De fleste mennesker har instinktivt behov for å passe inn. Driftene til å høre til og bevare og holde fred hjelper oss til å komme overens med andre og være en del av samfunnet. Dette instinktet har gjort det mulig for mange sivilisasjoner til å overleve, og er ikke skadelig så lenge jeg som delaktig i gruppen ikke mister følelsen av balanse.
Det blir destruktivt å alltid forsøke å være som alle andre og gjøre alle til lags. Spesielt om jeg overser mine egne behov og regelbundet ofrer mitt eget velbefinnende for alle andres skyld. Gjennom min tilfriskning har jeg lært å finne kompromiss som gjør det mulig å erkjenne og godta mine følelser. Jeg behøver å følge mine følelser, inklusive behovene av å høre til og jobbe for fellesskapet, men ikke glemme å ta hånd om meg selv på beste måte.
Den beste måten å beholde denne balansen på er å bygge opp min selvfølelse. Når jeg behandler meg selv med vennlighet og respekt er jeg bedre rustet til å komme overens med andre. Da klarer jeg også bedre å respektere og tolerere andre mennesker, deres holdninger og handlinger.
Jeg setter pris på at alle mine instinkter og følelser finnes til enhver anledning. Det gjelder bare å bruke dem riktig. I dag strever jeg ikke lenger for å finne denne balansen og ønsker heller ikke å overse eller bli kvitt disse følelsene. Jeg klarer å erkjenne at jeg noen dager kan føle meg nedfor, utenfor og utilpass, men jeg vet jeg fortsatt tilhører samfunnet. Jeg trenger bare å vise mine sårbarheter, være åpen og ærlig tørre å si: Jeg har det litt vondt og vanskelig i dag! Det jeg før ikke trodde ville skje, det skjer; jeg møter anerkjennelse for mine følelser fordi jeg anerkjenner dem selv.
«Om ikke jeg er for meg, hvem er da for meg, og er jeg kun for meg, hva er jeg da? Og om ikke nå, så når?» (Hillel).
Tiden etter - hvordan takle hverdagen som tørrlagt alkoholiker 