Alkoholen snakker…

Og jeg svarer…

Natta blir lang… Ikke svar! Legg den bort og gå og legg deg igjen. Hvem har taket på meg nå, om jeg svarer? Alkoholen eller jeg? Ikke svar, ta det i morgen. Men jeg måtte lese. Natta ble lang!

Jeg leser med klump i halsen. «Dra til helvete»! Jeg vil ikke tilbake til helvete. Jeg prøver å holde meg fast til livet. Det er derfor jeg vil kutte kontakten. Få deg til å forstå, men du kan ikke forstå – nå. All denne bitterheten, alt dette sinne. Jeg ser meg selv. Akkurat slik jeg var – bebreidet andre, mest de jeg elsket, for alle mine feil, for all urett jeg selv skapte, for alt sviket. Ingen sviktet meg selv mer enn jeg selv gjorde. Og nå ser jeg de samme handlingene hos deg, den jeg har tett inntil brystet, den jeg alltid har ønsket å støtte, men som jeg ikke lenger kan støtte, ikke livsstilen – forstå meg rett. Morskjærligheten er sterk. Jeg skal være den første i rekken til å hjelpe når du selv ønsker hjelp. Inntil da må jeg så tåle denne bitterheten?! Alkoholen snakker!

Jeg forstår så altfor godt. Jeg forstår denne plutselige handlingen, denne maktesløsheten, det å tviholde på et forhold, en kontakt som ikke kan forsvares så lenge alkoholen rår og bestemmer hva den finner for godt å kontrollere. En redsel for å miste all kontroll, for å ikke kunne ha noen å syte og klage sin egen nød og urett til. En skulder å gråte på. Jeg kan ikke, for da blir jeg utmattet, nedbrutt og selv en «martyr» som falt for eget grep. Så lenge du «ønsker» å være underlagt denne tyrannen vil ikke jeg være der, men likevel så er jeg der – i hodet mest, men også i hjertet. Tøff kjærlighet kaller jeg det. Ikke enkelt å forstå for den som blir utsatt for denne «usmakelige» holdningen de selv velger å tro det er. Slik alkoholen velger å forstå. Alkoholen velger ordene, handlingene – sinne, bitterhet, selvmedlidenhet og misunnelse. «Andre får, men ikke jeg». Hva er det du ikke får som andre får. Du får det du vil ha, men du oppnår ingenting med bitterhet. Jeg redde min seng slik jeg ser du rer din. Jeg ropte om utettferdighet, men jeg var aldri der da valgene ble gitt, da jeg selv kunne ta del i godene. Jeg krevde etterpå, slik jeg oppfatter deg – misunnelig og bitter. Jeg glemmer aldri, vil du»!? Alkoholen snakker!

Om jeg glemmer? Nei, jeg vil aldri kunne glemme, skal ikke glemme, men jeg vil ikke la fortiden min hindre meg i å komme meg videre. Jeg kan ikke la bitterheten råde og misunnelsen holde meg tilbake. Jeg fikk det jeg fortjente, da. Nå kan jeg kreve min rett, men ikke av griskhet.

Verden er ikke rettferdig, den er brutal. Urettferdighet er det mest rettferdige sies det. Vi velger vår vei og får det vi «fortjener». Jeg valgte min, men valget var feilslått, og det var ikke andres feil selv om mange gjorde meg urett. Det var opp til meg hvordan jeg håndterte det, og jeg valgte bitterhet og misunnelse. Da jeg innså det fikk jeg mer enn jeg noen gang hadde gjort krav på. Du skal få det du ønsker, men ikke for å tilfredsstille alkoholens ønsker. Du skal få gråte, men ikke for alkoholen, men for deg. Du skal få sørge når den tiden er inne, sørge over «vennen» du måtte la gå for at du skal få leve, som du må stilne for at du skal kunne snakke. Inntil da kan jeg ikke låne deg min skulder, ikke la dine ord si det alkoholen vil høre.

Selvmedlidenheten, denne tærende følelsen som forteller hvor slemme alle er, hvor mye vondt de har forvoldt. «Verden er ikke god med meg»! Jeg leser selvmedlidenhet og skyldfraskrivelse. Jeg leser meg selv slik jeg var. Bitterhet, en sorg over alt det tapte, det jeg ikke fikk og det du føler du aldri fikk eller får. Jeg tenker; nei, verden var ikke god med deg – du fortjente bedre, så selvfølgelig er det synd på deg fordi de som skulle ta vare på deg, gi deg trygghet, kjærlighet og varme ikke var der da du trengte det som mest. Jeg forlot deg, la deg i stikken, sviktet og såret. Jeg ga den kjærligheten til en annen fordi den krevde meg mer. Jeg forsto det ikke, klarte ikke – jeg var maktesløs!

Det kan og vil jeg ikke mer, så jeg må la deg gå den veien du bare må gå for du klarer ikke annet. Jeg prøver å få deg til å se, lytte med andre ører, se med andre øyne, dine øyne og dine ører – slik viser jeg deg min kjærlighet nå. Tøff kjærlighet, tøff for meg også, men jeg må, fordi noen fortsatt bestemmer over deg, og indirekte over meg – alkoholen som forteller, formaner og aldri tier før du ber den om å stoppe. Den prøver å ta meg tilbake gjennom deg, gjennom dine ord. Jeg hører alkoholen snakke…

Den vil ha din kjærlighet, jeg vet. Du vil ha dens «kjærlighet», dens omfavnelse, dens omsorg – den lytter, den snakker. Alkoholen tar, den holder deg fast så lenge du lar den tale, si det du vil høre. Bitterheten over meg – ditt sinne over det du mistet, ikke fikk. Det du skulle fortalt meg, vil fortelle, men ikke våger å si edru. Det du savner og savnet. Fortelle meg om alt det vonde. Jeg vil vente! Jeg vil lytte og jeg tåler sannheten, selv hvor vond den er, men den skal sies av deg, ikke spyttes ut gjennom alkoholens munn. Jeg vil høre deg snakke!

Nå er verden rundt deg opp til deg. Jeg kan ikke velge for deg. Du har valget! Du kan velge å la alkoholen snakke eller be den dra til helvetet uten å ta deg med seg. La den slippe grepet på deg – stilne dens røst. Du kan velge en bedre verden. Men det makter du ikke på egenhånd. Jeg skal hjelpe deg når du er klar. Jeg skal være der når alkoholen ikke lenger snakker.

Jeg skal holde deg i hånden, men jeg vil ikke holde i glasset ditt samtidig. Jeg vil ikke kjøpe deg fri for skyld, kjøpe meg selv fri for skyld og dårlig samvittighet, men jeg kan ikke la skylden ete meg opp. Jeg ber om tilgivelse. Jeg ville aldri dette. Ville ikke bli en alkoholiker, langt mindre at du skulle bli en, men samvittigheten «spiser fortsatt av kaken» så lenge jeg tillater det –  så lenge du tillater det. Jeg tar min del av ansvaret og lever mitt liv slik jeg vil. Du må også, om du vil. Jeg åpnet ikke flaskene for deg og jeg skal heller ikke skru de igjen, det må du selv gjøre. Jeg vil ikke legge til rette for at din verden skal fortsette å falle sammen rundt deg, at du skal fortsette å falle. Tøff kjærlighet! Ansvar – hvem har ansvaret for dine dager? Har jeg? Ja, dersom jeg fortsetter å stille opp og dekke over, unnskylde deg for dine handlinger og rydde opp etter alle dine feiltrinn. Jeg kan ikke mer, så jeg sier stopp! Og du blir såret igjen – sint. Jeg kjenner meg igjen.

Likevel kan jeg ikke la denne dårlige samvittigheten kue meg, men heller vise styrke ved å gi deg denne tøffe kjærligheten. Nå er det du selv som skal ta ansvaret for deg og ditt liv, vise din styrke. Min styrke er også min sårbarhet. Vis din sårbarhet. Jeg orker ikke se og høre alkoholen fortelle meg at jeg er den skyldige for at dagene dine er uutholdelige. Det er det du selv som skal gjøre. Hører du ikke dens stemme? «Dra til helvetet som den jeg er»!

Nei, jeg har ikke tenkt meg dit har jeg sagt. Jeg skal være her, og jeg skal ta deg imot når du ikke lenger makter mer, når du innser hvor det bærer hen – til bunnen, mot helvetet. Kanskje må du helt ned slik jeg måtte. Kan du ikke stilne alkoholen som fortsatt snakker, for jeg kan ikke…

Det er vondt, det smerter. Å se seg selv i en annens handlinger og ord. Indirekte snakker alkoholen fortsatt til meg, på en måte for meg. Jeg er redd! Jeg er redd for mitt eget liv, redd for hva jeg kan si, hva jeg kan finne på å gjøre. Nei, det er ikke din skyld at jeg er redd. Det er sykdommen, denne progressive sykdommen som eter oss opp fra innvendig og ut. Tar sinnet vårt, kroppene våre og ordene. Tar fra oss bestemmelsesretten. Jeg tok den tilbake, men dersom jeg mister fornuften og bare lar hjertet råde så vil den fortsette å snakke til meg. Om jeg ikke klarer å holde avstand, så jeg må holde avstanden ellers faller jeg også. Vit at jeg er her, jeg venter, har hjertedøra åpen når du virkelig trenger meg. Nå vil du bare ha «vennen» din. Du vil ikke høre på meg, bare alkoholens skittsnakk. Ti med deg alkohol!

Jeg vil snakke med deg som likeperson, en nykter likeperson, ikke som den avhengige, den som drikker seg sanseløs, slik du nå drikker deg sanseløs. Jeg ønsker, vil ikke tilbake – til helvetet, så jeg holder munn og håper du lytter til stillheten og forstår. Jeg vil ikke la alkoholen snakke for meg. Jeg vil ikke la alkoholen snakke til meg. Jeg må skjerme meg for å kunne være der når alkoholen har sagt sitt siste ord – for deg – for oss begge. Jeg vil gi deg kunnskap når du er mottagelig, når du vil høre noen andre enn alkoholen snakke…

Nei, jeg glemmer aldri! Alkoholen minner meg stadig på hvem jeg var, men jeg har tatt tilbake makten over den ved å bestemme hva den skal si eller rettere sagt ikke si. Jeg kan forsvare meg nå, ta til motmæle og gi den svar. Jeg ber den dra til helvetet alene, for jeg skal ikke være med. Jeg vil ikke se at du følger med, men jeg kan ikke stoppe dens krefter overfor deg. Bare du kan. Våger du å være så sårbar og ærlig mot deg selv å gjøre det samme? Våger du å stilne alkoholens stemme?

Det jeg aller mest ønsker er å sette oss begge fri, sette deg fri, til å ta ansvar for deg, slik jeg prøver å ta mitt ansvar for meg for at jeg kan være der for deg når du er klar – for oss. En dag kan vi begge åpne våre hjerter til å leve i kjærlighet og gi hverandre den kjærligheten vi fortjener. Ikke lenger den tøffe kjærligheten, men den oppriktige og ubetingede kjærligheten – der våre ord og handlinger er våre, de ærlige, de vi kan stå inne for og vite at vi ikke dømmer hverandre for hva vi engang gjorde. For når vi dømmer andre, dømmer vi antagelig mest oss selv.  Det slipper vi når (kj)ærligheten seirer. Jeg ber: Ti med deg alkohol!

Nå har jeg sagt mitt – inntil videre…

Jeg holder liv i glørne inntil du vil sitte rundt bålet med meg…

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s