Sannheten kan såre…

En person som betyr mye for meg skulle komme på besøk denne helgen. Det var en stund siden sist – en stund siden sist vi hadde hatt kontakt. Jeg så frem til besøket samtidig som jeg grudde meg. Det var mye som burde sies, som skulle vært sagt for lenge siden. Jeg hadde utsatt – ville ikke legge mer byrder til enn det allerede var hadde jeg tenkt hver gang vi møttes. Blir nok ikke denne gangen heller. I stedet hadde jeg ordnet litt ekstra i heimen. Kjøpte inn matvarer jeg viste vedkommende likte, forberedte favorittmiddag, ja, i det store og hele gjort meg flid. Vi skulle ha det hyggelig. Om ikke annet fikk han hvilt ut…

Fredag ettermiddag kom beskjeden: Må jobbe overtid, men kommer i morgen ved tolvtiden. Ja, selvfølgelig, det forsto jeg, nå i disse koronatider. Noen ble syk og andre måtte steppe inn. Hadde det ikke skjedd ganske ofte? Jeg slo tanken fra meg, lot tvilen komme personen til gode – denne gangen også.

Det nærmet seg tolv på lørdag. Avtalen var å møte vedkommende på togstasjonen, men måtte forsikre meg først. Ringte, men ikke noe svar, så jeg sendte en tekstmelding: Da går jeg til stasjonen! Svaret kom ganske umiddelbart: Jeg har dessverre blitt syk selv og kan ikke komme, men neste helg… Det ble som fryktet, som magefølelsen hadde fortalt meg. Nok en gang sviktet. Ja, ja…

Prøvde å ringe på nytt. Dette måtte vi snakke om – jeg måtte snakke om det. Jeg hadde noe på hjertet, noe viktig, noe av betydning for begge parter, men mest for eget velbefinnende. Heller ikke noe svar nå. Hvorfor? Kunne jo ikke unnskylde seg med at han ikke hørte, at han sov siden han nettopp hadde sendt meg en melding. Da skrev jeg, med stor skuffelse og beskjeden bar preg av det: Ja, om du vet med sikkerhet. Alt blir svada – kan ikke planlegge noen ting… God bedring!  Svar tilbake lot vente på seg. Det måtte nok synke inn, finne et godt motsvar, noe som rev skikkelig, og det kom to timer senere…

– Var ikke så pålitelig i 30-åra du heller. Kanskje jeg tar kopi av det. Kan ikke lastes for det jeg er født med. Var foreldrene din alkoholikere????

Jeg måtte fordøye teksten og tenke meg godt om før jeg svarte. Det jeg nettopp leste var en rettferdiggjøring av personens egen avhengighet og feiltrinn. Kanskje tiden var inne for å gjøre nettopp det jeg hadde gått og tenkt på – bryte kontakten for at vedkommende skulle innse at valgene var hans, selv hvor mye det lå i genene. Han trengte en bevisstgjøring. Jeg trengte å befri meg.

Klart det gjorde noe med meg, og jeg visste jo så alt for godt hvordan jeg hadde vært, at jeg selv hadde vært upålitelig så absolutt, og jeg vil ikke på noen som helst måte tilbake til slik det var – til den jeg var og den personen jeg kunne se gjennom ordene jeg leste. Jeg måtte gi en tilbakemelding om at jeg ikke kan ha det slik mer, denne usikkerheten og alle bekymringene. Bekymringer vil jeg nok uansett ha, men da er det bare meg selv å skylde på, at jeg ønsker tankespinn og å lage meg de verste historier.

Jeg ville ikke såre, men jeg kom til å såre – det var uunngåelig. Sannheten er vond å få servert. Det vil nok oppfattes som et nytt svik, helt sikkert, men jeg måtte sette foten ned for ikke å bli dratt med i dragsuget selv. Briste eller bære. Jeg kan ikke lenger leve for andre. Bare meg selv. Det dreier seg om ansvarliggjøring av mitt eget liv, ikke minst hans.

Jeg kunne ikke gå i forsvar – ikke angripe heller. Sannheten sved for meg også, men jeg kan jo ikke fraskrive meg min fortid – det at jeg selv hadde sviktet så mang en gang. Jeg vil vise at jeg tar ansvar, også for mine gamle handlinger og feiltrinn. Jeg måtte gjøre meg forstått og uten å anklage noen. Jeg begynte å skrive:

– Nei, jeg vet jeg såret og skuffet barna, foreldrene og venner mfl., men jeg har lov til å si hva jeg mener. Min fortid kan jeg ikke endre, selv hvor mye jeg ønsker alt ugjort, men nå kan jeg være et forbilde – håper jeg. For din egen del, og min – er det kanskje lurt at du “raser” fra deg. Jeg må verne om meg selv og ta vare på min edruskap for ingen er tjent med at jeg faller nå, og faller jeg så faller jeg dypt… Derfor kan vi ikke lage avtaler som du ikke klarer holde. Løgner kan jeg alt om, selv om jeg lar tvilen komme deg til gode… alt for ofte kanskje… Vet bare at det er slitsomt å lyve i lengden…

Nei, mine foreldre var ikke alkoholikere, men jeg har det i genene – går sju ledd tilbake i generasjonene, og to av fem søsken sier vel sitt. I tillegg kan jeg vel si at alle mine søsken har en form for avhengighet til noe…

Jeg dømmer deg ikke, ønsker deg bare alt godt. Vet jeg ikke kan hjelpe deg så lenge du ikke vil ha hjelp, og det er bare du selv som kan hjelpe deg ved å be om hjelp. Så inntil du finner ut at nok er nok, og uten at jeg “slår hånden av deg” ønsker jeg at vi ikke har kontakt. Jeg blir sliten av å aldri vite, ordne alt mulig til ingen nytte. Da vet jeg vertfall at vi ikke skal møtes, om du forstår hva jeg mener…

Du kan lyve så mye du vil, men det er bare deg selv du lurer… Og håper dette ikke starter en tirade av ukvemsord du aller mest vil angre på.

God helg, og du skal aldri tvile på at jeg bryr meg og er glad i deg !

Jeg trykket på send. Det slo meg; er jeg egoistisk? Tenker jeg bare på mitt eget ve og vel? Nei, jeg gjør ikke det, og jeg står for hvert eneste ord. Jeg skrev det jeg skrev for å sette grenser og det er ikke egoisme, snarere tvert om. Jeg skrev også for å prøve å få mottakeren selv til å ta ansvar, bli mer ansvarsbevisst. Det vil gjøre vondt – sannheten kan såre, men kunne ikke annet, for noen av oss.

Med tiden ville han forhåpentlig forstå og ta til fornuft – slik jeg gjorde…