Det hodet vil, klarer jeg ikke alltid…

…men gjør det noe?

Det er noe med å innse mine begrensinger. Jeg vil så mye, men får det ikke alltid til. Hodet vil en vei, mens kroppen vil en annen. Resultatet blir at jeg tapper meg selv for energi når jeg stadig streber mot mål som jeg så gjerne vil oppnå, men som kroppen ikke under noen omstendigheter har kapasitet til.

Noen vil kanskje si at det er jeg selv som begrenser meg, at det jeg vil det får jeg til, og på mange områder stemmer det. Men det er en kjensgjerning, og det har gått opp for meg nå den siste tiden, at mye jeg drømmer om kan jeg bare glemme. Min fortid har ikke behandlet meg godt, det vil si; jeg har ikke behandlet meg godt, hverken kroppslig eller mentalt. I situasjoner hvor jeg i utgangspunktet har gode forutsetninger for å gi et bidrag er det dessverre slik at når jeg i beste mening starter opp, fordi jeg har denne intense drømmen, kommer jeg til kort siden jeg ikke har beregnet kostnaden på min egen kropp, at det ikke står i forhold til hvor mye energi jeg har opparbeidet.

Jeg kan ikke hjelpe alle for enhver pris. Den eneste jeg fullt og helt kan hjelpe er meg selv. Ofte er denne hjelpen det å ta det med ro og ikke påta meg oppgaver. Som det ja-mennesket jeg er kommer jeg noen ganger til kort, for så å sitte med en dårlig samvittighet i etterkant når jeg innser at jeg ikke klarte. Aller mest går det jo utover meg selv, disse samvittighetskvalene. Jeg dømmer meg selv, sjelden noen andre, og om andre dømmer meg, så vet de ikke bedre. Fordi jeg aldri ga de muligheten til å forstå eller vite…

Kroppen har en formidabel evne til å si ifra at nok er nok, men det er jo ikke alltid hjernen følger med. Det er opp til meg å gi den beskjeden ved å trappe ned og fortelle meg selv at: Heidi, dette må du bare slutte med! Gjenta det, være konsekvent, sette grenser og ikke tro at i morgen klarer jeg. Selvfølgelig spiller dagsformen inn, men igjen er den bare med på å lure meg selv, eller hjernen min til å tro at jeg kan fortsette med samme hardkjøret i tiden fremover.  

Det finnes ikke begrensinger bare muligheter heter det. Og ja, det stemmer i og for seg, men ikke alle mulighetene er ment for meg. Med dette mener jeg at jeg ofte sammenligner meg med hva andre har fått til og hva de får til. Jeg er ikke som alle andre, hverken bedre eller dårligere. Jeg begrenser meg selv ved å tro at det ikke finnes noen begrensinger, for da kjører jeg på og glemmer meg selv i det store og hele. Jeg har oppnådd mye, og jeg vil fortsatt kunne oppnå mye, men absolutt alle drømmer klarer jeg ikke å realisere. Jeg kan heller gjøre det på nest beste måten…

Er det vanskelig å innse? Tja, både og, men jeg må være realistisk. Er ingen ungfole lenger heller. Hvorfor ikke sette pris på det jeg har klart, og å godta at jeg fortsatt kan oppnå mye, men bare ikke på samme måte som jeg hittil har – gjøre ting med samme glød og entusiasmen, men med mindre energiforspilling. Bruke kreftene mine fornuftig, at kropp og hode følger hverandre. Det vil alle tjene på, ikke minst jeg selv.

Om jeg går ned for telling vil ingen kunne ha nytte av meg mer, og et eventuelt ønske om å bidra fysisk for «å endre verden» vil jeg ikke makte. Det har egentlig aldri vært et mål, men der imot det å kunne gjøre en forskjell for noen. Tenker jeg etter så er ingen ting forgjeves. Mitt arbeid vil gi frukter på en mer usynlig måte med alt det jeg har bidratt med hittil, og at noe av dette forhåpentlig har gjort meg positivt bemerket og gi frukter. Jeg har faktisk sådd flerfoldige frø. Det er nå også noe å se tilbake på og være stolt over. Jeg skal ikke sette meg ned å si: Det var hit, men ikke lenger – heller at det er en tid for alt. Nå skal jeg begynne å gi av meg selv ut ifra situasjonen jeg nå står i. Og det er ikke nederlag å innse at også jeg har mine begrensinger, om ikke i forhold til alt. Jeg trenger bare å bruke evnene riktig, energien riktig og godta at nå må jeg restituere. Selv toppidrettsutøvere må restituere for å best kunne prestere.

Det at jeg innså dette kan jeg takke en av mine store forbilder for. En person som har vært gjennom mye av det samme som meg selv, men som i tillegg har fått ekstra stor medfart, mentalt og kroppslig. Selv om våre historier er like på mange måter, så har hun fått adskillig mer «juling» enn meg, men alltid reist seg, for så å innse at dersom livet fremover skal behandle henne godt, må hun selv begynne å behandle seg selv godt. Jeg kan selvfølgelig ikke sammenligne meg med henne og hennes fortid. Jeg er meg, men like fullt trenger jeg også å ta vare på meg selv i forhold til hvilke forutsetninger jeg har, og hvordan jeg har laget meg grunnlaget for videre vekst. Jeg skal fortsette å vokse og utvikle meg, men jeg skal tillate meg at det skjer mer kontrollert og over langen. Jeg vil ikke lenger la meg bli manipulert til å tro (jeg er den som manipulerer meg mest) at jo raskere, jo bedre – at om jeg lever som om i dag var den siste og å utrettet mest mulig på kortest mulig tid er det optimale. Nei, den leveregelen forkaster jeg. Jeg skal skynde meg sakte…