Pusterom

Livet går videre, og jeg følger med – jeg puster liv i hver dag…

Som noen vet så er jeg dårlig på rot rundt meg, vertfall når jeg ikke roter selv eller deltar i arbeidet. Det er muligens fordi jeg har hatt en rotete tilværelse? En fortid jeg ikke helt hadde kontroll over, og dit har jeg ikke tenkt med igjen. Jeg vil ha orden på livet mitt.

Hjemme er det lettere kaotisk – deler av badet skal forfines og materialer ligger hist og her. Og i tillegg kan jeg ikke bruke toalettet, så jeg tenkte; jeg går meg en tur. Ofte har det å gå vært løsningen, om ikke alltid det lureste, men mange ganger har det føltes som livsnødvendig. Akkurat nå er det ikke fullt så ille, derfor er teksten under noe overdrevet i forhold til tilstanden min nå, men…

Jeg pakket sekken og gikk ut døren, måtte ut, ut i det fri, få meg et pusterom. Noe er kvelende inne, som om noen tar et tak rundt halsen min og klemmer til. Nå dør jeg, men selvfølgelig ikke, det er bare følelsene mine. De dreper meg ikke, men hva jeg velger å gjøre med dem kan. Og nå følte jeg for å gå meg en tur, som jeg ofte gjør. Av og til er jeg nødt til å ta livet mitt med på en aldri så liten luftetur… (Hans Børli: Tilståelsen).

Sekken er fylt med niste, termos, mobil (som jeg bare må ha med for jeg får andre synsvinkler på saker og ting når jeg ser alt gjennom kameralinsen) og skriveblokk. Hadde temperaturen vært varmere, type sommertemp, men tretten grader er nå ikke aller verst nå i oktober, skulle jeg tatt med meg badetøy også. Har tenkt meg ned til sjøen, den gir meg indre ro, alt vann gjør – det som sildrer i bekker, elver eller bølgene som slår mot svaberg og knauser, fjæresteiner, sandstrender i saltvann som ferskvann. Jeg går.

Jeg går i mine egne tanker, ånder inn deilig høstluft, kjenner lungene fylle seg opp. Hjernen får ny næring. Sansene mine er med, øynene som titter etter motiver, nesen som fanger opp alle luktene som lukten av et nettopp nedhugget bjørketre. Jeg drar av noen neverstrimler, som krøller seg rundt fingrene mine. Om jeg ville kunne jeg brukt det som opptenningsvirke til bål, men det får være i dag. Skal bare sitte og se. Puste og være. Sitte ved sjøen. Jeg får komme meg videre dit jeg skal. Gå videre!

Tankene går i takt med meg. Ofte kan jeg bli forundret over hva jeg tenker, for eksempel som nå, tanker på døden. Grøsser inni meg. Jeg vil ikke dø, og forhåpentligvis er det lenge til, men i det siste har en angst for å dø meldt seg. Hvorfor? Det er vel frykten for det ukjente. Det jeg ikke vet noe om, det ingen har fortalt meg om – ingen kan fortelle meg om. Ingen døde kan jo snakke og fortelle hva som er på «den andre siden». Jeg frykter det jeg ikke vet noe om. Er redd for det jeg ikke helt ser og blir urolig når jeg ikke helt vet hvordan gripe fatt i situasjonen. Kanskje frykter jeg døden fordi jeg ikke har brukt dagene mine ordentlig? Jeg har da levd livet, om ikke alltid slik jeg skulle ønsket. Jeg har opplevd mye, på godt og vondt – det er jo det som er livet. Har hørt at de som engster seg for døden er de som ikke har et levd liv bak seg. Det har jeg jo, og det vil jeg ha i fremtiden også – jeg har utallige muligheter til å fullbyrde mange drømmer og virkelig leve hver dag med lyst og velvære. Livet her og nå er godt. Kjenner jeg puster. Jeg lever! Jeg går videre…

Det er fint nå. Fargespillet på trær og busker stimulerer til mer glad tankegang. Høsten gjenspeiler livet, alle livets fargenyanser. Naturens eget maleri. Plukker noen blader opp og gransker dem. Ser nervetrådene og nyansene i strukturen, og fargene: Rød, gul, oransje, grønn og litt brunt. Vakkert! De skal bli til ny jord, gi nye vekstmuligheter for nytt liv. Det er vel det som skjer når jeg også blir borte. Det jeg etterlater meg er lærdom for andre – eller nye vekstmuligheter for andre. Hvorfor dette snakket om døden? Jeg lever jo i beste velgående. Denne lærdommen kan jeg gi videre mens jeg fortsatt går her på jorden, mens jeg enda er. Jeg går videre…

Det er nettopp det; jeg er på vei og går videre. Jeg puster og lever. Jeg nyter livet for det meste, slik som nå – denne fantastiske høstdagen, selv om den er grå. Nei, den er full av farger. Jeg så det jo, sa det jo, skrev det ned. Livet er fullt av fargerike kontraster. Jeg trenger bare å se dem. Og jeg ser. Alt dette nedfallsløvet. Når jeg ser på det, tenker meg om, så lager de faktisk litt rot, men et oversiktlig rot. Fint. Hvorfor bryr jeg meg ikke om det her på stien? Hjemme vil jeg helst rake bort løvet, slik jeg vil rydde inne. Hva spiller det for rolle om det er litt rotete rundt meg?

Jeg ønsker meg orden. Ha orden. Ha blanke ark. Det å kunne starte på nytt. Det ser jeg best når det er orden. Jeg får lyst til å gjøre noe med et ubrukt ark. Skrive på det eller fargelegge det. Men her i skogen er det allerede fargelagt av naturen selv. Det er ikke mitt maleri. Jeg skal ikke klusse det til, ødelegge det, for det er slik det skal være. Jeg skal bare være i det, som en del av det. Får jeg? For en stund. Gå nå!

Fremme, ved sjøen, ved min destinasjon i dag. Her kan jeg puste ut. Her finner jeg pusterom. Her er det rom for alt. Tar frem skriveblokken og legger den ved siden av meg på svaberget. Ser på noen av bildene jeg har tatt. Skriver noen setninger. Legger arkene ned igjen og lener meg tilbake. Lukker øynene. Puster. Lytter til pusten, til bølgene. De har nesten samme rytme. Jeg er heldig. Jeg har det godt. Jeg lever. Dette skal jeg ta med meg tilbake hjem, dette bildet på netthinnen, og pusten. Puste ordentlig ut og inn, la «rotet» bare være. Finne tilbake til pusterommet ved sjøen. Lev og la leve. Nå kan tankene mine gå videre, mens jeg bare sitter – bare er. Livet går videre, og jeg er med…