Hvem sitt ansvar?

Det er ulike meninger om hva som gjør at noen blir rusavhengige. Min oppriktige mening er at det ligger i genene, men selvfølgelig kan enkelte drikke på seg alkoholisme eller bli medisinert med ulike avhengighetsskapende medikamenter slik at vedkommende ender opp som pillemisbruker og eller narkoman. Rus er rus, og kroppen eller belønningssenteret må bare ha det når tilførselen har vart over tid.

Det er også ulike meninger om hvem som sitter med ansvaret for at noen blir rusavhengige. Hører og leser at: Det er den enkeltes valg – ingen åpnet flasken for dem. Det er så sin sak at ingen andre enn dem selv skrudde av korken, men er de virkelig ansvarlig for at de har arvet denne lidelsen, som genetisk sett faktisk går sju generasjoner tilbake i tid? Det er her de som er uenige med meg ikke tror på at det sitter i genene våre. Da spør jeg: Hvem sitt ansvar er det at leger utskriver preparater til psykisk syke eller til dem som med sterke somatiske smerter ender opp som misbrukere? Noen vil sikkert påstå at selv i disse situasjonene var det pasientens eget valg å åpne pakningen og innta tablettene.

Igjen påstår jeg at vi som lider av avhengighetssyndromet ikke kan lastes for at vi ble avhengige. Vi sitter ikke med ansvaret for at vi ble maktesløse overfor verken alkohol, piller eller narkotika. Der imot det vi er ansvarlige for er å gjøre noe med det – ta ansvar for å slippe å ruse oss og dermed skape et bedre liv for oss selv og de rundt oss. Første skritt er å innrømme det for seg selv, for uten denne erkjennelsen er det lite eller ingen ting man kan gjøre. Likevel kan den lidende personen selv ikke klare å ordne opp på egenhånd. Det er et alt for komplekst og stort onde for at den ene og alene skal klare det selv. De trenger “å legge” det hos andre – be om hjelp. En digresjon, og uten sammenligning kanskje, men dog: Vi mennesker reparerer ofte ikke noe som er ødelagt før vi selv ser skaden eller finner økonomi til det. Og flesteparten av oss har ikke kunnskap om det å fikse på ulike ting, så vi ber om hjelp.

Avhengighetssyndromet ja, for den heter faktisk det, denne sykdommen. Ikke nok med det; den står i diagnosemanualen ICD-10. (https://www.helsebiblioteket.no/retningslinjer/rop/2-definisjoner-metode/2.3-rusdiagnoser-icd-og-dsm/2.3.2-avhengighet-i-icd-10).

Å be om hjelp er ikke alltid enkelt. Jeg selv innså lenge at jeg hadde et problem, og mange rundt meg hadde nok sett det lenge før meg, men jeg dyttet problemet foran meg i årevis før jeg tok grep og klarte å være ærlig nok overfor meg selv og tilstå at jeg virkelig trengte hjelp. Like fullt var det vanskelig å sette ord på – alle følelsene jeg ikke engang visste jeg hadde bortsett fra at jeg hadde det vondt. En smerte jeg ikke lenger klarte å holde ut, men likevel var så redd for å gjøre noe med siden alkoholen på mange måter hadde tatt bort brodden av det, før den kom tusen ganger verre tilbake.

Kjenner noen seg igjen? Er du en som tror at løsningen ligger i vinkartongen, pilleglasset eller hasjpipa?

Dersom du har en sterk lyst eller føler tvang til å innta substansen, har problemer med å kontrollere inntaket med hensyn til innledning, avslutning og mengde – at du må ha med «matpakke» hvor enn du skal, at alt og alle er i veien, tror alt går bra om du bytter til en annen vare og stadig er på feil sted til feil tid, at stedet var feil og du skulle egentlig vært der i går, så har du et alvorlig problem. Dersom du i tillegg tror du ikke reparerer når du begynner hver dag med en klunk, som for å ta bort bismaken fra i går, så er det nettopp reparere du driver med – reparasjon av dine følelser. I tillegg har du mest sannsynlig utviklet en toleranse, du behøver større doser for å oppnå samme virkning som før. Kanskje er det slik at du føler du tåler mindre, og med rette, for mange av dine organer makter ikke mer, de er trøtte og kan, om du fortsatt stiller deg likegyldig til din situasjon, dø. Likevel fortsetter du på autopilot. Bruker mer og mer tid på å skaffe, innta og komme deg etter bruk. Ja, faktisk opprettholder du inntaket av substansen selv om du er klar over omfanget av det. Konklusjonen min er at du lider av avhengighetssyndromet. Jeg vet hva jeg snakker om, for jeg var innom alle overnevnte punkter og likevel brukte jeg hele ti år fra jeg innså mitt problem til å ta bestemmelsen om å komme meg ut av rushelvetet.

Hva fikk meg til å fortsette på tross av den voksende angsten og alle de andre psykiske og fysiske plagene som stadig kom tilbake? Jeg ville ikke mer, men jeg klarte ikke overvinne alkoholens krefter. En daglig kamp mot djevelen selv, hvor jeg drakk for å døyve, drakk enda mer for å ta neste topp – denne evige karusellen som jeg prøvde å komme meg av, men ikke klarte før jeg tok innover meg og forsto problemet; at det var følelsene mine som tvang meg til å innta alkohol.

Hva nå? Jeg kjente dette livet, ikke det bortenfor – det ukjente. Jeg var redd for hva som ville komme. For jeg visste at jeg fortsatt ville leve i smerte en god stund til. Følelsene mine ville ikke gå bort, de jeg ønsket å flykte fra. Jeg drakk jo for å glemme. Hvor skulle jeg nå gjøre av alt det vonde og vanskelige når jeg måtte kjenne på dem, de intense og smertefulle følelsene? Det var og er en lang prosess, en prosess jeg fortsatt må delta i livet ut for å kunne holde denne progressive, dødelige sykdommen i sjakk.

Som med så mange ting i livet går ikke alt smertefritt av seg selv. Men når jeg erkjente følelsene og tillot meg selv å se på de mange bakenforliggende årsaken uten å miste motet og troen på at jeg vil komme styrket ut, så klarte jeg leve med smerten fordi jeg nå visste hvorfor. Høres kanskje rart ut, men om jeg gir opp på dager hvor det stormer inni meg, når senabstinenser, hormoner og følelser kriger om enerett til min kropp, så vil smerten igjen bli enda mer uutholdelig. Jeg vet at alkoholen ikke er løsningen. Ikke engang å følge enkeltes råd om at jeg kan drikke moderat, ta et glass i ny og ne for å «løse opp» sinnsstemningen vil gjøre underverker. For meg er det som å tro på et liv etter døden. For dessverre må jeg si, så tror noen at jeg etter så mange år på vannvognen er kurert, men denne sykdommen fungerer ikke slik. Det er irrasjonell tankegang å tro at jeg en gang i fremtiden kan drikke moderat. Jeg ønsker ikke å teste det ut heller, for da kan det allerede være for sent… Jeg gjentar: Denne sykdommen er progressiv og dødelig!

Så hvem er det sitt ansvar? Er det samfunnets ansvar å hjelpe? Er ikke du en del av samfunnet, selv om du prøver å melde deg ut hver gang du ruser deg for å glemme – når du flykter? Så om du ønsker å leve en tid til, og jeg bare nevner det, ingen tvang – for det hjelper lite, men like fullt er det ditt ansvar å finne løsningen – for å slippe…

Men når det er sagt mener jeg at vi alle, som samfunnsborgere skal, enten vi er familie, venner, arbeidskollegaer, naboer eller andre pårørende legge til rette og bistå på den rette måten. Med dette mener jeg at enhver må stå til ansvar for de konsekvenser man påfører seg selv og andre ved å ruse seg. Vår bistand som «tilskuer» eller medhjelper er ikke å skyve problemene bort, dytte alt under teppe og snakke bort at noen vi er glade i ruser seg. Bjørnetjenester hjelper ingen, men heller konfrontere med medfølelse, respekt og forståelse. Være et ansvarlig medmenneske!

Photo by Kat Jayne on Pexels.com

One thought on “Hvem sitt ansvar?

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s