Livet er mer enn enten eller…

I går «gønna jeg på» med Erik Bertrand Larsen. I en halvtimes tid snakket han om hvordan gjøre personlige endringer for å få det bedre i hverdagen. Hvilke grep man kan ta for å komme ut av en fastlåst levestil. Tenker det var mye å ta med seg av det han snakket om, og han kan jo ikke være helt på jordet når vårt nye tennisess Casper Ruud benytter ham som motivator. Se hva han har fått til. Men det handler om å gjøre det, ikke bare si det!

Han foreslo flere spørsmål vi skulle stille oss dersom vi føler at det livet vi lever ikke er helt slik vi egentlig skulle ønske. Kanskje skulle vi stille det selv om dagene våre er helt ok også. Det er jeg veldig enig i, for når noe er ok, så er det noe som mangler etter min mening. «Helt greit», sier jeg inn imellom, men greit er på en måte ikke akkurat toppers. Noe mangler. Det henger vel sammen med at selv om jeg har det bra og følger rutinene mine og alt det sedvanlige – det trygge og det jeg vet jeg kan, så er det fortsatt mange drømmer jeg ikke har våget meg på å realisere. Jeg er usikker på om jeg vil mestre det. Tør jeg gå utenfor komfortsonen min? Og da kommer jeg inn på temaet jeg skrev om i går, om frykt.

Det er denne hersens frykten som hemmer meg. Vil tro den hemmer mange i å tenke litt utenfor boksen, tørre å tenke annerledes, være litt annerledes og kanskje få enda mer av det vi egentlig vil. Dersom jeg våger å gå ut av sofakrokfølelsen og velger det litt mindre gode fremfor det trygge og kjente, så vil jeg på sikt finne ut at det faktisk en mye annet enn sofaen som er godt å være i. Det dreier seg om å bli et mer bevisst menneske. Og jeg som trodde jeg var ganske så bevisst på hva jeg vil i livet…

Faktisk har jeg trodd jeg er en smule «gæærn», en vågal person, men egentlig så er jeg veldig vanlig, et typisk A-4 menneske. Som sjelden går utenfor arket. Jeg er for redd for å stikke meg ut og være denne annerledespersonen. Og igjen så er det nettopp frykten for hva andre måtte mene om hvordan jeg er og hva jeg foretar meg som hindrer meg i å gjøre noe annet enn det vanemessige, kjedelige og dagligdagse. På enkelte områder har jeg gått andre veier enn det folk flest pleier, men de store utfordringene har jeg hittil unngått. Selv om jeg har snakket om å velge ulike veier til en destinasjon så er jeg egentlig ikke så flink til det selv. En ting er det å gå ulike turstier, men hva med å gå nye veier for å komme meg dit jeg egentlig ønsker å være på vei. Skape den reisen jeg lenge har drømt om, den jeg innerst inne alltid har ønsket meg. Da må jeg ut av sofaen, ut av komfortsonen.

Jeg fikk mange aha-opplevelser og enda flere stikk mens jeg lyttet til Larsens foredrag. Noe som slo meg var at jeg er ikke så flink til å følge mange av de rådene jeg ofte gir til andre. Det fikk meg også til å tenke på om han er flink til å følge sine egne motivasjonsreplikker? Eller glemmer han sin egen hverdag og fortsetter i samme gamle tralten, slik jeg og mange med meg gjør?

Jeg vet hva som hemmer meg, men så lenge jeg ikke gjør noe med det så vil jeg ikke komme meg lenger enn her jeg står i dag. Det vil koste enda mer av meg i form av krefter og smerte for å gå videre og ikke hele tiden rykke tilbake til start. En ting som jeg vet, og som Erik Bertram påpekte flere ganger er at når jeg har fokus på det negative, så vil det bli mye negativt i livet mitt. Ja, jeg velger mine tanker. Tankene mine styrer følelsene og følelsene styrer handlingene. Så igjen kommer dette spørsmålet om jeg våger å utfordre frykten.

Evner jeg å kjenne på frykten? Jeg vet jo at jeg har stått i smerten, sett frykten i hvitøyet og gått krumrygget til verks for å komme meg ut av et alkoholhelvetet og inn i dette mer normale livet. Men er det nok? Vil jeg ikke noe mer? Har jeg det virkelig så godt her jeg er nå? Selvfølgelig skal jeg være tilfreds med hva jeg har fått til, men videre utvikling skjer ikke ved å bare fortsette med samme opplegget. Jeg trenger å øke intensiteten og legge lista et hakk høyere. Skal jeg for eksempel bli komfortabel med å være i sosiale settinger med mange ukjente personer så behøver jeg å utfordre meg selv og oppsøke nettopp slike situasjoner. Begynne i det små og øke gradvis på.

Jeg vet så alt for godt at det er ubehaget jeg føler som hemmer meg. Omtrent daglig stopper jeg opp og stiller meg spørsmålet: Hva vil jeg med dagen i dag? Burde heller spørre: Hvor vil jeg? Jeg søker ikke etter suksess, eller jeg søker suksess i mitt liv. Ved å foreta noen justeringer, være mer ambisiøs, for det har jeg nok egentlig ikke vært. Jeg har fulgt noen oppskrifter andre før meg har laget og fulgt, men kanskje jeg skulle finne meg noen som er mer uortodokse å prøve ut. Hvorfor ikke gå mer mine egne veier og ikke være så redd for hva andre måtte mene om de valgene jeg tar. Hvorfor kan jeg ikke endre på en allerede fin oppskrift og gjøre den enda bedre. Bytte margarin med smør, eller hva med å ha chili i vaffelrøren. Kanskje vil jeg kjenne ubehag, men skitt au. Spytt det ut og prøv igjen med noe annet.

Den som intet våger intet vinner! Jeg vil aldri oppnå det maksimale av hva jeg er god for om jeg ikke satser. Jeg skal feile, skal møte motgang for å oppnå noe. Det har jeg erfart mang en gang. Det er i de aller tøffeste periodene jeg har sett meg selv mestre mest. Det er når jeg har strevd meg gjennom mye smerte for å komme meg på den gode siden at jeg har utviklet meg. Når jeg føler jeg er passasjer i en berg- og dalbane, og kjenner på frykten, hyler og skriker av redsel, men jeg er i den – jeg hopper ikke av. Jeg falt heller ikke av – det gikk helt fint. Men dersom dagene går som smurt, alt er fryd og gammen, da kan frykten som plutselig kommer slå ned som en bombe. Det var jeg neimen ikke forberedt på.

Livet er ikke strake veien fram. Livet er brutalt. Livet er en berg- og dalbane. Derfor må jeg våge å kjenne på svingningene i følelsene mine. Faktisk kjempe for følelsene mine. Jeg mener selv at jeg på flere områder viser mine sårbarheter, men kanskje jeg skulle være enda mer i sårbarheten. Våge å vise lille meg i situasjoner som gjør meg utrygg, sette ord på det og dermed ta brodden av frykten. En annen tinge er at når jeg virkelig trår til forsvinner mye av frykten – jeg blir mindre redd for ubehaget. Så jeg setter meg opp i berg- og dalbanen og håper alt går bra, og det gjør jo det…

Livet har flest hverdager, men jeg kan gjøre de mer til «festdager». Tilstedeværelse i eget liv er viktig. Stoppe opp og spørre meg om jeg har det godt her jeg er akkurat nå. Om svaret er nei, så lever jeg kanskje for mye i fortid eller fremtid. Men jeg kan ikke bli værende selv hvor godt jeg har det her. Jeg vil se mer hva som er der ute. Jeg vil mer. Livet byr på mange muligheter. Livet har mange kontraster. Mitt følelsesliv har mange kontraster. Hvorfor ikke tørre å ta til meg mer av disse kontrastene? Se alle nyansene. Bruke nye briller. Ta av meg brillene. Se forskjellen. Hva er farlig med å være annerledes? Hva er galt med å være forskjellig fra alle andre? Hva vil jeg være?

Jeg kan begynne med å ha mer tro på meg selv. Si det jeg ønsker å være, ønsker å bli og si det høyt. Fortelle meg selv at jeg er tøff. Tenke høyt at jeg skal holde et foredrag for tohundre mennesker. (Det er vel det som er lov nå i disse koronatidene?). Da vil jeg begynner jeg å tro på det til slutt når jeg daglig gjentar disse ordene, og klare å gjennomføre det når den dagen kommer.  Tankens kraft har sterke krefter. Ved å endre tanken på meg selv så snur jeg dårlig selvtillit til sterk selvfølelse. Jeg skal bli bedre på og mer bevisst på hva jeg sier til meg selv om meg selv. Dette vet jeg jo, for jeg har pleid å gjøre dette, men dessverre har jeg latt det gå i glemmeboken. Alt gikk så bra, men hva skjer når jeg slutter å gjøre det som er bra? Hjernen glemmer den, finner tilbake til gamle vaner, gammel tankegang – de negative tankene. Så hei hjernen: JEG ER GOD – JEG KLARER!

Det dreier seg om holdninger, innstilling og kraft. Er jeg positiv, vil jeg nå målet og hvor mye krefter jeg legger inn for å klare det? Om å gjøre å ikke gi opp – ha håp. Det er mulig, jeg vet for på tross av manges negative tilbakemeldinger og lite tro på at jeg ville klare å bli nykter, så se på meg nå; jeg sitter her og skriver blogg om livet mitt som alkoholavhengig – hvordan livet var da jeg drakk og er nå som nykter. Men bare så dere vet det: Det har jeg ikke tenkt å gjøre resten av livet, skrive blogg altså. Jeg skal fortsette å gønne på videre!

Livet er ikke bare enten eller – det er så mye mer mellom der…

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s