Tilgi eller forsone meg med?!

Skal jeg be om tilgivelse eller forståelse – skape en forsoning?

Fra jeg begynte på tilfriskningsprosessen har det å gå gjennom dagens «regnskap» vært viktig for meg. Hvordan har dagen vært – positiv eller negativ? Hvordan har jeg oppført meg? Hvilke «gaver» har jeg mottatt og har jeg gitt noe tilbake? Har jeg forvoldt skader på noen, her under også meg selv?

I de fleste foretak gjøres det månedlige oppgjør, men i min «bedrift», Heidis AS, trenger jeg å ta oppgjøre daglig for å ikke glemme eller bagatellisere det og la det ligge – dette er ikke så viktig…. Det er enklere å identifisere eventuelle skader og holde orden i mitt foretak, livet, når jeg tar dette gjennomsynet på daglig basis. Det innebærer også mine gode handlinger, de skal jeg ikke under noen omstendigheter overse.

Jeg er ansvarlig for mine handlinger. Det spiller ingen rolle om det jeg forårsaket hadde utspring i irritasjon, sinne, redsel eller uaktsomhet. Alt skal ses på: Om jeg handlet av egoisme, arroganse, uærlighet eller av andre karakterbrister. Kanskje hadde jeg ikke tenkt å begå handlingen; det bare ble slik. Likevel skal jeg ta det med i oppgjøret, og jeg prøver på ingen måte å rettferdiggjøre meg selv og handlingen bare fordi noen rørte ved et ømt punkt i meg. Som skrevet: Jeg er ansvarlig for hva jeg sier eller gjør!

Det er på kvelden jeg best tenker gjennom dagens tilbakelagte gjøremål og handlinger. Jeg ser også på om det er noe jeg sa eller foretok meg som min samvittighet ikke likte. Dersom noe skurrer, trenger jeg å gå tilbake, og kan hende har jeg en oppgave for morgendagen; å be om forlatelse. Det beste er å skvære opp med det samme, men noen ganger ser jeg det ikke klart for meg at noe galt har skjedd. Jeg klarer ikke helt å erindre akkurat der og da. Kanskje vil jeg ikke se sannheten før etter mange år. Den kan for eksempel dukke opp i en helt annen sammenheng og situasjon. Jeg skal ikke henge meg for mye opp i tidspunktet. Det er aldri for sent… Noen ganger viser det seg at det ikke er mulig å gjøre opp for skaden direkte. Det kan også være slik at jeg ikke kan ordne opp med en person i det hele tatt. Det har faktisk skjedd, og jeg fant det godt å skrive et uadressert brev til vedkommende, frigi min skyldfølelse.

Skyld og skam frarøver meg muligheten til å komme meg videre. Derfor trenger jeg å gjøre opp, be om unnskyld og virkelig mene det. Ikke bare si det for å få det ut av verden. Det hjelper lite om jeg sier: Jeg er lei meg, for så i neste øyeblikk «trampe» videre på vedkommende. Da eier jeg ikke skam. Skamfølelse betyr også noe positivt i den forstand at jeg ser mine feiltrinn og angrer mine synder. Alle mennesker skal behandles med respekt, og selvfølgelig kan jeg begå feil, og det er i disse situasjonene jeg skal gjøre opp. Ikke bare gjør jeg det bedre for meg selv, min samvittighet og skyldfølelse, men det kan bety en etterlengtet oppløftning for personen jeg hadde såret og gjort skade på.

Det kan i enkelte tilfeller vise seg at jeg har påtatt meg skylden for noe jeg absolutt ikke var ansvarlig for. Når en har vært vant med å bli pålagt skyld er det fort gjort å si til seg selv: Det var min feil! Derfor er det nødvendig å sortere ut og identifisere hvilke som virkelig var mine feil. Jeg behøver bare å konsentrere meg om de handlingene jeg med sikkerhet vet skapte problemer for andre, og meg selv.

Jeg har ødelagt menneskers evne til tillit. Jeg har overført skyld på andre for noe jeg selv var skyld i. Jeg har fått personer til å føle seg uønsket eller uelsket. Jeg har påført mange mennesker dype følelsesmessige skader – forsømmelse, svik, tilbaketrekning, utnyttelse, manipulasjon, fravær, såret og krenket, for å nevne noen. Ja, mange har følt seg mindreverdig i mitt nærvær ved at jeg fremhevet meg selv som en bedreviter og med en holdning av overlegenhet. Jeg skal heller ikke unnskylde meg med at: Jeg var jo full!

Jeg er ikke ufeilbarlig selv om jeg har blitt nykter, langt derifra. Jeg kan ikke bare konsentrere meg om alt det forferdelige jeg gjorde i alkoholpåvirket tilstand. Imidlertid har jeg faktisk forårsaket skader nå som nykter, så fortsatt må jeg erkjenne mine personlighetsbrister. Det kan gjøre vondt å granske seg selv, men denne ransakelsen ser jeg som nødvendig for lettere og raskere komme meg videre i livet. Jeg erkjenner at jeg fortsatt kommer med sladder og baksnakk, trekker meg unna personer og unngår å møte enkelte. Jeg kan reagere med ufølsomhet i forhold til andres smerte, blande meg inn i ting jeg ikke har noe med, forsøke å kontrollere andre personer, manipulere for å få fordeler og selvfølgelig kan jeg «pynte på» sannheter. Listen er muligens lenger.

Det kan være lett å tenke at jeg straffer meg selv når jeg ser på min oppførsel og gransker meg for å ha tatt gale valg. Jeg ser det ikke slik, men mer for å føle meg likeverdig med andre. Det viser at jeg tar ansvar for mine handlinger. Med tiden trenger jeg ikke gå rundt å være redd for å bli straffet for noe jeg ikke har gjort. Selvfølgelig skal jeg «straffes» om jeg har begått grove feil.  Det å be om tilgivelse er ingen straff, men en erkjennelse og ansvarliggjøring av mine valg – jeg kan gå videre uten å føle meg mindre eller verdiløs. Legge skyld og skam til side. Så snart jeg har klart å frita meg for mistanken eller skyldspørsmålet eller å vedgå mistakene og be om forlatelse, da kan jeg gå videre. Da er jeg mer fri.

Noe vil fortsatt gnage i min samvittighet. Det er ikke om å gjøre å ta oppgjøret for enhver pris. Det kan forårsake mer skade. Noen tabber skal forbli i mitt innerste hemmelighetskammer. Det de ikke vet har de godt av i mange tilfeller. Jeg trenger ikke gå til ytterligheter og bekrefte noen av mine kjærestes verste frykter om hva jeg holdt på med i fylla. Så jeg skal ikke alltid foreta et oppgjør med noen jeg kan komme til å påføre enda mer vondt. Det holder lenge med at jeg selv har erkjent.

Jeg kan imidlertid nøle med å ta et oppgjør dersom jeg er fylt av bitterhet til visse personer, som bare ved tanken på gjør det vanskelig å nærme meg vedkommende. I slike tilfeller trenger jeg virkelig være sikker på om jeg er i stand til å takle oppgjøret. Jeg skal heller ikke lage fremtidige problemer for meg selv. Det handler ikke alltid om tilgivelse, men å erkjenne – forsone meg med at slik var det…