Gjøre en forskjell…

… og håpet kan leve videre…

Liker ikke oppstyr. Er ikke så flink på å ta imot komplimenter heller, det å være i rampelyset på et vis. Det sitter fortsatt i meg, denne mistroen, påført gjennom år av utrygghet. Bokstavelig banket inn i meg, men det var alle ordene som satte seg fast – i minnet mitt om at jeg aldri ville bli noe av verdi. Så dessverre kan jeg fortsatt tenke: De sier det bare av medlidenhet, uten egentlig å mene det oppriktig. Jeg har jo ikke gjort meg fortjent – jeg sier og gjør bare feil.

Nei, jeg er ikke god på å takle ros, men jeg har blitt adskillig bedre. Øver meg daglig foran speilet ved å si til meg selv at jeg er bra og flink nok. Etter flerfoldige repetisjoner har hjernen min, eller jeg godtatt at jeg faktisk er bra nok, og forstått at den ble manipulert til å tenke og tro at jeg ikke dugde. Men på dager hvor jeg ikke føler meg helt på topp – jeg kan være sliten eller stresset, så kan noen av disse negative ordene dukke frem fra minnene mine, alle de nedverdigende ordene som holdt meg tilbake og som faktisk også bidro til at jeg flyktet…

Alle ønsker vi å bli sett og verdsatt. Om vi ikke ønsker berømmelse, så søker vi anerkjennelse. Det ville være å lyve om jeg sa at det ikke betyr noe for meg å høre at jeg er betydningsfull, for selvfølgelig søker også jeg anerkjennelse. Men tilbake til det å «stå i glansen», det synes jeg fremdeles er litt skummelt. Janteloven lever fortsatt i meg selv om jeg innerst inne jubler når noen gir meg en positiv tilbakemelding: Jippi, noen leste, noen lyttet, og de liker det – de finner mening og lærdom i det jeg forteller verbalt eller skriftlig. Det varmer og gjør meg umåtelig glad, så ydmyk takker jeg for oppmerksomheten jeg får.

—–

I morges åpnet jeg opp en melding på Messenger, fra en person jeg aldri har møtt, en jeg ikke kjenner, men like fullt er det hyggelig å høre fra en som følger meg og setter pris på min åpenhet gjennom det jeg deler. Jeg kjenner det røsker tak i meg, jeg blir varm om hjertet når jeg leser at personen verdsetter at jeg skriver så direkte om det vanskelige, om det å både være misbruker og pårørende. Jeg blir en smule stolt av meg selv, og ikke minst takknemlig når noen gir meg positive tilbakemeldinger på at min ærlighet åpner dører for andre. Jeg beundres av å skrive så direkte om hvor vondt og strevsomt det ofte er å være en pårørende og om hvordan min egen fortid som rusmisbruker var. Mine egenerfaringer har blitt mitt mantra, men aller mest et ønske om å gi det videre til andre i håp om at de finner noe som kan hjelpe dem videre.

Selvfølgelig koster det å være åpen og vise mine sårbarheter, men det gir meg i tillegg enorm styrke når jeg ser at dette kan være til hjelp for noen – om bare én. Jeg forsøker så godt jeg kan å formidle mine erfaringer videre på et så generelt grunnlag som mulig, uten å gi informasjon som kan tilkjennegi en tredjepart. Jeg håper mange kan gjenkjenne noe, se likhetene for det er forskjellene som hindrer oss i å se mulighetene.

Dessverre er det mange, ikke bare de pårørende, men også den vanlige mannen i gata, byråkrater og fagpersoner som kan føle seg fortapt i forhold til hvordan møte rusmisbrukere. Jeg ønsker bare å gi innsikt i «vår verden», hvordan vi kan føle, tenke og handle og hvordan motparten aller helst skal håndtere situasjonene eller hvordan vi ønsker at de skal gripe fatt i den. Selv om vi alle er forskjellige, så er det utallige likheter i våre historier – vi er unike personer, men våre historier er ikke unike. Jeg ønsker å videreformidle den kunnskapen jeg har fått gjennom andre og ikke minst via egne erfaringer.

Kanskje har jeg lettere for å forstå siden jeg har vært på begge sider av bordet og dermed fått innsyn fra flere hold. De mange erfaringer jeg har ervervet meg, på godt og vondt, og som jeg kan kanalisere dit hen at de utvikler meg som menneske og dermed slik at andre kan se at det nytter. For jeg vet hvor skoen trykker. Jeg har opplevd hvordan manglende forståelse påvirker ens liv.

Det å være en pårørende, som jeg fortsatt er, er på mange områder verre enn å selv være den som misbruker. Samtidig er min egen fortid det som bidrar til å se den som selv strever uten å legge for mange byrder til. Det er en balansegang, men mine sårbarheter blir min styrke, vertfall når jeg ærlig gir mine opplevelser videre. Om det ikke er min plikt til å dele, så har jeg vertfall erfart at det er til hjelp for noen, de som ønsker og våger å ta til seg det jeg deler, men også til stor hjelp for meg selv. Kunnskap er viktig, og egenerfaringen min kan gi andre innsikt i hvordan det var, hva som skjedde og hvordan det er nå. Det at: «Livet kan bare forstås baklengs, men det må leves forlengs» (Søren Kirkegaard) er ikke like lett å forstå for alle, men jeg håper og tror at ved å vise mine sårbarheter forstår noen fler. For jeg er faktisk takknemlig for min fortid og jeg vet at den kan gi meg og andre en bedre fremtid…

Jeg vil på ingen måte dømme noen, pålegge noen skyld eller skamfølelse for å ikke ha tatt de rette valgene. Vi er alle mennesker, og jeg skal være den første til å innrømme at når verden raser som verst rundt meg, da tar jeg oftest de «gale» valgene. En annen ting er at det som er rett for meg trenger nødvendigvis ikke være det rette for andre, men i det store og hele dreier det seg mest om å ikke henge seg opp i forskjellene, men heller ta tak i likhetene. I bunn og grunn er vi mer like enn vi velger å tro. Erfaringsmessig har jeg sett og erfart at når jeg sammenligne meg med andre, som tilsynelatende ser ut til å leve et mer «perfekt» liv, så kommer jeg ikke videre. Ergo er jeg like så bra som de fleste andre og er jeg villig nok så kan jeg foreta store endringer, aller mest i eget liv.

Jeg respekterer en annens rett til å gjøre sine valg selv om jeg ikke alltid er enig i valget. Jeg har omsider sett at mine relasjoner forbedres ved at jeg kan sette pris på meg selv og være glad i den personen jeg er tilstrekkelig nok for å la andre mennesker være seg selv. Alkoholen har forstyrret og forstyrrer fortsatt våre liv, men jeg har lært meg å slippe taket over min egen overbevisning om at jeg vet best hva andre skal gjøre. Jeg forteller bare hva jeg selv gjorde, og håper med det at andre vil finne noe de kan benytte seg av. Derfor er det svært gledelig og varmende når jeg får slike tilbakemeldinger: Takk for din åpenhet, at du ærlig gir andre håp!

Ja, det er håpet som bringer oss videre – som gir oss styrke og mot. Håpet kan også ta fra oss pågangsmot og fremtidsutsiktene ved å begrave oss selv i mislykkethet hver gang det ikke blir slik vi ønsker – og håper. Jeg har innsett at håpet skal kanaliseres slik at håpet ikke «dreper» min egen fremgang og dermed overføres til den jeg ønsker å bistå – hvor mitt håp blir dens byrde. Det er dessverre slik at håpet tar fra oss innsikten i egen kamp så vel som andres. Vi må tørre å vise våre sårbarheter, fortelle at vi er redde for fremtiden, men vi kan ikke la fremtiden ødelegge for håpet om at en dag skal det bli bedre. Men håpet i seg selv bærer ingen frukter. Vi må gjøre endringer, aller først endre oss selv. Hver enkelt er bare ansvarlig for seg selv!

«Selv om vi reiser verden rundt for å finne skjønnheten, må vi bære den inni oss, for ellers finner vi den ikke». (Ralph Waldo Emerson).

—–

Det er med ærbødig takknemlighet og beundring jeg herved sender de varmeste tanker til alle dere som våger å gi meg tillitsfulle og ærlige svar og kommentarer. Det er summen av dette som gjør en forskjell – og håpet kan leve videre…

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s