Det er mitt liv nå!

Satt alene i går kveld. Hadde vært alene hele dagen; gått tur, strikket litt, småpuslet med juleting, eller egentlig ingen ting, før jeg satte meg godt til rette i sofaen, men ostepopp og solo – spiser bare ostepopp når jeg er alene. Det er mye jeg gjør når jeg er alene, som jeg bare gjør da, for da trenger ingen å bli sur for å bli oversett, ikke få viljen sin, måtte vente eller hva det enn måtte være som kan gnage når to går der og tråkker, til tider oppå hverandre.

Nei da, er glad i min samboer jeg, vi har det bra og fint vi, men som med de fleste, tenker jeg, kan det føles irriterende noen ganger å tilbringe de fleste dagene sammen, og jeg mener hele dagen. Da er det så godt med alenetid, gjøre hvert vårt, det vi liker. Han har sin store lidenskap, skihopping, så han drar og jeg blir her hjemme, med mitt. Og egentlig ikke så store forandringer for min sin del, men jeg storkoser meg med håndarbeid eller for eksempel å se de programmene jeg vil se, akkurat når de går på tv og ikke se de i opptak etter at andre favorittprogram er ferdigsett.

Ja, da satt jeg der, godt til rette og fornøyd. Ventet. Alt fredagsknasket innen rekkevidde. Ute var det mørkt, det regnet og blåste – grått og trist. Men jeg hadde ikke tenkt meg ut. Lenge siden jeg har tuslet rundt etter barne-tv tid, i tussmørket på denne tiden av året. Nei, jeg har ingen ærend, ingen butikker jeg må rekke før ølsalget stengte, ingen puber jeg bare måtte innom på veien hjem. Jeg har rett og slett ikke det behovet lenger, og heller ikke noe savn.

Alt jeg ønsker var å sitte der jeg satt. Høre regnet piske mot vinduene. Se naboens tusen julelys. Det var faktisk ganske fint nå, tenkte jeg. For egentlig synes jeg det er i overkant mye, for ikke å snakke om all den blinkingen. Men nå startet det. Halvdan Sivertsens melodi tonet fra fjernsynet, kjenningsmelodien til programmet. Jeg gledet meg virkelig til å se dette spesielle programmet jeg liker: Hver gang vi møtes jubileum, et virkelig koseprogram, til tider et gråteprogram. Dessverre var det sesongens siste forestilling. Desto bedre å være alene, kunne skru opp volumet, bare ta det inn – nyte.

Kveldens siste deltager sto for tur, og lite visste jeg, eller deltagerne for den saks skyld, at Sol Heilo skulle avslutte hele sulamitten med en sang til «Bettan», en sang som ikke bare for henne har betydd så mye, men også meg, og mest sannsynlig for så mange, og som er på toppen av min liste over sanger jeg har som favoritter. Kanskje til og med den fineste jeg vet: Gabriellas sång. Allerede før hun gikk til mikrofonen reiste nakkehårene mine seg, og da et knippe Sølvgutter ankom, var hele kroppen full av ståpels. De sang, en annerledes versjon, men den berørte meg, langt inn i hjerterota. Og jeg gråt – alle gråt. Vakkert, ikke mer å si…

Det går fint an å sitte alene en fredagskveld, helt uten vinglass og bare gåte. Ikke av selvmedlidenhet. Ikke av redsel eller av ensomhet. Bare gråte fordi det føltes så riktig. Det var bare vakkert. Ja, det går helt fint det, å gråte. Kan hende hadde det vært fint å ha hatt noen der også, noen å gråte sammen med, dele denne fine opplevelsen med. Kanskje kjente jeg meg bitte litt ensom likevel…

Nettopp da følte jeg for noe, så jeg tok frem en fyrstikkeske, en spesiell eske. Den jeg hadde fått av min sønn en gang for lenge siden, med brodert julemotiv på oversiden. Jeg ville tenne de fire lysene under englene. Denne juledekorasjonen jeg endelig hadde anskaffet meg; en slik jeg lenge har ønsket meg, slik som da jeg var liten jente. Denne “spilledåsen”, en slik bestevenninnen min hadde stående på peishyllen hver jul. Som «spilte» noen triller mens englene danset rundt. Det går fint an å gråte…

Fine minner…

I mangel på opptak av Sols sang i går, så legger jeg ut teksten. Aller mest anbefaler jeg å finne en versjon å lytte til. Kanskje kan du gråte en skvett også. Uten å være redd eller skamfull. Tårer er forløsende… Og det nærmer seg jul…

GABRIELLES SÅNG

Det är nu som livet är mitt
Jag har fått en stund här på jorden
Och min längtan har fört mig hit
Det jag saknat och det jag fått

Det är ändå vägen jag valt
Min förtröstan långt bortom orden
Som har visat en liten bit
Av den himmel jag aldrig nått

Jag vill känna att jag lever
All den tid jag har
Ska jag leva som jag vill
Jag vill känna att jag lever
Veta att jag räcker till

Jag har aldrig glömt vem jag var
Jag har bara låtit det sova
Kanske hade jag inget val
Bara viljan att finnas kvar

Jag vill leva lycklig för att jag är jag
Kunna vara stark och fri
Se hur natten går mot dag
Jag är här och mitt liv är bara mitt
Och den himmel jag trodde fanns
Ska jag hitta där nånstans

Jag vill känna att jag levt mitt liv

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s