Hver morgen ser jeg meg i speilet. Er det kommet nye rynker til? (Egentlig gjør jeg ikke det, ser etter rynker altså, men noen ganger slår det meg, som i dag tidlig). Se på de rynkene rundt øynene. De vitner jo om levd liv, men noen av dem skulle jeg vært foruten – alle bekymringsrynkene. Det er jeg selv som oftest skaper dem, når jeg går rundt og uroer meg unødig. Unødig, sier noen. Ja, sier jeg. Hva godt kommer det ut av å lage meg negative tanker om noe eller noen jeg ikke har ansvaret for. Jeg er jo bare ansvarlig for meg selv og eget liv, og skulle jeg bekymre meg for meg selv og det jeg gjør, er det på tide å foreta noen endringer.
Rynker kan være kledelige, smilerynker for eksempel. Så hvorfor ikke smile mer i stedet for å henge med nebbet. Det lager furer i munnviken som drar hele ansiktsuttrykket ned og får meg til å se sur og grinete ut hele tiden. Hjelper ikke å vaske dem bort heller, så jeg trenger å snu negative tanker til noe mer positivt. Da bidrar jeg til at en dag som kanskje har startet trått blir en smule enklere. Det å stå å granske ansiktet etter nye rynker er vel ikke akkurat noe som hjelper på humøret. Så smil, og verden smiler igjen. Jeg smiler vertfall tilbake til meg selv. Se der ja, alt ble så mye, mye bedre.
Det er bedre å ha noen furer utenpå kroppen enn å ha sår og rynker på sjelen. Hver gang jeg står foran speilet skulle jeg heller sette tankegangen over på noe mer muntert – entusiasme og kreativitet. Jeg skal ikke være så redd for å ta ting på sparket for eksempel, noe jeg dessverre er, så i dag skal jeg øve meg. Normalt har jeg planene klare for hva jeg skal gjøre, men siden sommeren har tenkt å komme på en liten visitt igjen, vil jeg ikke ha for mange fastsatte gjøremål. Kanskje jeg går ned til stranden?
En annen ting jeg har tenkt å gjøre er å bare sitte, kjede meg for en stund; for det setter i gang kreativiteten – nemlig. Hva er vel bedre enn å sitte på et svaberg å bare stirre utover sjøen, selv om jeg egentlig aldri kjeder meg da. Men jeg tar en pause vertfall, og bare er. Tilstedeværelse. Det kommer det mye godt ut av. Det kommer det vel ingen rynker av å bare sitte… så fremt jeg ikke i etterkant får dårlig samvittighet for bare å ha sittet der… Og det får jeg vertfall rynker av, den dårlige samvittiheten. Ikke mye kreativitet og entusiasme i negativt tankekjør; hvorfor sitter jeg bare her og later meg? Slik unødig og nedbrytende syn på livet setter seg både utenpå kroppen og inni sjelen.
Så jeg går ut i denne dagen, klar for nye inntrykk, uten dårlig samvittighet for å ta meg en laaang pause fra kjas og mas – det jeg selv aller mest lager meg, men fantaserer og tenke kreativt i stedet. Jeg sier som Samuel Ullman – Årene kan gi rynker på huden, men å gi opp entusiasmen gir rynker på sjelen.
Ha en entusiastisk mandag – jeg skal!
Tiden etter - hvordan takle hverdagen som tørrlagt alkoholiker 