Klokka ble stilt tilbake. Ikke akkurat det jeg ønsker nå, stille tiden tilbake, men jeg gjør det nå, for jeg lever tros alt i takt med tiden…
Fra mars av har dette året vært annerledesåret, og det ser ikke ut til å ville ta slutt. Koronaviruset tar nye grep og nok en gang blir samfunnet, hele verden satt på enorme prøver. Smitten brer om seg igjen – når vil det ta slutt? De svakeste og mest utsatte er de som får lide mest på alle mulige måter.
Jeg blir oppgitt og sinna når jeg hører om alle de egoistiske menneskene, for jeg velger å kalle dem det. Alle de som glemmer at de setter andre i fare når de er ute for å hygge seg. De går på restauranter, puber, fester og private selskaper, hvor store menneskemengder møtes og smitten spres uten at de vet – uten at de tenker, uten at det ser ut til at de bryr seg.
Jeg kan ikke annet gjøre enn å ta ansvar for meg selv. På den måten, og bare da tar jeg også ansvar for andre.
Men jeg kunne vært en av dem, en av dem som ikke bryr seg, men bare tenker på meg selv. Jeg kunne vært den som uten å mukke utsatte andre for fare – en som skader andre gjennom min egoisme. Men jeg er ikke denne egoisten lenger, annet enn at jeg tar vare på meg selv – egenomsorg, men ikke egoistisk. Jeg bryr meg, så derfor holder jeg avstand. Likevel, kan også denne avstanden skade, mest meg selv. Jeg blir innesluttet, usosial og redd.
Jeg ønsker ikke gå rundt å stadig engste meg – for fremtiden. Alle trenger vi omsorg og nærhet. Vi trenger noen som bryr seg om oss. Koronapandemien ødelegger vårt fellesskap. Vi må ta det tilbake, men ikke ved å utsette hverandre for fare. Denne fellesdugnaden – hvem vil delta? Er ikke tiden inne for å ta ansvar!? Ja, nok en gang er det tiden som avgjør, som kan være det avgjørende for hvor mye skade som forvoldes.
Med all krig, hungersnød, sykdomspandemier, forurensing og alle andre verdenomspennende ødeleggelser vi mennesker har skapt, og fortsatt vil skape om vi ikke våkner opp vil menneskeheten bestå? Om vi ikke begynner å forstå konsekvensene av vår egen grådighet og selvopptatthet så er det et tidsspørsmål. Noen vil alltid ha mere, og dermed tar fanden flere!
Kanskje, ved å stille tiden tilbake, til den korrekte tiden, slik det var før sommertiden ble innført siste gang i 1980, at vi kan tenke oss om. Hvordan vil vi leve? Hvordan vil vi at våre nester skal ha det? Hvordan vil vi selv ha det? Vi trenger å arbeide sammen for å begrense skadene, selv om tiden sikkert vil lege mange av sårene. Har vi tid til å vente så lenge? Fremtiden legges nå!
——
Jeg er et resultat av min fortid – tiden som var, som har gått. Jeg lever ikke lenger i min fortid selv om tiden ble skrudd tilbake. Jeg lever i tiden etter! Jeg lever her og nå! Og jeg tenker: TIDEN KOMMER!
Tiden etter - hvordan takle hverdagen som tørrlagt alkoholiker 