Jula skal være gledelig. Jula skal føles trygg og samlende. Jula skal omfavne alle, også de sårbare, og hvem er mest sårbare? Barna våre. Jula skal være mest for barna. Vi skal skjenke dem gaver, ikke alkohol!
Barn merker og sanser mer enn vi voksne ofte tror. Når alkoholen går inn går vettet ut, sies det, og det er det mye sannhet i. Barn som har voksne personer rundt seg, hovedsakelig sine foreldre, legger fort merke til alle forandringer i deres oppførsel når de inntar alkohol. Det gjelder ikke bare barn som har foreldre som drikker mye og ofte, men også barn med foreldre som har et avklart forhold til alkoholen, de som kan nyte og nippe til vinglasset sitt.
Når julehøytiden kommer, skal det feires, vi skal spise god mat og med god mat hører god drikke til. Det har blitt naturlig å drikke alkohol, ikke bare i julen, men selv de som sjelden drikker til vanlig, tar seg ett glass eller to til julemiddagen. Egentlig har alkoholen alltid vært der, fra uminnelige tider – julebrygg, mjød og «himkok». Det hører liksom til – juleølen og akevitten.
Alkohol er forløsende. Den befrir oss fra stress, får oss i godt humør, ja, den skaper mye glede, men den skaper også mye utrygghet, spesielt for barna. Dessverre må jeg si, selv inntak i små mengder, endrer adferden vår, og barn som er tilstede vil fort merke seg forandringene. Vi blir glade og lattermilde, snakker mer, ofte høylytt og blir mer løsslupne med grenser. Barn forstår ikke helt hvor de har oss. Noe de sjelden får lov til kan plutselig være legalt. Stengetiden for dagen har opphørt, vertfall blitt flyttet. I det store og hele blir mye endret med tanke på hva som egentlig er normalt, hva de pleier å få tilgang til eller ikke. Dette blir selvfølgelig frustrerende, det skaper utrygghet. Og plutselig kan humøret til de voksne endre seg radikalt, til det dårlige slaget, når alkoholinntaket har oversteget grensen for hva personen tåler. Det er vertfall skremmende.
Har selv minner om jula, fra jeg var liten. Den var både fin, men også utrygg. Ikke utrygg fordi mine foreldre drakk noe særlig, og ble annerledes av den grunn, men hele stemningen i huset var underlig. (Dette har jeg skrevet om før, så går ikke nærmere inn på det nå). Men jeg husker også mors hjemmelagde julebrygg og fars kirsebærlikør. Husker til og med at jeg fikk smake – min første introduksjon av alkohol, som senere skulle vise seg å kanskje være det minnet som utløste min avhengighet, min umettelige trang til alkohol. Minnet om at det varmet og virket beroligende. Om dette avgjorde hvorvidt jeg ble avhengig eller ikke vil nok mange diskutere, men min mening er at det trigget mine gener – jeg var i høyeste grad disponibel.
Jeg var vel som barn flest, glad i godterier, og det var sjelden kost hjemme, men i jula kom det på bordet. Jeg hadde stor appetitt for det søte, og tantes julegave, en gedigen konfekteske forsvant veldig fort. Alkohol og sukker er nemlig «i familie» – de krysstolererer med hverandre. Det skjer ofte mellom to medikamenter eller substanser med lignende funksjoner eller effekter – for eksempel å virke på den samme cellereseptoren eller påvirke overføringen av visse nevrotransmittere. De påvirker med andre ord begge gledeshormonet dopamin. Jeg var allerede da underlagt alkoholen, uten å vite det selvfølgelig, og i underbevisstheten skulle jeg jakte på «livets konfekt» og dens virkning resten av livet, før jeg til slutt, og heldigvis ble klar over min lidelse.
De fleste barn blir hyperaktive når de spiser mye søtt, enkelte blir mer rolige og avslappet. Jeg var under den siste kategorien, og merker det også nå som voksen. Jeg blir mer rastløs av å ikke få sjokolade, jeg higer etter det, slik jeg higet etter alkoholen.
Nå, som jeg vet, kan jeg også se sammenhengen mellom mine egne barns ulike sukkerbehov som små. Til og med manipulasjonen overfor den andre, om å få sympati; jeg har ikke mer igjen, kan jeg få av deg…, gjemme sitt eget lørdagsgodteri og lure seg til å få fra den andre. Til sammenligning kan nevnes hvordan jeg manipulerte andre for å få alkohol, hvordan jeg gjemte unna og lurte andre (eller mest meg selv). Noen som kjenner seg igjen kanskje, eller ser samme signalene hos egne barn i forhold til søtsaker, og om en ikke skal nekte dem sukkertøy og sjokolade, er det ikke så dumt å ha det i bakhodet, men uansett – det sitter allerede i genene, om de er disponible for å utvikle avhengighetssyndromet vel og merke. Når det er sagt kunne jeg ingen ting gjøre for å hindre mitt ene barn å følge i mine fotspor, og det blir bare spekulasjoner om det hadde gjort noen forskjell dersom jeg aldri hadde sukkerholdige matvarer, kaker eller godis i huset. Den som må ha det, får tak i det like vel, slik jeg gjorde med alkohol.
Klart jeg kunne forbygget, om jeg hadde hatt kunnskapen jeg har nå. Dette er kunnskap jeg mener barn skal ha inn fra barnehagealder, om farligheten ved å drikke alkohol. Om at mye sjokoladespising som barn kan utvikle seg til alkohol- eller rusavhengighet senere i livet. Og som forelder er vi også pliktige til å informere mener jeg, om vi har kunnskapen som skal til. Vi kan ta forholdsregler, og gud som jeg skulle ønske jeg hadde, om jeg bare hadde visst. Garantier for at det nytter har vi ikke, men kanskje vi kan forhindre at noen utvikler avhengighetssyndromet. Nei, jeg skriver det ikke for å skremme, men for å hjelpe…
Tilbake til julen, og hvordan skåne barna for å få en vond opplevelse av det som skal være fylt med glede og gi dem gode minner for fremtiden. Nå får jeg flashback fra min barndoms juler, hvor jeg nå vet at alkoholen var medvirkende årsaker – den påvirket meg indirekte, gjennom mine usikre og urolige foreldre – de gikk på tå hev, gikk og undret seg, gikk og uroet seg, var rastløse, stresset og redde for sin sønn, min bror som var ute på galeien. Jeg forsto ikke den gangen, bare at noe var annerledes – det gjorde meg redd og tilbaketrukket. Dette forteller hvor stor påvirkningskraft våre foreldre har selv om det er ubevisst.
Det handler om sårbarhet, om de skjøre barna, de mest sårbare. De klarer ikke forstå sammenhengen alltid, og påtar seg ofte skyld for når deres foreldre tar valg som gjør dem fortvilet og redde. Det påvirker dem i høyeste grad og i verste fall være traumatiserende, om ikke med en gang, så kan det komme tilbake til dem senere i livet eller ved lignende episoder.
Da jeg selv var underlagt alkoholen, da den styrte alt i mitt liv, var julen ikke noe unntak. Kanskje aller mest da siden julen hadde blitt en høytid jeg ikke ønsket skulle komme, men som alltid kom samme tid hvert år, og jeg ville flykte fra den – den som hadde påført meg så mye usikkerhet og utrygghet. Egentlig føltes det langt ifra å være en høytid. Det eneste som var på høy tid var at jeg selv ble høy. Jeg hatet jula.
Hvor mye jeg enn elsket mine barn, og ønsket å tilbringe jula sammen med dem, var alkoholtrangen enda sterkere, den fratok meg viljen til å være sammen med dem spesielt i julehøytiden. Selv om jeg ville, så klarte jeg ikke. Jeg var redd selv og overførte denne redselen til dem, både ved at jeg drakk i deres nærvær eller ved min kroppslige urolighet og rastløshet ved å ikke kunne drikke. Jeg kunne ikke utstå tanken på en jul uten min medisin. Hvordan skulle de forstå, det jeg selv ikke forsto, at kreftene i alkoholen var sterkere enn alt annet, sterkere enn kjærligheten til dem. Denne giften som lammet mine følelser, som tok fra meg viljen, dømmekraften, som tok fra meg verdigheten – alt.
Det er ikke lett for barn å innse at mamma ikke vil feire julen sammen med dem. At hun ikke kommer. Jo, mamma ville, men klarte ikke. Det som er lett for et barn i en slik situasjon, når alle lovnader blir gjort til skamme, er å tenke: Mamma er ikke glad i meg. Ja, nettopp, til skam – til skyld: Det er min skyld!
Jeg har tidligere skrevet om at jeg ikke gleder meg til jul – jula fremstår som utrygg fortsatt, og kanskje enda mer nå i år. Re-traumatiseringen har virkelig slått inn. (https://www.nkvts.no/aktuelt/hva-er-kompleks-posttraumatisk-stresslidelse/). Det som jeg dessverre har glemt, og tilgi meg for det, er at min egen forhistoriske drikkekarriere har påvirket mine barns syn på julen. De re-traumatiseres av mitt forhenværende alkoholmisbruk. Alle de gangene jeg selv drakk foran dem på julekvelden, eller i skjul for jeg trodde jeg skånet dem, men de hørte, de forsto. For ikke å snakke om de gangene jeg uteble. Jeg ble kraftig påminnet dette i forrige uke. Og jeg trengte det, selv om det skar i meg, som en kniv, men jeg måtte tåle det. Jeg ble gjort oppmerksom på en spesiell anledning, en episode jeg har fortrengt, en situasjon jeg ikke har villet huske. Den var for vond for meg. Men hva så med barna? Hvordan kunne jeg glemme hvordan de følte det, hvor vondt de har hatt det både den gangen og i etterkant?
I forventning og håp satt de på togstasjonen ventende på meg. Jeg skulle komme etter, opp til julefeiring hos mine foreldre, deres besteforeldre. De hadde ikke sett meg på lenge – jeg hadde for lengst sviktet dem, og jeg skulle svikte igjen, men de visste ikke, ikke enda, men de hadde nok tenkt tanken, selv om de håpet i det lengste: Hun kommer – vi skal feire jul sammen… Og jeg kom. De lyste opp ved synet av meg i døråpningen på togvognen. De fulgte med meg i det jeg steg av toget, hendene fulle av poser med gaver. Jeg hadde kjøpt meg fri. Jeg så deres smil, gleden i deres øynene, og jeg visste så alt for godt at den ville svinne hen, for jeg skulle ikke bli, bare levere gavene. Jeg kunne ikke…
Hvor sviktet og såret måtte ikke de føle seg, da jeg fortalt det de kanskje hadde fryktet, innerst inne, og jeg klarte ikke annet enn å snu meg å gå. Husker bare tårene som rant ned på mitt kinn. Hvor mye jeg enn ville bli hos dem, ble jeg dratt mot det ankomne, sørgående toget, måtte komme meg til bistrovognen, glemme det jeg hadde gjort. En flaske tørr chardonnay takk. Befri meg fra det vonde, fra meg selv – den som var den vonde, slemme – den som sviktet sine egne barn – på selveste julaften. Jeg måtte dra tilbake til tigerstaden, der hvor jeg fant enda mer trøst. Hvem skulle trøste dem?
Av mange historier er dette en jeg så absolutt skulle vært foruten å ha på min samvittighet. Hvor mye jeg enn skulle hatt den ugjort kan jeg ikke få endret på den, eller forløperen til at det skjedde. Jeg måtte bare ha alkoholen. Den overskygget alt og alle, selv de jeg elsket mest på jord. Og de forsto ikke, kunne ikke forstå.
Dette er ikke en skremselshistorie, eller den er jo det, men for den som selv er fortapt så hjelper det lite. Kanskje kan den få deg, som ennå har sjansen, til å tenke deg om hvordan du ønsker at dine barn skal oppleve julen som snart skal feieres i de tusen hjem. Hvorfor ikke gi dem en jul de aldri vil glemme, en jul fylt med glede, og ikke den “gleden” som finnes på flasker. Hvorfor ikke la juleølen og juledrammen stå i barskapet til etter at barna har gått i seng, kanskje la den bli stående der hele julen. Og om du vil ha ett glass eller to, ikke glem de som ligger i sengene sine, opprømte og lykkelige, men fortsatt sanselige og vare for enhver udefinerbar, men urovekkende larm fra stua…
Mine forfedre, mine foreldre, ei heller jeg selv hadde kunnskapen som skulle til for å forhindre våre barn eller oss selv til å ta feil valg. Du kan erverve deg kunnskapen og ikke minst skape en trygg jul og tryggere fremtid for dine barn – en fremtid hvor de har forståelsen av å velge bort rusmidler.
Jeg ser fram til en hvit jul. Jeg skulle ønske alle barn fikk oppleve det. Skal DU gi barna en hvit jul i år?
Tiden etter - hvordan takle hverdagen som tørrlagt alkoholiker 