En smule egoistisk, eller…

Ble et stykke ut på dagen før jeg kom ordentlig i gang i dag, skjønt ordentlig…

Har blitt syk ser du, men kan ikke bare legge meg til selv om jeg ikke kom meg ut av sengen før klokka ni. Vel, egentlig sofaen, for jeg forviste meg selv til å sove der i natt. Vondt i hele kroppen og feber. Vel og merke var det i går kveld, og ingen påvist feber i dag. Heller ingen hoste eller sår hals. Bare uggen og alt går så veldig treigt. Ja, det kan være koronaen, men vet ikke det uten å få testet meg. Det skal jeg nok gjøre.

Undrer meg over; med kun oss to i husstanden, og bare meg som er syk? Rart. Tenker: Med rundt ti dagers inkubasjonstid, så vil det med andre ord si at smitten eventuelt kom i hus forrige helg. Uten å spekulere, for jeg vet som sagt ikke hva som feiler meg. Det er så fort gjort å lete etter den skyldige, men barnebarna kan være de som overførte sykdommen. Ønsker ikke på noen måte å legge skylden på dem. De virket jo ikke syke, men med barn vet man jo ikke. Om det ikke kommer fra dem er det i så fall av ukjent smittevei. Uansett så tenker jeg at det er ikke noens feil. Denne sykdommen kan ramme hvem som helst, og uten at man helt vet hvem som overbragte smitten. Skummelt egentlig. Jeg merker nå at jeg allerede har satt min egen diagnose.

Det er så typisk. Jeg som mener at jeg har tatt alle forholdsregler, fulgt alt av smittevern, ja, jeg har jo omtrent isolert meg, og så skal jeg liksom bli syk. Og det er enda mer typisk at jeg drar alt for raske slutninger – jeg har på en måte konkludert med at jeg er koronasyk. Det medfører at jeg blir enda mer redd. Ikke på egne vegne så mye, men min samboers. Tenk om han blir syk, det er det verste – en mann i hans alder. Nei, det håper jeg virkelig ikke. Han har jo ingen symptomer, ifølge ham selv. I tillegg, om han ikke blir syk må han med sikkerhet i karantene sammen med meg. Hva med jobben hans og alt det andre? Nå tenker jeg veldig egoistisk. Vil jo ikke sette andre i fare, så vi må bare ta det som kommer.

Det kommer faktisk noe godt ut av å være syk. Jeg ser at jeg trenger å ta det med ro. Kroppens varsellampe lyste rødt, blinket på 38,7 grader, og det er tegn på at noe er galt og jeg trenger å slappe av. Ved nærmere ettertanke, så kan denne temperaturstigningen og kroppssmertene også være et utslag av at jeg har gått på tomgang i det siste. Jeg har ikke vært så flink til å ta signalene på alvor. En ting er sikkert: Godt jeg ikke drikker alkohol mer. Den eneste alkoholholdige væsken her i huset nå er håndsprit, og jeg har på ingen måte tenkt å følge Donalds råd. Det kunne jeg faktisk vært troende til om alkoholen fortsatt hadde makt over meg. Takk og lov for at det ikke er en realitet.

Men med tanke på at jeg bor i Moss kommune, en av de verst rammede områdene av covid-19 viruset akkurat nå, så er det lite trolig det bare er for mye anstrengelser, stress og lite søvn de siste ukene som er årsaken til mine plager. Vent nå litt, ta testen først!

Får vertfall en oppvekker om at det er viktig å ta vare på sin egen helse. Det er også viktig å tenke på andres helse og unngå å overlevere eventuell smitte. Så derfor minner jeg om smittevernreglene: Hold avstand og vask hender! Og er du pjusk; hold deg hjemme! Det skal jeg gjøre de neste dagene. Vel, en tur for å teste meg er det eneste jeg skal foreta meg utenfor huset fire vegger. Godt fryser og kjøleskap er fylt opp. Kan bli tidlig start på julematen i år…