Krisemaksimering

Må få dementere at jeg ikke er koronasyk.

Det sier ikke så rent lite om meg som person, det at jeg har en enorm tendens til å blåse opp en sak, at jeg er som løskrutt når det gjelder å snakke om noe før jeg riktig vet svaret. Drar en konklusjon ut ifra det jeg tror, men tro gjør man i kirken. Altså jeg tror det verste, lager meg en forestilling om at slik er det nok – jeg har jo feber, koronaen herjer her i Moss, så dermed er jeg koronasyk. Dette til tross for at jeg ikke har vært i kontakt med, det jeg vet med andre ord, noen som er bærere av covid-19 viruset. Så herved avkrefter jeg min egen mistanke og diagnosestilling.

Når det er sagt så var feberen en påminnelse, og ifølge legen en betennelse i kroppen, som betyr at jeg har oversett og neglisjert kroppens signaler om å stoppe opp og ta meg mer pauser gjennom dagen. Kroppen er fin anlagt. Den sier ifra når noe ikke er helt på stell, og jeg som sjelden, får jeg si, er syk, så var feberen nettopp varselet som fikk meg til å ta affære, et legebesøk for en test. Negativ tankegang ble snudd til noe oppløftende, men samtidig et varsku: Ta det med ro!

Ja, jeg har en tendens til å krisemaksimere ting. Små bagateller kan jeg blåse opp til store problemer. I det store og hele kan jeg svartmale verden rundt meg, spesielt hvis jeg selv føler meg nedfor. Dette svaret forteller meg egentlig at jeg har kommet et stykke på veien også. Når jeg klarer å se og erkjenne at jeg er en person som krisemaksimerer. Dermed greier jeg å snu negativiteten raskere, håper jeg vert fall. En pessimistisk undertone der…

Ser jo ikke på meg selv som pessimistisk, for egentlig ser jeg stort sett lyst på livet, men når det butter imot eller dukker opp noe jeg blir usikker på, da kan jeg krype inn i det mer mørke landskapet. Leter etter alle feil, ser skogen for bare trær som det heter. Og jeg som liker å gå i skogen, mellom alle trærne, å ha mest fokus på alt det andre. Forstå det den som vil…

At denne krisemaksimeringen er gjengs for oss avhengighetspersoner kommer vel neppe som en nyhet, selv om noen av oss er «flinkere» til det enn andre. Jeg var jo vant med at mye gikk skeis, og derfor kunne jeg like gjerne tenke negativt for da ble alt så mye bedre når noe skjedde av positiv art. Jeg kunne ta sorgene på forskudd (eller dette skjer vel fortsatt), og denne sorgen kom heldigvis ikke, men likevel tenkte jeg at det må ha skjedd en feil. Snakk om å være pessimist. Heldigvis kan jeg le av det, og det er en god og positiv egenskap.

Det dreier seg om å snu tankene – det er aldri så galt det ikke er godt for noe, og en ting er sikker: Jeg drikker ikke lenger på alle såkalte sorger og feiltrinn. Jeg finner alltids nye veier, ser etter nye muligheter. Noen vil sikkert påstå at jeg motsier meg selv angående begrepet at det ikke finnes problemer, bare muligheter, og i så fall trenger jeg å skjerpe meg. Men på gode dager, og de fleste dager er gode, så finner jeg stort sett mest muligheter – og eventuelle problemer er til for å løses. Så kanskje er jeg en pessimistisk optimist, men en glad pessimist vertfall…

Se alltid lyst på livet, for i mørket gror ingen ting!