Akseptere

Og så forsvant strømmen akkurat da jeg hadde tent å gå inn på facebooksiden min å skrive dagens ord. Alt lys i boligfeltet og omegn ble slukket litt over sju, så nå har strømmen vært borte over en time, og jeg kan ikke gjøre annet enn å akseptere det. Heldigvis rakk jeg å brygge meg en god kopp kaffe til morgenritualet mitt.

I de omtrent to timene det var strømløst satt jeg og drodlet og skriblet for datamaskinen kunne jeg bruke å skrive på uten strømtilførsel. Ikke minst var det koselig å sitte slik med stearinlys som eneste lyskilde. Det er i slike stunder jeg finner mer tid til refleksjon. Jeg ble blant annet sittende å tenke gjennom gårdagens samtale jeg hadde med likepersoner via nettet, hvor temaet var nettopp det å akseptere.

Å akseptere – det er mye, og mangt jeg trenger å akseptere at jeg ikke kan gjøre noe med. I tillegg trenger jeg ikke minst å akseptere følelsene mine. Kjenne og erkjenne hvordan jeg faktisk har det til enhver tid og dermed akseptere og våge å stå i følelsene i stedet for å flykte fra dem slik jeg så ofte har gjort, spesielt da jeg drakk. Jeg flykter ikke lenger inn i alkoholrusen, men benytter meg av andre fluktmetoder, og det er jo ikke akseptabelt…

I startfasen av min edruskap kunne tanker om å ikke mer kunne drikke gjøre meg handlingslammet. Nå er det sjelden jeg har denne følelsen, selv om det i enkelte situasjoner kan dukke opp tanker om at «nå skulle det smakt med ett glass vin». Idiotisk; når drakk jeg noen sinne bare ett glass…? Jeg har faktisk akseptert at jeg aldri mer kan innta alkohol uten ar det vil få enorme konsekvenser. Jeg har aksepter at jeg ikke noen gang i fremtiden vil kunne drikke kontrollert eller være «normal» i forhold til noen form for stoffer som fremskaffer rus. Dette fordi jeg er maktesløs, ikke bare overfor alkohol, men siden jeg en avhengighetsperson må jeg være oppmerksom på alle stoffer eller aktiviteter jeg kan bruke som fluktmiddel når jeg ikke aksepterer tingenes tilstand.

Har jeg i så måte akseptert at jeg heller ikke kan spise sjokolade uten å trigge følelsesregisteret i meg? Jeg har vel delvis akseptert det, men har jeg gjort noe med det? Ikke fullt og helt. Jeg kan få et kick, og dessverre er jeg ikke like sterk som jeg er sammenlignet med å være fullstendig avholdende til alkohol. Ja, jeg har erkjent at jeg er ute av stand til å innta alkohol trygt igjen i overskuelig fremtid. Som alkoholavhengig er det klin umulig å drikke normalt. Det frister heller ikke, men derimot kan søtsaker friste meg. Butikkhyllene med alskens godterier skriker etter meg. Noen ganger går jeg forbi, men alt for ofte havner det en eller flere sjokoladeplater av den store sorten i handlekurven. Så har jeg egentlig akseptert min avhengighetslidelse?

Mulig jeg tror at jeg en dag plutselig ikke vil la meg friste, men det er som å tro at en nøtteallergiker kan spise nøtter igjen. Jeg behøver å akseptere at jeg har noen begrensinger i mitt levesett som gjør at jeg kan havne i en kritisk situasjon. For det er en kjensgjerning at sjokoladespisingen trigger min alkoholavhengighet, og dersom jeg ikke tar meg i akt kan jeg utløse et tilbakefall til alkoholen.

Apropos allergi. Jeg lider av pollenallergi, som er klinisk bevisst, men jeg har i tillegg trodd at jeg også lider av husstøvallergi. I så måte har spist tabletter for å holde dette i sjakk, eller for å ikke få pustebesvær om natten. Da denne koronapandemien slo inn kunne jeg ikke dra til Sverige for å kjøpe de tabletten jeg bruker (reseptfritt og mye billigere), men måtte kjøpe et annet merke på apoteket her. Så slo tanken meg: Hva med å kutte de ut, prøve å se hvordan jeg reagerer? Kanskje er jeg ikke allergisk? Det å «knaske» allergitabletter er vel en form for avhengighet det også?! Det var på en måte en aksept av at jeg muligens har skapt meg denne allergien mens jeg drakk. For jeg vet at alkoholen påvirker alle systemer og hormoner i kroppen. Allergisymptomene kan være borte slik mange andre kroppslige plager forsvant da jeg tok bort alkoholen. Jeg finner det ikke ut uten å slutte med å spise disse tablettene. Tett nese og rennende øyne trenger ikke være allergi, men en bivirkning eller et symptom av langvarig alkoholmisbruk. Så nå har jeg kuttet ut, eller trappet ned for å se hvordan jeg reagerer. Jeg har akseptert min allergitablettavhengighet. Når dette er sagt gjelder det samme for nesespray. Den vet jeg at jeg har vært avhengig av. Det er jo å lure meg selv at det er bedre å bruke allerginesespray fremfor for eksempel otrevin. Å tro at den typen ikke er avhengighetsskapende – for noe tull!

Dra til Sverige ja, eller rettere sagt ikke dra. For koronaviruset satte også en stopper for å kunne reise dit jeg ønsket. Nå er ikke jeg den som farter så mye rundt, så det fikk ikke så store konsekvenser for meg annet enn at nå ble jeg plutselig fratatt valgmuligheten. Dette måtte jeg bare akseptere.

Å være på reise eller klare å reise seg er to ting av samme sak eller også vidt forskjellig. Om jeg bare er på samme sted innbyr det ikke til stor utvikling. Jeg tenker ikke på ferieturer eller annen reisevirksomhet, men å foreta endringer i form av å gjøre en handling som igjen gjør at jeg utvikler meg som menneske. Jeg kan for eksempel få det bedre. Slik som at jeg greide å reise meg fra alkoholmisbruket takket være iherdig og planmessig arbeid. Det betyr ikke at jeg nå etter flere nyktre år kan slappe av eller stoppe opp med å jobbe med meg selv rundt det å lide av avhengighetssyndromet. Sykdommen er fortsatt med meg og jeg behøver å fortsette med å innrette meg der etter. Mye vil fremdeles være og bli annerledes i livet mitt. Jeg er ikke unik si så måte.

Jeg har akseptert at jeg har flere begrensinger, men det betyr jo ikke at jeg fortsatt har muligheter. Det er utallige av dem. I midten av alle vanskelighetene ligger jo mulighetene. Nødvendigvis kan jeg ikke benytte meg av enkelte metoder for å oppnå ønskede mål. Nei, det innebærer at mange metoder må forkastes, aller mest de jeg har prøvd ut uten hell hit til. Enkelte av de gamle løsninger har jeg brukt tid på å akseptere at ikke fungerer. Jeg har som mange tviholdt på fantasien om at en dag vil de fungere. Et under måtte nok til, og det mirakelet har inntil nå ikke skjedd, i og for seg ikke så rart. Einstein hadde rett: Vi kan ikke løse våre problemer med samme tenkemåte som vi bruker når vi lager dem», eller å tro at jeg gjør meg en stor tjeneste ved å gjøre det samme igjen og igjen og vent på et annet resultat. Ok, jeg har vært og er fortsatt til tider en idiot…

For å komme hit jeg er i dag har jeg fått adskillig med hjelp utenfra. Ettersom jeg har erfart at mine gamle mønster og metoder ikke nyttet, ikke førte frem til ønsket resultat så måtte jeg be om hjelp. Nå, etter over fem år som nykter er jeg dessverre ikke like flink til å godta og se at jeg fortsatt kan trenge hjelp i ulike situasjoner. Innerst inne vet jeg at andre personer kan ha større muligheter enn meg selv til å løse et oppstått problem. Når det er sagt så oppsøker jeg forum hvor jeg lytter med stor interesse til hva disse personene kan fortelle om løsningsmetoder for lignende problemstillinger som er aktuelle for meg. Jeg tar innover meg forslag til endringer på hvordan for eksempel bli bedre på å være sosial. Jeg akseptere at jeg ikke kan oppnå trygghet i sosiale settinger uten at jeg gjør en innsats for det selv. Så er det da slik at jeg har akseptert ensomheten siden jeg fortsatt ikke oppsøker mennesker? En annen side av saken er at jeg er aldri så ensom når jeg er sammen med mange ukjente mennesker. Det er jo fordi jeg kjenner meg utrygg og det vil jeg fortsette med å være så lenge jeg aksepterer å være i mitt eget selskap fremfor å oppsøke menneskemengder.

Jeg ser at jeg likevel er «dum» som vender tilbake til feilslåtte metoder for å oppnå et bedre resultat. Eller jeg unnlater å prøve ut nye metoder slik som å kontakte en sjelesørger jeg kan benytte til å lette på mange av mine bekymringer eller rettere sagt til å åpne opp døra til fortiden mer. Jeg vet at mange av mine følelsesmessige krumspring henger sammen med ubearbeidede følelser til handlinger og hendelser i min fortid. Derfor kan jeg ikke si at jeg har akseptert hvilken påvirkning min fortid har på mitt liv i dag siden jeg ikke har tatt ordentlig tak i dem. Når vi aksepterer våre grenser, kan vi gå utover dem. Det er vel det jeg enda ikke har gjort.

Slik jeg forstår det å akseptere innebærer det i tillegg å respektere og tolerere seg selv i enhver situasjon, men også andre mennesker. Altså lev og la leve! På dette området har jeg nok ikke hatt like stor suksess med å følge denne leveregelen, spesielt med tanke på å la andre leve sitt liv slik de ønsker. Hovedsakelig gjelder dette personer som står med nær. Det at disse personene ikke ser ut til å ville endre på sin livsstil kan være vanskelig å fordøye for meg til tider. Jeg ønsker å gripe inn, fortelle dem hva de må gjøre, hva jeg vil de skal gjøre. Jeg ser ikke alltid at jeg i stedet gjør tingenes tilstand, eller personens tilstand til det verre. Dermed er jeg en dåre, en som strever for å lykkes og ikke for å være av verdi. Jeg trenger å akseptere at de verdiene jeg utstråler ved å fortsette min edruskapsvei på kan være nok til å få andre til å innse og akseptere sine feilslåtte metoder.

Så konklusjonen er at jeg må akseptere og dermed respektere og tolerere at andre skal få lov til å leve sine liv slik de ønsker, slik jeg har valgt å leve mitt. Mange av dem har tros alt akseptert mitt valg, så hvorfor kan ikke jeg akseptere deres. Jeg har faktisk ikke alltid de beste løsningene, det er et faktum. Jeg er som sagt svært dårlig til å be om hjelp til å hanskes med mange av mine forkrøplede følelser, så hvordan kan jeg forlange at andre skal.

Ja, den lengste halvmeteren i verden går så absolutt mellom hjertet og hodet… Lær av i går, lev i dag, ha håp til i morgen. Det viktigste er å ikke slutte å stille spørsmål. Ja, Einstein var en meget klok mann som sa utrolig mye fornuftig. Så jeg aksepterer at dersom jeg aldri prøver noe nytt vil jeg aldri gjøre feil – og det er jo av mine feil jeg lærer. Det faktumet kan jeg akseptere!