SPØR!

Det er verdensdagen for psykisk helse i dag. Temaet er #spør.

Alle har vi en psykisk helse, eller uhelse. Ikke alltid lett å se hvordan alle har det innenfor den ofte påtatte masken. Jeg selv har lett for å «sminke» på sannheten om hvordan jeg egentlig har det, stenger inne følelsene i stedet for å fortelle om hvordan situasjonen er. Vil ikke bry noen med hvor kaotisk jeg er innvendig. De har nok med sitt. De bryr seg sikkert ikke heller, kan jeg tenke, men mange bryr seg, om ikke mange nok…

Rus og psykiatri henger ofte sammen. Mange drikker for å flykte fra sine følelser, en virkelighetsflukt inn i mer problemer. Ruser seg for å slippe angsten, men den kommer tilbake tusen ganger verre. Rus skaper mer angst og mer depresjon. Jeg selv drakk på meg en bipolar lidelse, men under siste behandling på rusklinikk frafalt denne diagnosen. Noen tok seg tid til å se meg, se bak fasaden, og jeg selv åpnet opp. Vi skal ikke trenge å legge oss inn på institusjoner, oppsøke psykologer eller annen profesjonell hjelp. Vi skal kunne finne noen å snakke med i våre omgivelser. Vi rundt må bare våge å spørre, for de det gjelder tar sjelden kontakt selv.

Ja, vi må tørre å spørre, si de viktige ordene. «Ser du strever – har du det egentlig bra»? Dessverre er vi redde for å trå feil, ta feil, si noe feil. Redde for å såre og gå innenfor andres grenser. Mest er vi nok redde for å se og høre at noen ikke har det bra. At de egentlig ønsker hjelp, men de har sett oss haste forbi, i vår verden. For opptatte med vårt, tror vi ikke har tid til dem, som mange også i grunnen gir uttrykk for. Vi haster videre i materialismens kav og krav. Vi er redde for selv å ta av oss masken og åpne opp når vi møter de som har lettet litt på sløret…

Vi trenger ikke forklare, trenger ingen forklaring, trenger ikke forstå. Bare være der – bare se personen. Empatisk forståelse – forstå personen innenfra og ta inn over oss, speile oss i den andres opplevelser. Vise våre følelser og godta den andres. Gi støtte og lytte med empati og forståelse. «Jeg er her for deg og jeg ser deg».

Møt hele mennesket og ikke bare som et objekt – se innenfor det ytre skallet, lese signalene. Selvfølgelig er noen gode «skuespillere». Så kanskje du skal ta av din egen maske. Vise hvem du er og la den andre få sjansen til å vise seg. For mange skjuler sine svakheter, som egentlig er deres styrke – sårbarheten.

I spennet mellom å vise og skjule befinner kanskje sannheten seg, all kunnskapen om oss selv. Er vi så redde for å gi videre vår egen kunnskap, våre erfaringer, vår sårbarhet? Hvorfor ikke rekke ut hånden – våg å spørre?! Noen trenger deg. Kanskje du trenger noen?  Er du forberedt og kan takle et ærlig svar så: Spør!

Vær et medmenneske – Åpne din hjertedør!