Mestring tar bort redselen for å «falle»…

… og faller jeg, så har jeg noen som tar meg imot.

Årets siste måned er et faktum, og jula nærmer seg faretruende. I år ligger jeg faktisk etter skjema. Merkelig. Jo mer tid jeg har hatt til å forberede til jul, jo mindre har jeg fått gjort. Men er det så farlig? Jula kommer uansett den. Og det jeg ikke blir ferdig med, er det heller ikke så farlig med.

Akkurat disse bekymringene er bagateller, og bagateller kan skape kaos i hodet mitt. Dersom jeg ser på disse bagatellene som det som skaper dagene mine og gir mening, får de en helt annen betydning. De blir ikke så skremmende og lammende. Faktisk har mange langt flere og større problemer å bale med nå i førjulstida. Noen ønsker å slippe å ruse seg. Ønsker seg en jul uten alkohol og andre rusmidler. Kan jeg stille opp med noe overfor dem? Kan ikke mine livserfaringer hjelpe dem?

Det sies at 1% hjelp er bedre enn 100% medlidenhet. Så da jeg fikk spørsmål om å snakke i et rusforum på nett hadde jeg selvfølgelig lyst til det. Samtidig meldte redselen seg. Det er denne berømmelige frykten for å dumme meg ut, si noe feil eller noe de ikke forstår. Hvorfor denne redselen? De er jo likepersoner og det kan aldri bli feil. Det er min historie. Den burde jeg kunne. I tillegg har jeg bare godt av å gå utenfor komfortsonen min. Det er da jeg utvikler meg videre – blir sterkere, til og med mer tilfreds. Mestring skaper mindre frykt. Og jeg er lei av å gå rundt å uroe med og være redd.

Jeg vet at når jeg fokusere på alt det som gir meg glede så går ting mye enklere. Jeg tenker at både jeg selv og de som lytter på det jeg har å dele om mine erfaringer vil gi oss alle større gleder i livet på sikt. Det er det jeg vil gjøre; gi av meg selv, gi det jeg har fått til dem som også vil kjenne nykterhetens gleder.

Dessverre kom koronaen og ødela muligheten for mine planer. Nå fikk jeg en ny sjanse. Den kan jeg ikke la gå fra meg. Og det vil komme andre tider, så jeg kan se på det som trening. I tillegg blir det en vinn- vinn- situasjon. Ved å fortelle om hvordan jeg har opplevd min edruskap, og ikke minst hvordan jeg opplever denne merkelige tiden nå og hva jeg tenker om hvordan jula kan bli, hjelpe jeg muligens noen til å erkjenne og godta sin situasjon mer. Samtidig tar jeg brodden av det jeg gruer meg til, nemlig jula. Det er en kjensgjerning at det hjelper å snakke om det vanskelige, det man frykter og aller helst vil unngå.

I det store og hele dreier det seg om å kjenne på mestring. For å få en følelse av at dette får jeg til trenger jeg å gjøre det jeg vil, spesielt det som er litt skummelt. Det får meg til å tenke på helgen som var, da barnebarna var på besøk. Det var en superhelg, med juleverksted hvor ivrige hender og nysgjerrige blikk skapte entusiasme, for ikke å snakke om gleden i deres øyne av alt de fikk til og hvor fint det de lagde ble. Mestring og kreativitet hånd i hånd. Helgen ble avsluttet med en tur til Ødemørk, hvor en grillhytte er til for allmennheten. Vi hadde fortjent en skikkelig kosedag etter all jobbingen.

I skogsområdet rundt er det mye å utforske. Jentene var i sitt rette element, brukte fantasien mens vi gikk innover Eventyrstien. Det morsomme var at de åpnet opp for mine fantasievner igjen. Jeg følte meg fri der jeg gikk sammen med go´jentene mine, utforsket med nysgjerrighet, pekte på alle skapningene vi så – tusser og troll og flyvende vesener av alle slag. Barna gjorde meg trygg på meg selv – ingen redsel for å dumme meg ut. Egentlig skulle jeg ta frem barnet i meg oftere, være mer leken og liketil. Det gjør ingenting om det er rart, og det å le av det løser bare enda mer opp i forknytte muskler.

Den største prøvelsen sto ikke jeg for, men mitt eldste barnebarn. Hun kan være litt forsiktig i enkelte situasjoner, og bra er nå det på visse områder, men det kan også være en stopper for videre utvikling. Hun vil så gjerne mange ting, men redselen kan stoppe hennes utforskertrang. Hun er ikke alene om det…

Vi har vært der mange ganger før, gått opp på bergknausen mange ganger før, sett på klatretauet mange ganger før, og alltid har hun lurt på hvordan det er å komme seg opp til toppen, eller ned ved hjelp av tauet. Nå var det ekstra vanskelig på grunn av rimet som hadde lagt seg på berget og tauet. Opp kunne hun ikke komme, det fastslo hun raskt, men ned – skulle hun prøve…

Hun trengte bare å vite at jeg sto nede og passet på, ville ta henne imot, støtte under føttene i det hun akte seg ned med godt grep rundt tauet. Jo, hun skulle, og som sagt så gjort. Hun hadde tillit til med. Klart jeg ville hjelpe. Jeg så ansiktet lyste opp i et stort smil i det hun sto nede på bakken. Hun mestret. Dette måtte hun gjøre igjen, men nå skulle jeg ikke holde så hardt i føttene når hun kom over den bratteste kanten. Hun ville kjenne hvordan hun selv greide ved hjelp av egne krefter. I tillegg klarte hun også å overbevise sin lillesøster at det ikke var skummelt i det hele tatt, så til og med hun måtte prøve.

Ved å utfordre hverandre utfylte vi hverandre. Vi stolte på hverandre og gledet oss over hverandres fremgang. Det er jo slik det fungerer med det meste i livet. Når andre ser at jeg mestrer, og i tillegg vet hva jeg har mestret og stadig gjør fremskritt, vil andre også prøve. Hun klarte, så da kan jeg! Mestringsfølelsen gjør noe med oss. Når vi har gjort noe tilstrekkelig mange ganger, lagt til vanskeligere elementer, øvd jevnt og trutt blir vi alle bedre på å takle lignende situasjoner. Vi utvikler oss som mennesker. Det samme gjelder for oss rusavhengige. Vi trenger å øve litt på å la flasken stå urørt for hver dag, øke vanskelighetsgraden når vi har blitt sterkere og ser at vi mestrer vårt nye edrue liv.

For hver dag som går blir alkoholtrangen stadig mindre og mindre når vi opplever at vi ikke trenger denne giften for å utstå hverdagen. Faktisk blir livet lettere å være tilstede i uten rusmidler. Vi trenger ikke drikke oss til mot eller ta en pille for å utstå hverken angstsmertene eller abstinenssmertene. Jo lengere avstand til rusmiddelet, jo enklere blir det å ta en dag av gangen.

Jeg har sett at det lønner seg å tenke positivt, ha fokus på det som gir meg glede og som gir andre glede. For selv med min fortid er jeg ikke mer outsider enn det jeg selv forestiller meg at jeg er. Og jeg vet at jeg kan, jeg klarer dette for jeg har mestret større utfordringer før. Ingen ting å lure på: Jeg er klar for nye “høyder” – dette vil jeg mestre med glans. Og i tillegg; jeg har noen rundt meg som jeg kan lite på – de tar meg imot om jeg faller…

Når mine barnebarn klarte å utfordre sine frykter, så klarer jeg!

Trollungene som fikk frem barnet i meg igjen

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s