Under alle årene jeg måtte ha alkohol brukte jeg mye av tiden til å dvele ved andres feil. Selv i dag ser jeg at jeg kan falle tilbake på disse mest raffinerte former for selvtilfredsstillelse – som gjør det mulig å føle meg overlegen på andres bekostning, uvitende om mine egne feil. Alt for ofte har mange av oss sikkert sagt: Hvis det ikke hadde vært for ham, eller henne, hvor lykkelig ville jeg ikke da ha vært!
En av mine viktigste oppgaver er å akseptere min nåværende situasjon slik den er, meg selv slik jeg er, og mennesker omkring meg slik de er. Dette er å innta en ydmyk holdning. Uten den vil en ekte fremgang aldri kunne fullbyrdes, og for noen har den kanskje aldri ordentlig begynt. Igjen og igjen trenger jeg å vende tilbake til dette lite smigrende utgangspunkt, se hvem som virkelig eier problemet. Dette er en øvelse i erkjennelse som jeg til fordel kan praktisere hver dag i resten av mitt liv.
Det ligger mye i å ikke glemme hvor jeg har vært. Jeg skal aldri lukket døren til fortiden, men passe på at selvmedlidende tanker og selvoppofrende profetier igjen får overtaket. Hvem styrer så mine tanker? Ingen andre enn meg selv, også de som forårsakes av andres handlinger. Det vil komme dager hvor min frustrasjon over alt og alle overskygger de positive hendelsene, og hvor jeg vil forsøke å forandre på det meste. Da skal jeg huske på og si til meg selv: Nå er jeg i det minste bevisst problemene – jeg vet hva det handler om.
Under forutsetning av at jeg omhyggelig unngår å snu dette realistiske syn på livets fakta til urealistisk alibi for apati og nederlag, kan det bli den sikre grunn for sterk følelsesmessig helse hvor videre fremgang kan bygges på. Jo lengere jeg lever etter disse prinsippene, desto fler bevis får jeg på at når jeg peker på noen vil alltid fire fingre peke mot meg selv.
Tiden etter - hvordan takle hverdagen som tørrlagt alkoholiker 