Del 1 – SAMMEN BLIR VI STERKE!

Sov tungt og lenge i dag, trengte det sikkert, og nå har hele dagen gått…. Mye å fordøye av alt jeg fikk servert disse to dagene på Storefjell – årets store høydepunkt på seminarfronten: Hvordan møte mennesker med rus- og psykiske utfordringer. Nå er bearbeidelsen i gang mens jeg skriver. Blir mye dette, og ikke helt enkelt…

——-

Som en åpenbaring å komme opp mot høyfjellet, 1001 meter over havet lyser Storefjell Hotell opp i kveldingen, som et Soria Moria… Fint å komme hit igjen.

Man reiser som oftest til høyfjellshotell for å slappe av, gå tur, spise god mat – ja i det store og hele for å rekreere. Men ikke denne gangen. Vel god mat var det i overkant mye av, det merkes, og en liten tur opp til toppen av slalåmbakken tok jeg meg også tid til, men å slappe av kan vel diskuteres. Det var fullt hodekjør fra jeg satte foten innenfor hotelldøren.  Nå i etterkant kan jeg egentlig si at det var rekreasjon for sjelen.

For tredje året på rad befant jeg meg her, blant likepersoner – mine egne, sittende og vente i konferanserommet, Nystølfjellet, der stolene var satt opp etter koronareglene med en meters avstand. Seminaret skulle snart starte. Hadde grudd meg for å reise. Hadde lurt på om det ble noe av. Koronatiden tar jo for seg – griper fatt i tankene mine, gjør meg redd, og den setter stopper for diverse arrangementer, men ikke denne, heldigvis kan jeg si. For selv om pandemien skaper uro i meg så var jeg glad for å endelig sitte der – delta på høstens store begivenhet igjen. Ved siden av meg sitter Mona Svartås, lederen for IOGT´s Hvit jul kampanje, og begge venter vi i spenning

Det skrikes fra gangen, høytalerne hviner og det skjærer i ørene. Har hørt henne før, Julie Winge, seminaret konferansier, men blir like fasinert og overrasket hver gang. Hun kom inn i lokalet som en virvelvind og feide over oss som en orkan da hun med sitt skuespilleri fullstendig tok luven fra oss. Jeg så meg selv, for det var slik jeg var da jeg drakk – akkurat slik hun kom ravende, skrikende, gråtende over gulvet. Rus er brutalt! Da var vi i gang – rå og brutal start, men etter presentasjonen av arrangørene for dette viktige seminaret ble det enda mer rått og brutalt.

Før jeg skriver videre må jeg jo nevne arrangørene, spesielt primus motor Kjell Torstein Hagen, eller Klepto-Kjell på folkemunnet. «Pass på fingrene dine når han er i nærheten». Alle ti er på plass. Selvfølgelig, for han har sluttet å stjele, han har sluttet å ruse seg. Han reiste seg. Han står nå rakrygget, og kan med stolthet ønske velkommen til det femte seminaret, som skulle feires stort, men så var det denne koronaen da… Likevel har ca. 100 stykker funnet veien hit, og vi klapper. Stor takk til en stor mann – EN HÅPSBÆRER!

Dette er nå det store i livet hans, det å hjelpe andre gjennom å dele egen og andres historier på dette høstseminar langt oppe på Golsfjellet. Han har heldigvis fått med seg drahjelp fra fem andre organisasjoner hvor jeg nevner:

Foreningen Halling mot rus og A-larm lavterskel tilbud i Vestfold / Buskerud med Vidar Starion i spissen, som engasjerer mennesker med utfordringer til utfordrende turer i naturen og andre aktiviteter i nærområdet.

Metalheads Against Bullying, hvor Leif Munkelien styrer roret med stødige tavorte armer. Han holdt åpningsforedrag mandag ettermiddag, men det fikk jeg dessverre ikke overvært. Men anbefaler på det sterkeste å gå inn å se på siden om alt det flotte de gjør spesielt i forhold til selvskading.

FFHR Foreningen for helhetlig ruspolitikk med leder Jon Storaas. Den tidligere RIO-lederen bidrar med sine kunnskaper for å gi nettopp dette – en helhetlig ruspolitikk. Her står handling i sentrum og ikke bare tomt snakk, men å få de mange ressurssterke rusavhengige og de med psykiske utfordringer ut i forskjellige aktiviteter. Her kan for eksempel nevnes lavterskeltilbud som Golf – Grønn Glede og Brobygger’n, et interkommunalt tilbud til mennesker med utfordringer i Tønsbergdistriktet, og Henrik B. Larsen fortalte om deres utallige prosjekter og nettverksbygging – fra kafé til båtoppussing – for UNG og «gammel».

Rusettervernet i Sogn og Fjordane der den engasjerte Eysteinn Udberg sto for ordet. Med utspring fra AA, og da alkomani var ordet, kan de i år feire femti år med grasrotarbeid blant de rusavhengige på Vestlandet – som en alliert, en brukerorganisasjon eller rettere sagt selvhjelpsgrupper hvor åpenhet, ærlighet og rusfrihet står i sentrum.

Takk til alle for deres engasjement – lærerike og nyttige foredrag, og jeg oppfordrer alle til å lese på de enkeltes sider om alt det viktige arbeidet de gjør for mennesker med rus -og psykiske utfordringer rundt omkring på små og større steder i vårt langstakte land.

Tilbake til foredraget og Julie… Hun hadde grepet om oss og kom med en advarsel: De som ikke tåler å bli provosert av min fremferd må bare godta det – RUS ER BRUTALT!

«Det dreier seg om aksept dette. Hvor de pårørende, som ikke kan forstå oss, hvorfor vi ommøblerer hjernen vår med rusmidler, drikker oss til black-outs på gøyale helgefester, ender opp med one-night stands og angst, som i starten bare vare i noen sekunder og er glemt allerede på onsdag. De pårørende kan ingenting gjøre – bare akseptere at vi selv, som en av 1,5 millioner registrerte rusavhengige i Norge må finne veien tilbake til livet selv».

Hun fortsatte sin teatralske forestilling og fortalte med innlevelse om neandertaleren Bjørn, som fant «redningen» i morogress for å kurere tannpine. Han delte gladelig med hele stammen, men hvor bare han selv ble hektet. Ja, rusen har eksistert i flere tusen år, så vi er ikke unike.

På tide med litt mer engasjement, for vi skulle ikke bare sitte å bli underholdt nei. Vi måtte selv bidra, være «oppdragere» for Julie – tenke oss scenariet tilbake i hennes fortid og finne aktiviteter som kunne hjelpe henne til å slutte å ruse seg som sekstenåring. Og det var flere forslag – de mer gjenkjennende, sannsynlig fra en rusmisbrukere selv, om å snakke henne til fornuft, eller til å vite at de ingen ting kunne bidra med så lenge hun selv ikke ville – slik pårørende med erfaring ville svart. Men over til noe mer alvor, tilbake til virkeligheten – at rus er brutalt: Den tar liv!

Mona og Arne Bratland står der foran oss, rensker stemmene og presenterer seg. De er kraftig berørt, og vi blir kraftig berørt av deres sterke historie. I sorgen over en tapt sønn reiser de rundt og holder foredrag, mest på skoler for ungdom, og nå her. Vi får høre om når deres eldste sønn ble brutalt revet bort fra dem da han på studieopphold i England ble introdusert for partydopet MDMA. Dette syntetiske rusmiddelet, med kallenavn som Molly og Emma, har forskjellig virkemåter på forskjellige personer, og for deres sønn gikk det så altfor galt. Organsvikt og død i en alder av bare 17 år. Mamma forteller om da hun i all hast dro til England, satt ved sønnens sykesengen og kjempet en forgjeves kamp. Vi ser henne stå der sammen med sin mann kjempende videre i håp om å hjelpe og fraråde unge mennesker til å innta dette farlige og lumske narkotiske stoffet. Et narkotikum mange unge har fått en forståelse av er ufarlig.

MDMA har de samme virkestoffene som i ecstasy og etter sin innkomst på markedet i 2015 har det kostet flere liv. Vi må vite fakta om et stoff for å vurdere konsekvensene og vite hva gjøre, og nå står vi i sorgen for å bringe budskapet videre. Ufarlig for noen, men livsfarlig for andre. Uansett, og i motsetning til cannabis, som sjelden truer livet, men truer måten livet leves på (Sven Davanger), så tar MDMA liv.  Dette stoffet dreper!

Som de fleste foreldre ville de også tro at deres sønn ikke bruker narkotika; ikke mine barn. Men dessverre tok de feil. Det er tårevått å lytte til en mamma fortelle om sine siste minutter ved sin sønns side, med hodet hans i armkroken ønsket hun å stoppe tiden – Et mammahjerte vil ikke forstå; hvorfor min sønn… Gi meg ett hjerteslag til – jeg trenger deg i livet mitt…

Det er stille i salen – medfølelse. De avslutter med å spørre: Løser man problemene rundt rusmisbruk ved å avkriminalisere det, slik den nye rusreformen tar sikte på?

Trengte en timinutters pause nå…

Velkommen tilbake! Julie gir oss en ny leksjon, tar for seg første punkt i beskrivelsen av avhengighetssyndromet: «Har du sterk lyst eller følelsen av tvang til å innta substansen…». Hun konkluderer med at hun var i den kategorien – det var i hennes gener, ferdig snakka. Og derfor måtte vi fortsette med å finne hjelp til henne, som nå hadde blitt atten i sin «teaterforestilling om hennes liv». Tok opp mobilen min, som de fleste andre, og svarte «som hennes mamma»: Kan ikke hjelpe deg – du må selv ville…

To nye foredragsholdere entrer scenen: Anette Holm Larsen og Thomas Palm. Anette har utdannelse innen sykepleien, termaterapeut, selvmords- og krisehåndtering og har de siste 14 årene jobbet i krisepsykiatrien. Thomas har egenerfaringen og fagutdannelse innen rus og psykisk helse. De presenterer ViljeMotiva – vilje og mot til å stå i det vanskelige møte.

Anette har gruet seg for å stå der foran oss, men da hun snudde tankene: Viss dette blir skummelt tenker jeg på historier om andres liv, da finner jeg ut at dette klarer jeg… Og det er en historie om en annens liv vi får høre, om livet til Thomas Palm, rusmisbrukeren som skulle bli pappa – vendepunktet som fikk ham til å forstå at han måtte endre livet.

Anette, som jobber på akuttmottak ønsker å formidle deres jobb når en overdosepasient kommer inn til dem. En fiktiv, men sann historie blir vist på film, det er Thomas, som etter ti år som rusfri har tatt en overdose og havner på akutten. Jeg ser ikke Thomas, men meg selv. Det er jeg som river av meg alle ledningene, roper og skriker, mens jeg slår vilt om meg. Skjeller ut sykepleieren i fortvilet sinne over å ligge der, ikke vite hvor jeg er, ei heller hvorfor jeg er der. Jeg er febrilsk da jeg våknet etter å ha blitt pumpet. Alkohol og piller… «Slipp meg»! Jeg kommer meg ut, løper, men hvor er jeg…

Ja, det kunne vært meg på filmen, men det er Thomas, og i motsetning til meg blir han liggende fordi sykepleieren gjorde jobben sin – hun beroliget ham, noe som ikke kan sies om de jeg møtte på akutten da jeg havnet der.

En tankevekker blir servert, og jeg tenker; denne filmen og dette foredraget skulle blitt vist til mange sykehusmottak rundt om i landet. For dessverre er det alt for mange som blir frustrerte, og med rette vil sikkert noen si, når slike som oss kommer inn, neddopet og ofte i koma – svevende mellom liv og død, og når vi så våkner til live blir vi hysteriske. Mange har opplevd et hjelpeapparat som ikke alltid har kompetansen til å håndtere slike situasjoner, eller de utøver ikke sin profesjonalitet, men prøver mest å holde oss der lenge nok til å se eller høre oss fortelle at vi kan ta ansvar for oss selv og dermed skrive under på utskrivelsespapirene. Ja, mange trenger å gå i seg selv slik Anette gjorde da hun begynte å engasjere seg i hvordan møte ruspåvirkede personer på akuttmottaket i Drammen.

Anette hadde en tilståelse, som hun ikke hadde fortalt før – om at hennes virkelig engasjement startet allerede i tredje klasse, da hun tegnet huset med familien sin, en familie hun ønsket skulle fly langt vekk. Hun forteller om sin mor, ventende ved telefonen hver kveld for å få beskjed om at sønnen kanskje ikke er mer. Det er gjenkjennende. Slik min mor stadig var på leit og ventet på sin sønn – min bror.

Jeg lytter. Disse to, Anette og Thomas har et sterkt ønske om å gi sine erfaringer videre. Hvordan hjelpeapparatet skal møte rusa personer når de ankommer et akuttmottak, forstå deres aggresjon og ikke trekke seg bort og la dem, eller meg bli liggende livredd fordi jeg ikke forstår. For det er avgjørende å møte oss med ro og forståelse. Det handler om selvregulering. Det å vite at det er et godt menneske bak rusen. Vise respekt og empati – møte pasienten med «nysgjerrighet» – hva ligger bak? Lytte og se personen med ekthet og ærlighet.

Thomas forteller… “Etter tolv år som rusfri kan livet fortsatt ta meg. Men dette er viktig. Viktig å vise hvordan et møte med hjelpeapparatet skal være. Når jeg ble møtt med vennlighet og ikke av en person, som så ofte ved mange av mine innleggelser før, allerede ved ankomsten hadde dømt meg – hvor helsepersonalet blinket rødt og jeg hadde fått stempelet satt – den vanskelige pasienten, som i og for seg er forståelig, men hvor jeg kunne tenke: Hvem er de som kan dømme meg? Jeg prøvde bare å overleve – overlevelsesmekanismene fight – fligt – freeze slo inn. Og så blir jeg møtt med avmakt, en avmakt som avler aggresjon”. Og fortsatt tenker jeg der jeg oppslukt følger med: Ja, jeg har opplevd det selv…

Anette og hennes Vilja Motiva med gjesteforedragsholderen Thomas gjør en viktig jobb med sitt endringsarbeid. Hun formidler viktigheten av at alle må bli sett og hørt for den de er, ikke hva de gjør. En hjelper skal innta en imøtekommende og undrende holdning. For det å ikke bli sett eller hørt er det verste en person kan tenke seg. Der avmakten skaper mangel på trygghet og forutsigbarhet. Hvor nettopp måten vi blir behandlet på under en akutt innleggelse faktisk kan redde liv.

Hun påpeker også at en ikke må gi seg, selv på en dårlig dag, men hele tiden huske på: Hvorfor? Prøve igjen og si til seg selv: Dette klarer jeg! Legge stein for stein, små endringer over tid. Jeg satt igjen med tanken om at jeg ble sett der jeg satt, og før jeg forlot rommet til lunsj noterte jeg med store bokstaver: ETT SKRITT TIL FORDI… ETT MINUTT TIL FORDI… EN DAG TIL FORDI…

De spilte sangen: Langt å gå av Klovner i kamp…Hvordan spise en elefant? En bit av gangen… Hvordan komme frem? Gå et skritt av gangen…

Jeg velger å avslutte her selv om det er mye, mye mer, men vil fortsette i morgen. Det gjør fortsatt inntrykk på meg å skrive dette, gjenopplevelsene… Større forståelse av å se etter likhetene ikke ulikhetene – jeg er ikke alene – Sammen er vi sterke!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s