Hvem er jeg?

Ja, hvem er jeg egentlig? Dette spørsmålet kan jeg stille meg rett som det er. Andre personer har sikker spurt seg det samme, og noen har sågar spurt meg om hvem jeg egentlig er. Sikkert en grunn til det…

Noen tenker og tror at jeg alltid har det bra, at alle dager går lett, men jeg kan forsikre alle om at det er IKKE tilfelle. Livet er som en berg-og-dalbane, og det er faktisk normalt, selv for de som aldri har hatt avhengighetsproblematikk. Det er ikke følelsene som uroer meg, men hvordan jeg angriper dem – hva jeg velger å gjøre med dem. For eksempel om jeg lar tristhet holde meg nede eller snur negativ tankegang, som følger en negativ følelse og dermed gripe fatt i den og heller se på den som noe å lære av.

Åh, det høres så enkelt ut Heidi, tenker du kanskje. Ja og nei, men alt dreier seg om hvor jeg vil, hva jeg ønsker å få ut av dagen i dag. Ønsker jeg å ha en «drittdag» eller en dag som jeg er mer tilfreds med, selv om det kan dukke opp snublesteiner. Hvor har jeg mitt fokus? Det jeg vet er at det ikke er noen quick-fix – jeg skal igjennom, og med tiden har jeg erfart at det blir litt bedre dag for dag. Dersom du klarer å gjøre noe 1 % bedre for hver dag, så blir det mange prosenter etter hvert. En annen ting er at selv om det kan føles som om det bare går ett skritt frem og to tilbake for en stund, så husk at de skrittene du tok tilbake var kanskje de du trengte for å dvele mer ved et problem. Men bli ikke dvelende for lenge…

Det er om å gjøre å akseptere smerten. Den vil minske. Det vil løsne. Kan hende orker du ikke annet enn å ligge under dyna, se på serier du egentlig aldri har likt, men bare for å få tiden til å gå og for å slippe å tenke. Så gjør det. Du må ingen ting. Likevel håper jeg dyna ikke blir for behagelig for lenge. Kommer ikke videre ved å ligge gjemt under dundyna. Kanskje skal du lytte til hva andre sier, bruke litt tid på noe du har hørt andre har fortalt. Konsentrere deg om de små detaljene, de små tingene i hverdagen. Egentlig mener jeg at det å bare gjøre det, uten å helt forstå hvorfor, vil bli denne ene prosenten som vokser. (Hjernen skjønner ikke poenget med det samme, men den lures til å godta nye, gjentatte impulser over tid).

Jeg skal være først i rekken til å innrømme at det kan kjennes mer behagelig å krype inn i skallet sitt, spesielt nå når hele verden føles så usikker. Det er så enkelt å ta på seg en maske og tro at ingen ser den jeg egentlig er. Men som oftest blir jeg gjennomskuet, og heldigvis får jeg si.  Jeg kan forsøke å skjule min redsel, men kroppen utsondrer uro. Denne rastløsheten har blitt hjelpen som ikke bare jeg selv gjenkjenner, men som andre kan legge merke til: Hva er det du strever med i dag? Faremomentet er at når uroen og rastløsheten kommer ønsker jeg ikke alltid å være blant personer jeg vet vil avsløre meg. Samtidig har jeg jo blitt klar over det selv, og da er det enklere å gå i dybden på hva som utløste rastløsheten.

Tilbake til det å være seg selv, på godt og vondt. Hva er galt med å være meg selv, godta at jeg føler med helt for jævlig en dag? Hvorfor må jeg på død og liv alltid være glad? Alle mennesker rundt meg smiler og virker så muntre og selvsikre. Så var det dette med å ikke sammenligne meg med alle andre. Jeg kan aldri bli som dem likevel. De er dem, jeg er meg, og det er godt nok. Men dager kommer når jeg ikke klarer å eliminere bort at jeg har det vondt og heller burde smile, fordi alle andre smiler; og jeg har lært at når jeg smiler til verden så smiler den til meg. Føler ikke for å smile…Blir det ikke slik at jeg legger lokk på følelsene mine da? Tar på meg denne berømmelige masken igjen?

Bedre å finne ut hvorfor denne tristheten. Kanskje ligger den ikke så dypt. Aksepterer jeg at; ok, det føles litt vanskelig i dag, og jeg blir litt mer sur når jeg ser at samboeren har det fint. Da kan jeg vel fortelle om hvordan jeg har det. Vet du hva, det er provoserende at du går og smiler når jeg føler meg nedfor. Og han sier: Ja vel… Jeg trenger ikke gå rundt å være sur for det – jeg har det jo bra. Men hva er galt da?  Plutselig var jeg svar skyldig. Jeg hadde det egentlig helt greit, faktisk ganske bra. Så lo jeg – begge lo. Et snev av selvmedlidenhet forsvant…

Tilbake i tid (og denne personen hilser på noen ganger fortsatt):

Flink meg hit og flink meg dit. Med hånden på hjertet er jeg ikke så flink til å være meg selv, eller rettere sagt jeg er dårlig på å vise den riktig siden av meg selv. Dessverre må jeg si, at selv om jeg innerst inne har deg bra, så kan jeg ta på meg den grinete masken. Det er liksom slik mitt bilde utad skal være, slik jeg tror andre mener jeg er, så da er det denne masken de skal få se også. Høres helt ko-ko ut, ikke sant. Som om jeg er redd for å vise glede… Som om jeg ikke har lov til å være glad… Skal på død og liv være slik jeg var, slik det var når alt var trist og grått. Jeg var trist og grå. Mennesker så på meg som trist og grå, og det skal de jammen få også.

Vil jeg egentlig være slik? Vil jeg fortsatt tenke: Ingen liker meg, så jeg kan like gjerne gi dem det de tenker om meg. Det er selvfølgelig ikke så rart om de skygger banen siden jeg alltid går rundt og kjefter og smeller. At jeg har hengemunn og rynkete panne. Jeg er sur! Gå vekk! Skulle egentlig funnet ut hvorfor og hva jeg er sur for. Eller egentlig er det noe annet: Hva er jeg redd for? Er jeg redd for å smile på feil sted, at noen har det vondt og jeg går rundt og er glad? Det kan jeg ikke tillate meg. Hør på deg selv Heidi, dette er jo helt sinnssykt. Ja, nettopp. Jeg er sinnssyk, der sa du det…

——

Det har gått noen dager, noen uker, måneder og år. En prosent har vokst, ja, jeg vet ikke til hvor høy den er nå, men jeg kan si at det hjelper å smile til sitt eget speilbilde hver morgen. Jeg har mer mot til å stå på egne ben og være meg selv. Jeg har mot til å le når JEG vil le. I dag går jeg uten masken på – så du får ta meg som jeg er! Jeg har forstått at: Mennesker som kan smile i sorgen, som samler styrke etter fortvilelsen og fatter nytt mot gjennom ettertanke, er mennesker verdt å følge.

—–

Noen av dere sier: «Gleden er større enn sorgen», og andre sier: «Nei, sorgen er størst.»
Men jeg sier at de er uadskillelige.
Sammen kommer de, og når den ene sitter alene med deg ved ditt bord, skal du huske at den andre sover i din seng.
– Kahlil Gibran

Dette ble kanskje forvirrende og uforståelig skrevet, men skitt au… Ta det for det det er, som den jeg er: Ikke helt som alle andre! Ha-ha-ha!