Villighet til å vokse

Uten en tro på at jeg ville få et verdi liv hadde jeg ikke kommet meg hit jeg er i dag. Mitt mot og min grunnleggende styrke fikk håpet om et bedre liv til å gro og spiren av en tro på å klare det. Andres heiarop økte mestringsevnen, og jeg kjempet videre.  I dag setter jeg stor pris på alle livserfaringer, også de vonde – for uten smerten hadde jeg ikke funnet gleden ved å kjenne livskraften vokse i meg.

Noen synes det er rart jeg kan si at jeg er takknemlig for min fortid. Grunnen er enkel; da hadde jeg ikke blitt den jeg er i dag. Samtidig retter jeg også takknemligheten fremover når jeg for eksempel deler om mine erfaringer. I disse situasjonene øker villigheten, en villighet til å komme meg enda lengre. Den åpenbares gjennom handling, ærlighet og åpenhet – mot menneskemøter som har gjennomstrømmet mitt liv, men aller mest gjennom ærligheten til meg selv, da jeg innså at også jeg var og er verdifull…

Selv om jeg elsket mine barn over alt på jord, verdsatte mine foreldre og søsken, kunne ikke denne kjærligheten få meg til å sette en stopper for min alkoholavhengighet. De fleste av disse nærstående menneskene ba om at jeg skulle endre meg, men jeg klarte ikke. Ikke før jeg selv fant troen på at det var en grunn for mitt liv. Det var for meg selv jeg skulle slutte – ingen andre. Det måtte komme fra meg selv og fra mitt indre – min egen verdighet. Det hjalp lite at andre var håpefulle om jeg selv ikke eide håpet…

Jeg fant tilbake til troen på meg selv og fikk eie håpet. Nå vokser håpet i meg daglig. Likevel har jeg gjennom disse nyktre årene tenkt mye på hva som fikk meg til å finne troen. Hvorfor jeg selv fikk et ønske om et bedre liv? Noen hadde sådd et frø i meg ja, men jeg måtte selv finne tilbake til kjærligheten til meg selv. I det siste har jeg tenkt mye på nettopp dette. Det har vel sitt utspring i at en person jeg holder nært til mitt hjerte selv strever med å se hvor verdifull personen er. Jeg vokter meg for å pålegge krav, selv om jeg lever i håpet for at personen selv erkjenner sine sårbarheter og blir villig til å tro på seg selv og dermed kan finne nøkkelen til handling som igjen kan føre personen ut fra maktesløsheten. Slik jeg fant nøkkelen…

Jeg vet det meste dreide seg om et følelsesmessig opprør inni meg. Jeg flyktet fra følelsene mine ved å innta alkohol – døyvde all smerten gjennom å ruse meg – bort fra meg selv, alt og alle. Da erkjennelsen var et faktum ble mange smertefulle følelser lagt under lupen. Arbeidet med disse emosjonelle svingningene kan beskrives som sorgbearbeidelse. Denne sorgen over alt det tapte og jeg sørget over tapet av min «venn» – alkoholen. Jeg kjenner også en slags sorg nå siden jeg vet hva alkoholismen har gjort mot denne personen; fra å ha det som så ut som et lykkelig liv med bra helse og mange gode fremtidsmuligheter til et liv tilnærmet rennesteinen og tap av livsgnist.

Om jeg ikke direkte hater denne sykdommen – avhengighetssyndromet, så kjenner jeg meg fortsatt maktesløs og føler et mektig nærvær til min egen fortid så mye sterkere. Alle minnene om de skadene jeg påførte min familie, mine venner og meg selv. Jeg sørger over tapet av kjærlighet, den kjærligheten mine barn mistet på grunn av at alkoholen fikk all. Jeg sørger over alle de tapte årene, de årtiene jeg tilbrakte med å gå gjennom sykdommens helvete. Jeg sørger fordi jeg unner ingen denne altoppslukende smerten – denne angsten som gnager inntil marg og bein.

All den fysiske og psykiske lidelsen måtte nedbrytes. Jeg måtte erkjenne min maktesløshet, slik jeg erkjenner den samme maktesløsheten nå, slik denne personen må erkjenne sin maktesløshet overfor alkoholen, den som er fullstendig uhåndterlig når man kjemper imot. Det gjelder å gi slipp!

Ja, jeg har lidt mange tap som et resultat av alkoholens makt over meg. Å erkjenne sorgen er en del av å erkjenne sykdommens påvirkningskraft i livet. Gjennom å våge å se hvordan alkoholen virkelig har påvirket og påvirker mitt liv har jeg begynt å bevege meg lengere bort fra alkoholens grep og inn i et nytt, håpefullt og levende liv. Jeg vet at det ikke alltid er lett å erkjenne sine nederlag. Men en kapitulasjon er nødvendig for å redde seg ut av kong alkohols destruktive kvelertak om man noensinne skal kunne leve et verdifullt liv igjen.

For: «Hver beslutning som ikke tas fører med seg sine fordreininger, og dager går tapt i ergrelse over tapte dager… Det du gjør, eller tror du kan gjøre, begynn å gjør det. For djervhet har magi, kraft og ånd i seg». (Johann Wolfgang von Goethe)

 “Riv” ned dine stengsler, de som hindrer deg i å vokse. Våg å være deg selv og våg å være villig til å vokse utover dine grenser!