Da jeg ruset meg på alkohol fryktet jeg for hvordan livet ville bli om jeg sluttet, for jeg «lekte» ofte med tanken lenge før jeg tok det endelige valget. Livet jeg levde var et helvete, men det vonde hadde også blitt det «trygge» – jeg visste hva morgendagen ville bringe. Daglig kom jeg til kort og brukte alkoholen for å oppnå noe, men det endte med feiltrinn på feiltrinn. Selv mine tilkortkommenheter var jeg redd for å miste. De hadde på en måte blitt livsviktige overlevelsesmetoder. Uten alle løgnene hadde jeg aldri klart meg, men å lyve i lengden er slitsom – jeg ble alltid innhentet.
Alkoholen var forløsende. Jeg ble modigere og mer sosial. Noen var sågar overveldet over mine ferdigheter, syntes jeg var kul og morsom. Jeg kunne jo ikke slutte å drikke, for hva ville skje? Hva ville alle «vennene» mine si? Hvor ville de bli av? Jeg valgte omsider å be om hjelp til å stoppe denne faretruende ferden. Fornuften fortalte meg at jeg var ute av kontroll, alkoholen fikk meg ut av kontroll. Sanseløs vanvittig. Endelig så jeg alle mine karakterfeil så tydelig. Jeg fantes ikke kul, og langt i fra modig. Alkoholen hadde gjort meg dumdristig.
Når jeg etter hvert begynte å fortelle om meg selv og om det livet jeg hadde levd klarte jeg å se meg selv på en annen måte, ikke minst fordi jeg møtte andre likesinnede. Hver gang jeg hørte meg selv si det høyt, at jeg hadde løyet, sviktet og bedratt, ble jeg enda mer bevisst på min forhenværende tilstand og hva alkoholen hadde fratatt meg – muligheten til å se hvem jeg egentlig var og ikke den jeg prøvde å være. Mine såkalte venner var ingen oppriktige venner. Jeg hadde bare brukt dem for å underbygge det jeg trodde var sannheten om meg selv. Det reneste vanvidd av en røverhistorie, men ikke unik på noen som helst måte.
Jo mer nykter jeg ble, jo mer ble jeg klar over og bevisst mine karakterfeil og alle skadene jeg hadde forvoldt. Ingen ting å være stolt over, men arbeidet jeg hadde begynt på fikk meg faktisk til å tro at jeg virkelig var modig og kul som hadde erkjent min maktesløshet og blitt villig til å ta oppgjøret med fortiden. Jeg kan ikke slutte med å se på mine tilkortkommenheter, bearbeide og endre på dem. Foreta en analyse.
Etter som tilfriskningen skjer mer automatisk nå kan jeg glemme å se hvem jeg er. Siden det tilsynelatende går bra blir jeg ikke så bevisst mine karakterfeil, som fortsatt kan spille meg et puss og ubevisst ta meg tilbake til å begå «gamle synder». For eksempel kan jeg finne på å «tråkke på noen» eller sabotere andres anstrengelser som direkte ikke gagner meg. Heldigvis innser jeg skamfull dette, og denne skammen er bra, men smertefull. Jeg trodde jeg sto i et bedre lys og ikke fortsatt var på skyggesiden. Jeg kan ikke tillate meg å hvile på mine laurbær og tro at mine skavanker forsvinner av seg selv uten at jeg rører på en finger. Det er handling som skal til.
Jeg har erkjent; mine karakterfeil er en del av meg, dessverre. I stressende situasjoner vil jeg falle tilbake til noen av mine verste karakterfeil, så derfor må jeg være mer bevisst mine følelser, tanker og handlinger. En handling eller situasjon kan fritte meg ut slik at jeg glemme å tenke gjennom følelsene mine før jeg handler på dem. Mine brister er vel en indikator på min grunnleggende natur og naturligvis ønsker jeg å få dem tilfredsstilt. Det er bare slik at mange av mine menneskelige karaktertrekk har blitt forvridd av min selvsentrering opp gjennom drikkekarriæren og livets harde skole generelt. Fokuset fremover skal være på å gi slipp, på å ha tillit og tro på meg selv og menneskeheten og å være tålmodig og ydmyk i mitt arbeid med å bli en bedre utgave av meg selv. Jeg skal bygge videre på erkjennelsen av min maktesløshet.
Jeg har kommet langt i min selvrealisering. Jeg undertrykker ikke mine sårbarheter og menneskeligheter så mye lenger. Jeg kan fortsatt feile, men på en annen måte og ikke slik jeg gjorde da jeg ruset meg på alkohol og dermed ble fullstendig umenneskelig og ufeilbar. Den gang gikk jeg alltid i forsvar og alle mine dumheter og svik ble projisert – overførte egne ubehagelige tanker og hendelser til andre personer. Jeg har sluttet å skylde på andre for det jeg fikk ut av livet, eller ikke fikk. Jeg ser at de fleste av disse situasjonene i virkeligheten var laget av meg selv, og jeg ser også at valgene jeg tok bestemte hvor jeg endte. Men jeg trenger ikke lenger gjemme min medfølelse og gjøre meg hard.
Kunnskapen om hvem jeg er bidrar til at jeg gjør mitt beste for å oppfylle mine drømmer selv om jeg kommer til å være usikker og gjøre feil i fremtiden også. Jeg gjør mitt beste, og det gjør andre mennesker også. Mitt mål er å heve mine kunnskaper og bli enda mer bevisst på mine tilkortkommenheter. Da kan jeg virkelig arbeide med å endre dem. Kanskje skal jeg ikke analysere dem så mye og prøve å finne deres utspring. Muligens gjør dette at jeg lettere kan gå inn i anfall av selvmedlidende selvopptatthet.
Jeg skrev, og vil anta at mange av mine karakterfeil indikerer min natur, hvordan jeg har blitt oppdratt, men også hvordan jeg senere selv valgte å leve og dermed tilegnet meg karaktertrekk som jeg ikke ser på som ønskelige. Jeg vil mange av disse forvridde trekkene til livs – endre på negativ adferd og bli en mer gjennomgående omtenksom person. Jeg vil jo ikke lyve, jukse eller skade noen for at jeg skal oppleve og få kjærlighet. Det er ikke oppriktig kjærlighet. I fremtiden skal jeg huske på at selv hvor villig jeg er til endring, vil jeg aldri bli perfekt. Det er fort gjort å bli selvkritisk i arbeidet med seg selv. Det som var, og vil være det viktigste i denne selvrealiseringsprosessessen, som den kan kalles, er selvakseptering. Selv om jeg ofte kan «plumpe ut i det» er jeg fortsatt i ferd med å forandre meg – jeg er villig til å innrømme mine feil. Skulle jeg formodentlig bli «perfekt», hva har jeg så å jobbe videre med? Jeg har behov for videre vekst.
Jeg har vel forstått den virkelige betydningen av ydmykhet når jeg kan si: I dag har jeg vokst akkurat så mye som jeg skulle! Det er da jeg virkelig har evnet å se meg selv klart – jeg kan se min egen menneskelighet. Da ser jeg alt i et nytt perspektiv, hvor jeg ikke lenger tenker på hva jeg kommer til å få selv gjennom min tilfriskning, men hva jeg kan bidra med for andre.
Tiden etter - hvordan takle hverdagen som tørrlagt alkoholiker 