Nei, noen ganger gjør jeg ikke det…
Jeg har fortsatt natta i øynene når jeg setter meg ned for å avholde dagens morgenstund. Dagen får liksom ikke den riktige starten uten. Det er som en slags redsel for at noe vil gå skeis om jeg ikke følger rutinene mine. Enkelte vil kanskje si den har blitt en mani mer enn en god rutine… (Og i lys av mine refleksjoner så vet jeg sannelig ikke selv).
En god kopp kaffe hører med. Jeg skal våkne og bli mer mottagelig og klar. Når jeg sitter der i lyset fra et stearinlys og leser dagens ord går det mange tanker gjennom hodet. Etter at jeg har «velsignet» dagen i dag og reflektert over ordene, skriver jeg i dagboken. Rabler ned følelsene som er satt i sving. I dag leste jeg blant annet om frykt. Velkjent for mange denne frykten, og for meg er den også i høyeste grad reell, om ikke alltid like nærværende som før, men når den kommer er styrken den samme.
Jeg har opplevd og lært at frykten ikke er farlig – jeg skal ikke frykte frykten. Hvordan er det mulig; å frykte det å frykte? Jo, det er så absolutt mulig. Det å være konstant redd for noe er slitsom, så etter hvert tar det på og man prøver å slutte å være redd, og det er ikke like lett bestandig, så til slutt begynner man å frykte denne redselen for utallige ting. Alt blir så intenst og gjennomgående forkrøblende. Til stadighet kan frykten være lammende, som en fobi. (En sykelig frykt – reaksjon på ytre hendelser som ikke står i forhold til den egentlige faren). Det er som å frykte selve livet. Heldigvis oppleves det ikke slik lenger, vertfall sjelden, selv om jeg har hatt noen episoder hvor frykten har overmannet meg, hvor panikken virkelig har tatt meg flere skritt tilbake. I slike tilfeller kan det kalles for angst – en indre uro for noe, når jeg føler livet truet, når noe eller noen har skapt en bevisstgjøring av fortrengte konflikter, situasjoner og handlinger.
Hva er frykt og hvorfor kan noe gjøre oss så veldig redde?
Frykt er like mye en tilstand som en følelse og oppstår når en person utsettes for en reell fare og trusler. Den er enten direkte eller i form av en ikke-innbilt trussel. Begynner man å innbille seg noe går det fort over i fobienes verden igjen, så frykt dreier seg mest om virkeligheten, det som skal skje, eller ofte også det vi tror skal skje siden det skjedde jo i går.
De fysiologiske forandringer som oppstår under frykt setter kroppen i alarmberedskap, og jeg blir i stand til å klare plutselige anstrengelse, finner uante krefter både fysisk og psykisk. Ta situasjonen hvor jeg i frykt for å komme for sent på jobb løp etter bussen som om jeg var selveste Usain Bolt. I tillegg er frykten til store hjelp for å virkelig unngå farer, hvor jeg kan flykte eller gå til angrep. Av frykt for eget liv har jeg tatt til motangrep selv om jeg også fryktet det ville bli verre. Men kroppens innsatsevne kan også bli lammet hvis frykten er for sterk, jeg «fryser fast». Jeg snakker om fight, flight, freeze reaksjoner, mest nyttig som overlevelsesstrategier, men også til hinder i ulike situasjoner hvor jeg ønsker å prestere og utvikle meg.
Hverdagen eller livet generelt byr på ulike situasjoner som skaper stress. Stressregulering handler mest av alt om å vite hva mine triggere og signaler er, og å lytte til disse. Kroppen sier ifra – denne uroen, betegnet som frykt, signalisere at noe er galt eller følelsen prøver å formidle hva som kommer om jeg ikke regulerer meg noen hakk ned. Når aktiveringen er for høy, blir prestasjonen dårligere. Dette er noe de fleste nok kjenner seg igjen i, ikke minst når det gjelder å tenke rasjonelt under sterkt press. For meg er for eksempel det å snakke foran store forsamlinger stressende og frykten kommer. Hele kroppen vibrerer, og stemmen brister. Det er denne frykten som skal overvinnes ved å gjentatte ganger øve og se at jeg mestrer. Dess mer jeg mestrer dess mindre frykt.
Jeg vet at når jeg går i konstant beredskap over tid, uten de rette mestringsstrategiene, at det er da det går utover prestasjonen fordi frykten for å feile blir for stor. Vedvarende stress er også én bidragsyter til ulike somatiske tilstander, og ikke minst en trigger til å ville innta alkohol. Om jeg så gjør er dette en flukthandling. Over tid bygger de uheldige fysiologiske virkningene seg opp. Psykologisk blir jeg gjerne irritabel, bekymret, emosjonell eller avkuttet, og jeg kan få vansker med søvn og selvregulering. I slike situasjoner er frykten voksende, den kan gå over til angst og i verste fall tilbakefall.
I disse dager er det lett å engste seg for koronapandemien. Frykten for å bli smittet av covid-19 viruset er i høyeste grad tilstede, men mest for at noen jeg er glad i, og som er i faresonen skal bli veldig syk. Selvfølgelig, og det ville være å lyve om jeg ikke tilstår min frykt for egen helse. Jeg ønsker nødig å komme i en helsesituasjon som kan påvirke andres og egen fremtid. Kan hende er det denne frykten for å dø, som i den siste tiden ofte har opptatt tankene mine, som er den reelle frykten for å bli smittet. Egentlig dreier det seg like mye om noen annens død som egen. I bunn og grunn handler det vel om frykten for å bli alene eller frykten for å såre noen – skape sorg. Nei, å gå rundt å frykte er ikke det spor godt. Er det alle disse vanskelig og vonde følelsene jeg frykter? Hvorfor?
Muligens mange årsaker, men den største er nok at jeg enda ikke er helt dus med alle mine følelser. Jeg liker jo ikke å kjenne meg nedfor og lei meg. Jeg liker ikke å være i dårlig humør, irritert eller sint. Men jeg behøver å erkjenne disse følelsene også, tenke etter hvorfor og når jeg reagerer som jeg gjør. Det er situasjonen jeg skal gripe fatt i, gjøre endringer i forhold til. Fryktfølelsen er bare et symptom på at noe er galt. Jeg må våge å se, se tilbake.
Det er selvfølgelig mye jeg ikke har ordnet opp i med tanke på fortiden. Noe har enda ikke kommet til overflaten – jeg har «fortrengt» det. Jeg ønsker og prøver så godt jeg kan å ikke være så redd når fortidens hendelser kommer til overflaten. Jeg vet det hjelper å snakke om dem heller enn å tie – ufarliggjøre dem og ikke skyve de til side. Da ufarliggjør jeg også frykten, frykten for at nye glemte situasjoner skal dukke opp og skape hodebry og stress igjen.
Det er mye jeg kunne skrevet om å frykte, men så frykter jeg muligens det å skrive noe langtekkelig og å gjenta meg selv til det kjedsommelige. Men uansett så er frykt noe som berører oss alle på en eller annen måte og nesten hver eneste side av vårt liv. Den kan være som en ond og tærende tråd med stadige innslag i livsveven. Den setter i gang reaksjoner som kan gi tilbakeslag vi ikke ønsker og som vi ikke synes vi fortjener. Slik føler vertfall jeg det. Noen ganger er det oftest jeg selv som setter det hele i gang. Jeg lager problemer av små bagateller. Sikkert gjenkjennbart for mange det også.
Etter å ha lest flere historier omhandlende frykt og hva den gjør med oss, så kan jeg si meg enig i følgende: At problemer som oppstår ved frykt, kan løses på (vertfall) to måter. Vi kan strebe etter all den frihet det er mulig å finne fra denne lammende frykten eller vi kan finne styrke og mot ved å forholde oss konstruktivt til frykten og kjenne mestring ved å klare noe til tross for denne redselen for å bli «slått tilbake». Jeg erfarer at når jeg klarer dette, oppstår nytt pågangsmot, så hvorfor denne fortsatt frykten for…
Kanskje vil noen oppfatte meg som motstridende i det jeg skriver om min håndtering, eller ikke håndtering av frykt. Er bare et menneske jeg også… Jeg står stadig ansikt til ansikt med frykten og selv om den fortsatt kan si: Du tør ikke se, så gjør jeg oftere det nå – jeg våger å face den selv om det gjør vondt. Men i enkelte situasjoner føler jeg meg fortsatt fortapt til frykten selv om jeg vet at når jeg kommer over på den andre siden oppdager jeg at de illusjonene jeg hadde ikke svarer til virkeligheten. Jeg har vel aller mest fryktet å møte meg selv, og noen ganger er jeg fortsatt min verste fiende i forhold til å vite hvordan håndtere denne tråden i min livsvev. Det var den frykten som stadig holdt meg tilbake og hindret meg i å vokse siden oppgavene virket for store og uoverkommelige inntil jeg ble villig til å gjøre noe med det og si: Jo, jeg tør se! Jeg tør å utfordre meg mer og mer og gjøre noe med de bakenforliggende problemene. Der “fryktens far” ligger.
Tiden etter - hvordan takle hverdagen som tørrlagt alkoholiker 