Kan du se meg?

Hvordan? Når du ikke kommer frem fra ditt gjemmested…

Skapdører smeller, og det rasler i bestikk. Kan du ikke være stille, jeg vil sove! Jeg ligger god og varm under dyna, og du eier ikke omtanke. Lytter for å finne enda flere feil å irritere meg over. Med øynene godt igjen forsøker jeg å stenge lydene ute; så ringer klokka. På tide å stå opp likevel.

Orker ikke møte det jeg vet er et smilende ansikt. Sier bare hei, med en ikke fullt så blid stemme. Setter meg i sofaen for å gjennomføre min daglige morgenstund, men den blir ikke slik jeg ønsker den skal være. Klarer ikke slippe taket, konsentrere meg over tekstene jeg leser. Finner ikke forståelse, klarer ikke reflektere. Det eneste som svirrer i hodet er hvor lite omtenksom min samboer er. Peker utover mens jeg sentrer på meg selv. Dette skal være min uforstyrrede stund. Hvem er du som våger å forstyrre?

Det er jeg selv som forstyrrer – det er mine egne tanker. Det var jeg som satt oppe til over midnatt bare for å få spist noen sjokoladebiter, de jeg hadde gjemt unna. Han skulle ikke se dem, se at jeg spiste, se at jeg ikke har forandret meg det minste. Min avhengighet har fortsatt grepet om meg. Alkoholen er bare byttet ut med sjokoladen. Jeg trodde jeg hadde kontrollen, hadde tatt den tilbake, men nå trengte jeg trøst. Trøstespise. Vil ikke føle noe. Vil ikke tenke. Bort med alle vonde tanker og følelser. Vil ingen ting!

Tanker om noe, noe som var. De som alltid minner meg på noe jeg ikke vil bli minnet på. Hvor kommer de fra? Assosiasjoner, noe jeg har hørt. Julesang på radioen kanskje. Jeg liker jo julesanger, eller? Og alt dette snakket om jula, om koronaen som kan ødelegge den. Nei, det er ikke koronaen som ødelegger jula. Den er allerede ødelagt. Kan hend er det lukten av jul, den jeg selv satte i gang med julebaksten forrige dag. Sansene, de setter følelsene i sving, uten at jeg løfter en hånd. De bare kommer. Alle minnene, som er lagret i hjernen, i amygdalaen. Et sammensurium av forventninger, stillhet og glede. Hvilken glede? Hvor er stillheten? Forventninger – alle forventer. Jævla mas. Faen ta deg, kan du ikke la være med å huske. Åh, jeg gruer til jul…

Bort med alle følelser, de som alltid skal minne meg på det som ikke lenger er. Det er fortid. Bli ferdig. Nå er jeg utmattet. Orker ikke mer. Orker ikke enda en dag hvor jeg starter på minussiden. Og jeg la meg jo tilfreds. Gjorde jeg ikke det? Hva var det egentlig som skjedde? Det hadde gått fint så lenge strikketøyet okkuperte hjernen min, men så fort jeg la det bort, og vendte blikket mot tv-skjermen, gikk det kort tid til tankene mine ble forvrengt. Null konsentrasjon. Ønsket bare alenetid. Ved å forandre min sinnsstemning, vise meg uinteressert i håp om at min samboer skulle bli lei av å sitte der og gå å legge seg. Tankene: Gå og legg deg!

Jeg leter etter årsaker. Trodde jeg visste hva som lå bak? Er det noe mer? Hva er det jeg ikke ser – ikke forstår? Oppturer og nedturer. Ene sekundet glad, neste sur. I går var jeg oppesen, i dag er jeg nedfor. Jeg ville ha forståelse. Jeg søker forståelse fra andre, men samtidig slipper jeg ingen inn. Jeg legger lokket på. Jeg vil flykte fra alt, flykte inn i noe som gir en følelse av kontroll, noe jeg kan kontrollere, ingen andre. Men i bunn og grunn er det sjokoladen som har kontrollen, akkurat slik alkoholen hadde. Dette vet jeg. Jeg kjenner teorien. Jeg kan alle faktaene. Hvorfor gjør jeg dette? Igjen og igjen…

Redsel for å bli avslørt. All denne uærligheten. Hvor lenge skal jeg ha det slik? Helt til jeg selv tar grep. Helt til jeg erkjenner. Helt til jeg forsoner meg. Forsone meg med hva? Det var jo slik det var, kan ikke endres. Ingen kan klandres for disse stadig tilbakevendende tankene, spesielt nå. Det er under en måned igjen til jul. Kunne ikke Jesus blitt født på en annen årstid? Jeg åpner en Freia helnøtt. Befrielsen. Skammen. Burde ikke. Skulle ikke…

Jeg la meg i sjokoladerus. Jeg gikk til sengs etter å ha sittet og ventet på å få alenetid, tid til å sitte i selvmedlidenhet. Dyrket tristheten og gomlet sjokolade.  Det er dette som gnager denne morgenen. Det at jeg ikke viste karakter. Jeg ga etter for suget. Jeg er en taper. Jeg er en egoist. Jeg er den jeg alltid har vært. Jeg har ikke forandret meg det spor. Maler og maler. Synger den samme sørgmodige visa. En trist julesang – My Sad Christmas Song (Miley Cyrus). Jeg tyller meg inn i gammelt og krøllet julepapir.  

Snu tankene. Dette er ikke verdens undergang. Ok, jeg spiste den sjokoladen. Er det egentlig så farlig? Kan det være noe enda mer? Hvorfor snakker jeg ikke om det? Tenker i stedet: Han vil ikke forstå. Og det er jo en sannhet i det. Noe vil han nok skjønne, bare ikke alt. Og hvem taper på at jeg går rundt i min egen selvmedlidende tåkeverden? Bare jeg selv. Jeg er i ferd med å åpne opp, erkjenne mitt ansvar og vende blikket innover meg selv, ikke utover. Snur meg mot det positive. Sola skinner jo. Finner flere lyspunkter. Jeg kan bare endre meg selv og min tankegang.

Følelsene slipper ikke helt taket. Kjenner fortsatt en uro. Dårlig samvittighet for at jeg vet hva jeg skal gjøre. Hva jeg innerst inne vil gjøre. Trodde vertfall det. Ta på en annen maske. Smil- til- verden- masken. Hjelper å skrive alt ned. I det jeg leser gjennom teksten, ordene jeg har skrevet, henvender han seg til meg. Ser ham i øyekroken, skrått bak meg, legger hånden på skulderen min. Jeg hører han sier noe, prøver å si noe, men jeg avfeier ham. Hører ikke etter. Svarer før han har fullført setningen. Meg, meg, meg. Ser du ikke at jeg er opptatt! Så kom tårene, men han hadde allerede forlatt rommet. Jeg snur meg, og ingen var der. Ingen til å ta meg imot. Skulle jeg ha gått etter? Blir bare sittende og tårene triller. Forløsende tårer. Følte jeg var klar – klar til å forklare, men han var opptatt. Bebreidelsen. Jeg klarte å ødelegge denne gangen også.

Selvsentrert. Jeg overførte mine følelser til den jeg er glad i. Ønsket å bli sett, tatt på alvor, men så vendte jeg ham ryggen. Så bare meg selv og min lidelse. Han kan ikke vite når jeg ikke sier noe. Jeg trenger å gråte mer – på hans skulder. Kan jeg? Gi det en sjanse. Ta ham inn i min verden og vise meg selv. Gi ham min sårbarhet. Ikke bare klare alt selv. Vi er da to. Jeg er ikke alene. Det er ikke bare meg her i verden. Jeg spør: Vil du holde rundt meg?

 Han holder meg hardt. Stryker meg varsom på ryggen. Flere tårer strømmer ut. Jeg var ikke tom – det er mye igjen, men det er en start. Jeg hører meg si: Jeg har det vondt. Han sier: Er det min skyld? Nei, det er alt det andre, alt før. Klarer ikke sortere. Det bare hoper seg opp. Kjennes godt å si det. Han ser meg inn i øynene. Jeg prøver å vike unna, vri meg ut av armene, men han holder meg fast. Tar tak i ansiktet mitt. Kysser meg. Det var dette jeg trengte så sårt. Jeg åpnet opp, slapp ham litt innenfor.  Akkurat nå er det nok. Det er en start, på noe mer, noe stort, noe som gir håp. Håp for fremtiden. Håp om en bedre jul først og fremst. Bare oss to denne gangen. Det blir godt. Vår jul!

Vil du lese hva jeg har skrevet? Så kan vi dra å se etter julegaven?

Vil jeg klare å pynte slik jeg gjorde til jula i fjor? Ja, jeg vil pynte enda finere…

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s