Det handler om habilitering, ikke rehabilitering…

… Kunnskap gir meg frihet til å velge…

Jeg lider av avhengighetssyndromet, om noen fortsatt er i tvil, og all kunnskapen jeg innehar på området bidrar til at jeg holder meg borte fra alkoholen, den største trusselen i mitt liv. Denne sykdommen betyr, kort fortalt, en forstyrrelse i hjernen, at hjernen blir fiksert på ulike substanser og eller aktiviteter. Men så lenge jeg holder meg unna all jævelskapen som rusmidler er, får ikke hjernen styre ukontrollert på egenhånd. Med andre ord, jeg lar ikke tankekjør styre det meste av det jeg foretar meg lenger. Jeg foretrekker å være fengselsbetjent og ikke fange…

Tankene har sitt utspring i følelser, og dersom jeg lar følelsene ta overhånd forblir jeg i kverna. Situasjoner som føles vanskelige, enten de bringer opp fordums grums eller får meg ut av fatning av annet stress – jeg blir redd, usikker og mister troen på meg selv, kan i verste fall bringe vinkartongen frem fra glemselen igjen. Vel, vinkartongen er ikke glemt, den har fortsatt sin plass i amygdalaen, som et mulig løsningsmiddel, men jeg har funnet nye og bedre måter å løse problemer på, så derfor blir alkoholen værende i bakevja. Det farlige er om jeg tillater den å snike seg lengere frem i hukommelseskøen.

Det finnes dessverre andre substanser som kan fyre opp adrenalinet og kortisolet i hjernen min. Sjokoladen. Som tidligere nevnt er det krysstoleranse mellom den og alkoholen. I likhet med alkoholen følger sjokoladeinntaket ofte i kjølvannet av en stressende periode. Og stress innebærer ikke bare det kroppslig, men aller mest hodekjør. Sjokoladen beroliger. Dersom jeg har stresset mye og dermed spist mye sjokolade over tid, og finner ut at nå må jeg stoppe eller at jeg ikke har mer å spise på, vil kroppen signalisere på samme måte som når alkoholinntaket uteble som fluktmiddel – den vil ha mer. Den må ha mer. Abstinensene herjer.

Her kommer kunnskapen inn som et nødvendig og viktig virkemiddel. Klarer jeg å holde ut de neste førtiåtte timene har jeg større sjanse for å være avholdende de neste tjueén dagene også. Og om jeg rir av den neste stormen, som vil komme etter enda tre-fire dager, altså omtrent tjuefire dager fra siste inntak, da er jeg bedre rustet til å takle tre måneder avhold forutsatt at jeg ungår for mye stress. Stress er som salt i såret. Den påvirker hjernen, gjør store omveltninger av negativ art, som igjen kan gjøre at jeg ønsker å finne måter å slappe av på. Og hvordan pleide jeg å roe ned – med alkohol, eller som nå de senere årene, med sjokoladen.

Hver tredje måned «avgiftes» kroppens vev – slaggstoffer skal ut, og vi (dette gjelder alle mennesker uansett avhengighet eller ikke) føler oss mer i uballanse og rastløse. Som den avhengighetspersonen jeg nå engang er, vil disse periodene være gjenkjennbare og av faretruende art forutsatt at jeg ikke vet hva de innebærer og dermed klarer å fortsette med å være avholdende. Jeg vet også at læringssenteret i hodet er lett påvirkelig, men siden jeg har levd over fem år i nykterhet fra alkoholen er det ikke den som er den største fienden nå, men nettopp sjokoladen. Læringssenteret trenger nemlig to år på å «reparere» seg etter å ha vært «satt ut av drift» på grunn av kunstig stimuli utenfra.

Stress er fiende nummer én i forhold til tilbakefall. I denne såkalte søte juletid er det stort sett ikke annet enn stress fra ende til annen. Adventstida i år har jeg heldigvis klart å senke farten noen hakk. Det har ikke vært full fart og deretter bråstopp. Alle forstår hva det kunne ha innebåret. I tillegg har jeg også klart å sette personlige grenser i forhold til selve julehøytiden. Det å måtte såre noen fordi jeg velger å feire jula i eget hjem kunne også ha påført meg selv mer skyld- og skamfølelse, og klart jeg har kjent på anger, en vondt og tærende følelse. Men i det store og hele var det mest en lettelse å ha tatt valget og ikke minst satt ord på noe av det vanskelige rundt jula.

I jula er vi mer sårbare, både vi som avhengige og alle pårørende rundt oss. Vi gruegleder oss, av ulik grunn, men samtidig er det en fellesnevner – hva skjer i jula? Vi tenker og funderer – følelsene slår salto og vi klarer ikke alltid å sortere dem. Derfor er det viktig å kunne kommunisere. Ta den viktige samtalen som det er for de fleste familiemedlemmer som berøres av alkoholisme eller annet rusmisbruk. Jeg har stukket hull på byllen, noe verk har rent ut, men det er fortsatt mye igjen å rense opp. Mangt som skulle vært snakket om, som jeg vil fortelle og dermed forhåpentlig gjøre oss mer trygge på hverandre.

Følelser – frykt for eller gleden over… Jula kan bety at vi påtar oss ulike roller. Vi har forventninger. Alle disse tradisjonene, de forståelige og gunstige eller de helt merkelige som vi fortetter meg likevel. Alle minnene – de gode, som for eksempel da vi fikk det vi ønsket oss, eller de dårlige – alle brutte løfter. Alt det usagte. Alt det fortrengte. Vonde minner sitter i ryggmargen. Mye er ikke så lett å bare glemme, og i jula kan dessverre dette dukke opp, gjerne lang tid i forveien.

Ytre eller indre forandringer påvirker oss alle. Positive eller negative hendelser starter tankeprosesser. Bekymringer, stress, sorg og glede starter forvandlinger inni i oss, og ofte kan vi ende opp med å late som om alt er bra, men virkeligheten er en annen. Derfor er det viktig at familien snakker samme språk slik at ingen trenger å grue seg for det som kommer, det de tror kan komme eller fundere så mye over hvordan den enkelte har det. Vi grubler, tier og uroer oss mye unødig. Mentalt krevende. Det må forløses ved å åpne opp – snakke om det som så lenge har vært fortidd. Bearbeidelsens time har kommet.

Jeg er sliten av, og ikke minst har det gitt mye smerte på kropp og sjel det at jeg har gått rundt og fortalt at jeg har det bra. Egentlig har jeg ikke fungert i det hele tatt, men gått på autopilot og gjennomført førjulstida og julehelgen til glede for alle andre, bare ikke meg selv. Selve jula er ikke den farligste tiden, men aller mest tiden etterpå. Det er da jeg behøver å være på vakt, også de jeg deler husrom med bør se etter endringer i væremåten, for nettopp da kan tilbakefallet komme.

Faresignaler og varsellampen bør lyse om jeg blir mer glemsom og uinteressert. I det store og hele om jeg fungerer dårlig i det dagligdagse, at rutiner uteblir. Dårlig koordinasjon som gjør at jeg snubler og mister ting kan også være tegn, eller at konsentrasjonen blir nedsatt og ikke minst om jeg bli mer irritert og sint. Selvfølgelig merker jeg forandringene best selv, som for eksempel ved dårlig søvn og rastløshet. Disse signalene skulle jeg videreformidlet bedre. Enkelt forklart er det som om sikringen er tatt ut, ingen kontakt med følelsene mine. Andre ganger er det som om sikringene er feilkoblet og jeg får en overreaksjon – en overspenning. Personer rundt meg, som kan gi meg tilbakemelding på mine endringer, eller all den kunnskapen jeg har ervervet meg kan i disse tilfellene virke som overspenningsvernet.

På mange måter kan denne væremåten sammenlignes med sen-abstinenser, men nå er disse reaksjonene utløst av stress i forbindelse med julen som nærmer seg. Derfor er kunnskap om hva triggere gjør med meg svært viktig å vite om for alle berørte parter. Angående det å videreformidle denne kunnskapen har jeg ikke gått grundig nok til verks med, det kan jeg ærlig innrømme, men det at jeg åpnet verkebyllen hjelper nok litt. Det har vært en lettelse å åpne opp, men samtidig vet jeg at jeg skulle forklart enda mer for å unngå engstelser og urolighet, ja til og med skyld og skam for mine nærmeste.

Jeg merker det fortsatt på meg selv, jeg har ikke vært ærlig nok. Døra til følelser jeg innerst inne ikke liker er igjen, om ikke helt lukket. Selv om mulighetene banker på, er det fortsatt jeg som må reise meg og åpne døra. Følelser rundt det å måtte skuffe noen forsvinner ikke så lenger jeg blir sittende, avventende. De jeg er glad i fortjener den fulle og hele sannheten, og jeg fortjener å kvitte meg med all bør jeg har lagt på mine skuldre ved å stadig ha fortiet. Det er en prosess som krever at det settes av tid og rom til en mer nærgående samtaler. I etterkant ser jeg klarere at jeg skulle tatt meg mer tid. Jeg har manglet noe av denne kunnskapen eller den fullstendige forståelsen av den.

Jula innehar det meste fra samhørighet til savn. Familiehygge. Eller ensomhet, selv i selskap med de vi tror vi er trygge på. Alle vonde minner som gjør at vi gruer oss. Om det usagte, om tabuer og det at vi unngår å ta opp nettopp disse. Skal det være akevitt og juleøl til maten? Vil den inviterte nyktre alkoholikeren klare å motstå fristelsen? Kan jeg godta at det drikkes alkohol til maten? Og svaret er at i situasjonen vil det som regel gå bra, men hjernen er trigget, i underbevisstheten, så en eventuell sprekk vil ikke komme før etter tre-fire dager – pseudo-abstinensene slår til. I denne forbindelsen er det av stor nødvendighet at jeg klarer å sette grenser, spesielt overfor meg selv. Det er slik at jeg kan, i verste fall, miste livet av å være imøtekommende.

Jeg vet at jeg har mye ubearbeidet sorg etter tap. Tap dreier seg ikke alltid om at noen som har stått oss nær har gått bort, men det dreier seg vel så mye om tap av verdighet, tap av vennskap, tap av kontroll og tap av frihet og fremtidstro. Det vil ta tid å bearbeide – ting tar tid, så jeg vil la det få lov til å ta den tiden som trengs. For meg dreier det seg mest om tap av meg selv og troen på meg selv.  Troen eller friheten til å velge og troen på fremtiden er jeg i ferd med å ta tilbake. Sorgprosessen med å bearbeide fortiden har pågått en stund, men jeg trenger å slutte å bygge bro over alle vanskeligheter, over alt det som kan avspore meg fra å leve et fredelig liv. Mye er fortsatt ullent og uklart i det fjerne…

Minner dukker opp, spesielt nå har de vært mer nærgående. De mange ubearbeidede episodene fratar meg sinnsroen og kan gjøre meg redd og fortvilet – mer sårbar og laglig til for hugg. Men jeg lar ikke kong alkohol få gripe øksa. Jeg har denne kunnskapen, overspenningsvernet som setter inn motangrepet slik at jeg fortsatt forblir i friheten fra… Det er opp til meg å benytte meg av alle hjelpemidler til å forbli fri fra avhengigheten slik at jeg ikke går tilbake til gamle mønster. Fortsette på veien ut. Det dreier seg om at jeg må bli trygg inni meg selv før jeg kan, med hånden på hjerte, si at jeg er fullstendig trygg i andres nærvær. Da kan den 24. desember bli mer enn en helt vanlig dag igjen…

Det handler om habilitering – å utvikle funksjonsevnen og eller mestringsevnen med sikte på størst mulig selvstendighet og livskvalitet på egne premisser. Kunnskapen gir meg frihet til å velge mitt liv.

Fikk disse av min datter, og jeg velger betydningen uskyld og kjærlighet…