv, det vet jeg alt om. Ligger feilen ene og alene hos meg? Er jeg ikke kompetent nok? Er jeg ikke nok «på»? Trives jeg for godt «alene»? Eller er jeg bare redd? Redd for hva?

Det kreves kompetanse på hvordan få seg venner. Det forutsetter for eksempel at man har en sosial kompetanse på hvordan man kommer i kontakt med andre og ikke minst at man kan lytte og vise empati – respektere hverandre for den man er. Det forutsetter kanskje også at man har opplevd og lært hva godt vennskap i oppveksten betyr, og ikke blitt offer for stadige svik av personer man har hatt tiltro til. Dette med svik er kan hende en av de største grunnene til at jeg har vansker med å knytte nære vennskapsbånd. Jeg har i så måte selv vært den som sviktet, så mulig er jeg i tillegg redd for å såre noen igjen, redd for at noen skal tro jeg vil snu ryggen til å gå, slik jeg ofte gjorde. Jeg frykter vel å ikke bli gitt muligheten for å vise en annen side, at jeg er ikke en sviker, så derfor blir jeg heller «alene» og tier still.

Det er jeg som må ta meg bryet med å fortelle alle sannhetene om min fortid og være konsis på at det livet jeg levde ikke er malen over hvordan jeg er nå – den jeg egentlig er. Siden jeg har hatt for vane å flykte inn i alkoholrusen og gjemme meg bak den, lage en mur av hemmelighold, så er det naturlig for andre å være skeptisk. Er det slik at jeg har vanskeligheter med å vise respekt for andre mennesker siden min selvrespekt er til de grader ødelagt ved at jeg har forsøkt å flykte fra mine følelser?! Det var alkoholens ansikt jeg viste, og ga uttrykk for å være den gang, og jeg strever muligens fortsatt med å overbevise andre at jeg ikke er denne personen lenger. Jeg må våge å ta den samtalen, men jeg må finne den som ønsker å lytte, ikke bare høre – som oppriktig vil bli nærmere kjent med meg. Jeg kan ikke bruke krefter og sløse bort energi på mennesker som ikke godtar de sidene av meg som har noen skampletter. Jeg er ikke perfekt, langt ifra, og dette trenger jeg også å godta selv. Kanskje ligger det mye der? Kanskje skal jeg bare la alt stå til, «bryter sammen» og la alt komme eller kanskje sprenges døra av seg selv. Vel og merke om jeg møter en person som ikke selv tar seg så høytidelig. Denne personen har jeg enda ikke møtt…turt å møte…?

Skulle ønske jeg kunne være som et barn igjen. Barn er ærlige, så lenge de har opplevde anerkjennelse, tillit og ærlighet av omsorgspersoner i sin startfase av livet, opplevd empati og kjærlighet, omtanke og tillit akkurat slik vennskap skal tuftes på. Her er noen ærlige utsagn fra barn sagt om vennskap, og det er nettopp et slikt vennskap jeg virkelig savner, det vennskapet jeg selv hadde som barn, men som forsvant i ungdommen, da jeg mistet meg selv fordi jeg ikke hadde lært om virkelig tillit – det jeg virkelig savner nå…

– Blir vennen min lei seg så trøster jeg ham.

– Vi kan bli sinte på hverandre selv om vi er venner.

– Leke og le er så gøy – jeg kan gjøre det hele dagen.

– Det er fint å ha noen å dele ting med og fortelle ting til.

– Venner hører på hverandre.

– Vi kan bare holde hverandre i hendene.

– Jeg blir så glad når vennen min er der når jeg kommer til barnehagen.

Vi har mye å lære av barna! Kanskje jeg skulle være mer som et barn igjen…

Jeg kan i tillegg gjøre noe av disse tipsene, vertfall begynne å øve mer på mange av dem…

1. Eksponere meg for nye folk

2.Si hei til nye folk

3.Ha øyekontakt og smile

4.Være selvsikker

5. Late som jeg ikke er sjenert

6. Være modig å starte en samtale

7. Tørre å dumme meg ut

8. Utvise toleranse

9. Være positiv

10. Være meg selv!

——–

Ingen ville vel ønske å leve uten venner, selv om han hadde alle andre goder.

– Aristoteles

Venner gjør ting sammen – undrer seg sammen… Deler små og store gleder sammen.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s