Tid for ettertanke – eller tid til ettertanke…

…og det har jeg sannelig hatt god tid til i 2020, men sluttjobben måtte også gjøres. Nå gjenstår det om du tar deg tid til å lese… og kanskje gir meg en tilbakemelding…

Jeg, som dere, står på terskelen til ett nytt år. Døra er enda ikke åpen, jeg har heller ikke banket på, men kanskje nå mer enn noensinne skulle jeg ønske jeg kunne spå hva fremtiden bringer – eller kanskje ikke. Godt å ikke ha det på samvittigheten. Ikke fordi jeg er redd for å ta feil, men ønsker ikke å verken foregripe begivenhetens gang eller skuffe altfor mange. Jeg stiller meg nøktern, om ikke pessimistisk, mer realistisk med tanke på hva dette siste året har bragt med seg – på godt og vondt.

Det er på denne tiden av året de fleste bedrifter foretar varetelling og gjør opp årsregnskapet. Så også i Heidis AS og Tiden etter. Ja, jeg har to bedrifter å ta et oppgjør for, eller skal jeg si reflektere over. Nå er det slik at jeg liker å foreta en varetelling på daglig basis. Jeg ønsker å tilby goder folk flest etterspør, så derfor prøver jeg som best jeg kan å skaffe meg en oversikt over hva jeg kan ha av uønskede varer, de ingen ønsker og dermed kan kvitte meg med. Noen ganger kan det slumpe til at jeg overser enkelte, så da er det greit med et siste ettersyn for året, som snart skal inn i minneboken.

Det heter seg at man ikke skal dvele for mye ved fortiden, men jeg er av den oppfatning at det kan lønne seg på enkelte områder. Fortiden påvirker meg, på godt og vondt, og dersom noe ikke blir tatt frem og nøyere gransket, kan disse påvirke meg negativt i overskuelig fremtid. Jeg skal selvfølgelig ikke dvele lenger enn nødvendig, bare slik at jeg kan starte dagene mine med blanke ark og fargestifter til. Likevel er det slik at selv hvor mye jeg gransker, reflekterer og bearbeider små og store hendelser vil de fra tid til annen påvirke mine følelser. Det viktigste er at jeg klarer å sortere de i rett hylle slik at flesteparten av dem går under forsoningsmerkelappen. Da klarer jeg forhåpentlig å stå sterkere i lignende situasjoner senere.

Et tilbakeblikk ja, på 2020 – annerledesåret, og det har det jo så absolutt vært. På mange måter egentlig, og alt skal ikke koronaviruset få skylden for, selv om det har stått sentralt i mitt, som andres liv. Når det er sagt har det faktisk skapt noe fint også, og det vil jeg komme tilbake til. Så langt det har latt seg gjøre har jeg levd et ganske så normalt liv, med mine sedvanlige rutiner, selv om mangt og mye har måttet vike plass for det mest viktige – å holde viruset på avstand, å ikke bli smittet, og det har jeg greid, selv om jeg var redd ved en anledning. Heldigvis var det falsk alarm.

Jeg har jobbet med dette «årsregnskapet» i vel en uke nå, forberedt med notater og vil tro at det vil oppta meg hele denne dagen. Grudde meg litt, så mye å ta tak i, så mye som sikkert ville ruske tak i følelsene mine enda en gang, men nå er jeg heldigvis godt i gang, og ja, det berører meg, men det er faktisk bra tenker jeg.

Da er det bare å starte, fra begynnelsen av dette nye tiåret. Lite visste jeg da året startet at nettopp 2020 skulle påvirke hverdagene mine – alle tankene, følelsene og handlingene. I tillegg vil dette merkelige året være med meg og andre verdensborgere i årtider fremover.

Altså, fra begynnelsen, omtrent i det klokka slo 00.00, eller noen sekunder over for å være eksakt, ønsket jeg mine aller kjæreste og nærmeste et godt nytt år. For det var det jeg håpet det skulle bli, for oss alle. Og det startet veldig oppløftende, både arbeidsmessig og familiært. Når det gjelder arbeidet jeg utførte bragte det ingen klingende mynt i kassen, det var av frivillig art, men det ga desto mer av gode vibrasjoner og selvfølelse av å kunne hjelpe noen som strevde med å tilpasse seg hverdagens mange krav, slik jeg engang selv hadde gjort. Liteanende, viste det seg, skulle jeg få kjenne på mange lignende følelser selv utover årets gang…  

Jeg hadde mange planer og vyer for dette året, men ettersom året skred fram og koronaen tok Norge, ja, hele verden, ble jeg mer klar over at mange av planene ikke var mine egne. Andre hadde laget dem og jeg hadde adoptert dem i god tro om at dette skulle jeg klare å gjennomføre. Jeg gjennomførte NADA-øreakupunkturkurs, og det angrer jeg ikke ett sekund på, men tanken var at jeg skulle supplere Kafé Klar sitt tilbud med å sette NADA-nåler. Dessverre uteble kundene. Det var ikke så mange som ønsket en umiddelbar lindring under trygge og avslappende forhold, slik jeg hadde tilrettelagt det, og som er NADA-protokollens formål. Hvor var alle rusmisbrukere som kunne trenge å minske russuget sitt, få mindre uro, aggresjon og heller øke sin stabilitet i hverdagen? Stilte spørsmålet mange en gang, men Særpingene så ikke ut til å ville høre… Ja, tanken var god, og siden denne målgruppen uteble, håpet jeg at mannen i gata ville dukke opp, men heller ikke han hadde nevneverdig behov for forløsende nålestikk.

I tillegg overvar jeg flere ANTA-kurs med tanke på at jeg skulle bli Østfolds neste kursleder. Det var i dette momentet koronaen angrep oss. Lite visste jeg at nestsiste dagen av mitt avsluttende opplæringskurs skulle bli mitt aller siste. Det var også der jeg satte mine siste nåler, (enn så lenge), da jeg perpleks ble satt ut av min egen frykt idet jeg skulle sette fem nåler i hvert av ørene på en deltager – da jeg frøs til is og gikk i gråt fordi min lærer med ett ble veldig autoritær i stemmen. (Tilnærmet den gang da jeg frøs på det første NADA-kurset). Minnene kom tilbake. Jeg ble gjort oppmerksom på at jeg faktisk fortsatt var redd autoritære personer, det ble veldig så tydelig. Det var vel da jeg først forsto at dette ikke var det jeg skulle holde på med likevel, vertfall ikke enda, ikke før jeg hadde fått bearbeidet alle traumene mine ordentlig først. Det var mange ubearbeide følelser å ta tak i, det var innlysende.

Etter noen uker med nedstenging på grunn av covid-19 viruset som hadde lammet oss, forsto jeg at jeg ikke kunne gjennomføre den avtalene jeg hadde skrevet under på, og da jeg ringte min overordnede, som på det tidspunktet ikke befant seg i Norge en gang, og selv var langt nede på grunn av egen mentale helsetilstand, noe jeg ikke hadde forutsetning for å vite da, men kanskje var det årsaken til at jeg følte hun tok min avgjørelse svært så lett. Jeg hadde forventet meg en mer brysk tone, selv om hun uttrykte sin skuffelse – hva annet var det å vente. Jeg var lettet – en byrde var ute av verden. Men flere sto i kø, og siden landet var nedstengt ble jeg forhindret i å oppsøke en sjelesørger for å virkelig løse opp i alle fortidsminnene, alle de traumatiserte følelsene som hindret meg i å være den jeg ville være. Det enste jeg hadde fått svar på var at siden jeg selv ikke var ferdig med hendelser, som skulle tilhøre fortiden og ikke nå, kunne jeg ikke stå foran andre «å lære bort» hvordan leve sine liv.

Nedtegningen og avstandsreglementet ble en gylden mulighet for meg til å gå mer i meg selv, og pr. dags dato ser jeg at dette ikke hadde latt seg gjennomføre fullt ut uten nettopp å «bli pålagt» alenetid. Samtidig var det vel også et faresignal for meg som var i ferd med å bli mer sosial. Jeg hadde jobbet med å slippe mennesker mer inn på meg ved å være et mer sosialt vesen. Så ble jeg plutselig tvunget til å unngå mennesker, og selv om dette også føltes som en lettelse, ble jeg redd for hva dette ville gjøre med meg. Ville jeg bli værende i hulen min lenger enn nødvendig, eller ville jeg oppsøke folk når muligheten ble gitt igjen? Nettmøter via skype og zoom var et nyttig redskap for å ikke stenge meg helt inne, men det kan aldri erstatte virkelige menneskemøter. Det fine som kom ut av det var at jeg nettopp innså dette – de verdifulle og reelle menneskemøtene. Det er når man mister muligheten man egentlig ser hva som er verdifullt – jeg så hva som var viktig da jeg ikke hadde tilgangen til det, da jeg ikke kunne være nær verken venner eller familie…

Etter som året gikk sagte frem, stillferdig, men sirklende på en måte, begynte jeg å ønske meg tilbake: Gi meg noe av det livet jeg husker, kjenner og savner. Eller aller mest påfyll av det jeg ikke har fått så mye av den siste tiden. Gi meg inspirasjon til videre vekst og utvikling. Jeg trengte å vite hva jeg hadde å tilby andre, en fullverdig pakke. Da var naturen god å ha – de mange lange turene i skog og mark, langs sjøen. Jeg ble på nytt kjent med det fine turområdet som finnes rundt her jeg bor. Mange av spaserturene var jeg så heldig å få dele med min samboer. Jeg syntes det var fint å gå sammen med min kjære, og ikke alltid alene, slik jeg pleide og slik jeg trodde var det beste for meg. Jeg hadde kanskje blitt mer engstelig for å miste. Kanskje hadde brannen i bodene rett utenfor soveromsvinduet vårt tidligere på året, i våres en gang, satt dypere spor enn jeg egentlig ville innrømme.

Det har dessverre også vært episoder hvor samboeren min har vært negativt delaktig i opp gjennom årets gang, kanskje uvitende. Men det var like fullt vondt og sårende, og årsak til at jeg forviste ham i følelsene mine en tid. Jeg har skjelt ham huden full, latt sinne ta overhånd, grått sårede tårer over hans oppførsel, men jeg har tatt oppgjøret, stått i det og vi har kommet til forsoning og forståelse. Ja, det å gå å tråkke oppå hverandre over lange perioder kan gjøre noe med noen og enhver, men kjærligheten seirer når den virkelig er der. Det dreide seg om å være ærlig – mot meg selv og dermed også ham.

—–

Jeg trodde det var fort gjort å skrive dette årsoppgjøret, men akk nei… Det er en del igjen i notatene mine, men skal prøve å være kortfattet, men om det skjer, gjenstår å se… Det skal dreie seg om min andre bedrift: Tiden etter.com.

Det er vel slik at jeg gjennom dette annerledesåret ofte har viet mye av min tid til å skrive. Det har vært forløsende. I den forstand at det har vært mye som har berørt meg – jeg har berørt meg selv gjennom følelser og tankespinn, og det å få det ned på et ark har hjulpet. Og det er vel nettopp følelsene mine som har vært gjennomgangsmelodien i det meste jeg har skrevet i bloggen min.

Jeg har skrevet om det som har opptatt meg, og det har jeg tenkt til å fortsette med. Derfor, en liten advarsel til de som synes at side opp og side ned om angstanfall, stressmestring (eller ikke), om frykt og redsel eller mentale tilbakefall, om intimitet og sexliv (det vil det nok ikke bli så mye om i fortsettelsen, for det er et vanskelig tema å skrive om, selv om det er viktig å ta bladet fra munnen om dette tabubelagte og vanskelige emnet).  Så de som frykter for mer utdypende historier om overnevnte og enda flere ømtålige temaer, de må enten la være å lese eller bare godta at det vil nok oppta skriveriene mine i fremtiden også. For jeg har skrevet om det som har opptatt meg, og vil fortsette med det. Jeg kommer sikkert til å skrive om forsoning og tilgivelse, om retraumatisering og om pårørendeproblematikk og familierelasjoner eller om valg jeg tar, om grensesetting og ikke minst om mine følelser, ærlighet, og håp. Ja, det vil dreie seg om mye av det jeg har skrevet om gjennom 2020, for det er viktig å repetere, å ikke glemme hvordan det var, men også kunne være tilstede i dagen i dag – her og nå. Og det håper jeg at jeg også har gjort, og nå når jeg har skumlest alt jeg har lagt ut har jeg sett at jeg har klart det ganske så bra – om det å gi dere innblikk i min hverdag og om å gjenoppleve livet mitt fra jeg begynte å leve det igjen.

Jeg har som sagt brukt noen dager på dette regnskapet, skumlest bloggen min, prøvd å finne nyansene, det jeg har sett på som viktig, eller i og for seg uviktig, men det har opptatt meg. Og det er selvfølgelig ikke til å stikke under noen stol at koronaen har påvirket meg, både positiv og negativt i så måte. Som for eksempel å ha «hatet» dette viruset, som snudde opp ned på hele tilværelsen min, alle svingningene i følelsene og tankene, at det tok fra med nærheten og prøvd å bryte ned mye av det jeg hadde bygget opp i forhold til andre mennesker, for så til å bli noe jeg var takknemlig for, slik at jeg kunne få tid til mer refleksjon over det som virkelig betyr noe i livet mitt. Ja, så i grunnen har jeg mest å være takknemlig for med tanke på koronapandemien.

Jeg har lest om hvor brutalt ærlig jeg har vært – hvor brutal ærligheten kan være, men uten å være ærlig har jeg ikke gitt meg selv muligheten for å åpne opp for videre utvikling for meg selv og mine nærmeste. Ærligheten er grunnlaget for å kunne oppleve kjærligheten – det å kunne gi og ta og godta andres verdisyn, og selvfølgelig mitt eget. Det dreier seg også om å sette grenser, ikke bare overfor andre, men like mye overfor meg selv – å vite hvor grensene går eller skal gå.  Dermed viser jeg hvem jeg er, og i tillegg kan andre se og forhåpentligvis lære noe, gå i seg selv og erkjenne, ta standpunkt og ta beslutninger som kan være det viktigste med tanke på å fortsatt ville leve og ikke dø. Nei, jeg vil aldri slutte med å være ærlig, for det er kun da jeg kan være en som bærer håpet videre.

Noen temaer jeg har tatt opp, som jeg nå ser som svært viktige å ha klart å sette ord på, og som jeg vil nevne er innlegget: Hva med å vise oss respekt! Kort fortalt omhandlet det innlegget at vi med en fortid som rusmisbrukere også er ressurser og har mye å tilføre samfunnet. I tillegg kan jeg nevne bloggen om relasjoner – Det smerter og om det å savne Flokken min. Jeg har måttet gå i meg selv ved flere anledninger – Inn i den stille timen, og det var nødvendig for å best beskrive hvordan jeg hadde det og opplevde situasjonen under nedstengingen, men også rundt familiære opplevelser som berørte meg kraftig. Dager med selvransakelse, til det ytterste, eller rettere sagt det innerste. Nye funn, ikke alle like lette å fordøye, men akk så nødvendig for å kunne gå videre, forutsatt at jeg tok tak i dem der og da. Har fortsatt en jobb å gjøre der, og det skal koronaen få skylden for (og litt jeg selv da…)

Det har i det store og hele vært et følsomt år, så da er det vel ikke så rart det har kommet ned svart på hvitt. Det har, får jeg håpe, hatt betydning for dere som har lest også. Jeg ser også at jeg har vokst mye i løpet av dette siste året, merkelig nok når jeg har vært såpass avstengt fra omgivelsene, men selv da lærer en mye, spesielt om seg selv. Det kan vel sies at også det har gjenspeilet noe av det jeg har skrevet.

Kan hende har jeg vært vinglete i det jeg har skrevet, men det er vel også gjenskinn av hvordan min tilværelse har vært. Situasjoner jeg har stått i, de mange vanskelighetene, hvor nettopp det med å sette grenser har vært viktig. Akkurat da var jeg ikke vinglete, da jeg endelig innså at jeg måtte sette ned foten, selv om det var i forhold til en som står meg svært nær. Det å skrive om at Sannheten kan såret var tungt, men aller mest nødvendig. Det var viktig å skrive om meg som pårørende, og hva det har gjort med meg som person. Det er i slike anledninger jeg virkelig har kjent på savnet av en virkelig venn. Også det fikk en egen blogg – Vennskap – savnet av en virkelig venn. Kanskje årsaken var, som jeg skrev en gang; jeg strebet etter å bli godkjent, men fikk mye «juling» i forhold til andre fordi jeg mislyktes i å vokse følelsesmessig.

Bloggen min kan oppsummeres slik: Den har dreid seg om mennesker jeg har møtt – på godt og vondt, mennesker jeg har savnet, mennesker som har betydd mye, som har gjort meg sinna, redd, glad, irritert, fortvilet, såret og ja, alt i alt har den dreid seg om nettopp følelser. Personer som har gitt meg håp, som har gitt meg troen på meg selv tilbake, og jeg skal heller ikke glemme meg selv; for det er jeg som har gjort jobben. Derfor vil jeg si at bloggen har ved flere anledninger vært en redning for å få ut gruff og grums, men også en del fine opplevelser. I skrivingen og tankeprosessene kan jeg nå se at jeg har fått frem sider ved meg jeg ikke helt visste jeg hadde. Koronaåret har skylda siden jeg har måttet gå i meg selv dypere. Og kanskje ble det enklere når jeg sluttet å kjempe så mye for å være perfekt og erkjente flere «feil», for da slapp jeg mer taket i forhold til skyld og skam, og dermed ble arbeidet videre langt enklere. I tillegg var jeg ikke alene om å ha det vanskelig – alle sto vi midt i ensomheten…

Dette året har vært en oppvåkning – året har vært en reise i mitt eget liv, min egen utvikling fra jeg valgte edruskapen. Det å reflektere, repetere og erverve meg kunnskap, i forhold til meg selv og i forhold til andre, om avhengighetsproblemet og ikke minst om det med å forsone meg med, at jeg ikke trenger å tilgi noen som ikke har bedt om tilgivelse, det som har påvirket videre valg og som vil bli satt ut i handling når verden tillater det. Dette året har, som antydet, vært et slags pusterom, selv om mye av det jeg har skrevet kanskje ikke bærer preg av det. Jeg har grått arket vått som da Alkoholen snakker ble nedskrevet. Klart jeg har ledd også, som for eksempel når jeg skrev Avvist igjen. Kanskje ikke så mye da jeg skrev det, for tittelen tilsier alt annet enn noe muntert, men da jeg leste det igjen for litt siden, bevitnet det om at jeg har endret meg mye på relativt kort tid. For det jeg skrev senhøstes, og som opplevdes vanskelig den gang, det kunne jeg nå le av.

Jeg er stolt av alt jeg har skrevet, om mange ømtålige temaer, å ha belyst tabuer og skrevet om det alvorlige, triste, sære og såre, men dog viktig slik som Hvem sitt ansvar? Foruten om bloggskriverier har jeg hatt smånotater på facebooksiden min, lagt ut diverse videosnutter, som jeg i ettertid skulle ønske jeg hadde gjort mer av, men da har jeg et nytt mål, noe å jobbe videre med i kommende sesong. Jeg har formidlet om mange opplevelser, store seiere eller barrierer jeg har brutt, oppturer, nederlag og høydepunkter, hvor jeg nevner seminaret på Storefjell hotell om rus- og psykiske lidelser og pårørende. Og jeg må ikke glemme sommerferien på Hvaler med barnebarna. Nei, det var et etterlengtet samvær med go´jentene, hvor kos, lek, bading og moro sto i fokus. Det å være bestemor – det aller største.

Noen innlegg har gitt stor respons, og enkelte ganger var det på innlegg jeg selv ikke trodde var så interessante. Men det viser jo at vi er på forskjellige steder i våre liv – det som opptar meg opptar ikke deg. Likevel har flertallet kjent seg igjen i det meste, og gitt meg gode tilbakemeldinger. Noen få har vært av det dårlige slaget, men selv de har jeg lært meg å sette pris på. Lærer kan hende mest av kritikk så lenge den er konstruktiv. De mest sårende har jeg lagt bak meg.

Jeg kommer ikke til å finne opp kruttet på nytt, men som sagt skrive videre om det som opptar meg. Når det er sagt har jeg et ønske, og jeg henvender meg hovedsakelig til de jeg vet leser mye av det jeg skriver, de som kan finne noe interessant og lærerikt, og ønsket mitt er om dere kan ta dere bryet med å legge igjen noen kommenterer etter blogginnleggene mine og ikke bare de små tilbakemeldinger, tommel opp på facebooksiden, som jeg selvfølgelig setter stor pris på og håper jeg fortsatt skal gledelig lese. Det ville jeg satt stor pris på, og det vil også gi meg en pekepinn på hva som opptar hvermannsen og appellerer til deres livssituasjon. Jeg står i stor takk til alle dere trofaste, og dere litt mer sporadiske lesere. Takk for all ros og oppmuntring i annerledesåret!

Oppsummert har dette året gitt meg nytt håp. Det har selvfølgelig satt mye på vent, men jeg har god tid. Jeg kommer ikke uten om at året også har åpnet nye dører, mens andre har jeg lukket. Jeg har tatt mange avgjørelser, noe lette, noen vanskelige, noe med lettelse, noen med smerte. Enkelte var upopulære, men like fullt det eneste riktige å gjøre, slik jeg ser det. Avgjørende for at jeg selv og de det angikk skulle komme oss videre. Selv om året har snirklet seg av gårde, frem til dagen i dag, så føler jeg egentlig det har forsvunnet som dugg for solen. Det er vel fordi at i det store og hele har året 2020 vært et godt og meningsfullt år, selv med de få motbakkene jeg har måttet gå, men da har det bare gått en vei, oppover. Men jeg har fått muligheten til å gå i mitt eget tempo, takket være koronaen.

—-

Da står jeg her (eller jeg sitter) på slutten av året, som for de fleste vil bli husket for covid-19 viruset, som tok fra oss muligheten til å holde rundt hverandre, holde hender, til å klemme og være i nærkontakt selv med de i nær familie, ja til å leve et normalt liv på alle måter. Men for meg vil det også bli husket for det året jeg brøt mange barrierer. Året jeg tro over grenser jeg lenge har kvidd for, satte nye grenser – viktige avklaringer foretatt for at jeg selv ikke skulle bli visket ut og forsvinne i andres planer. Så dette året har gjort meg godt, tross alt. Grått noen tårer for hvert lag av løken jeg har skrelt av, men tårer er forløsende. Tatt noen bestemmelser, som har vært avgjørende for fremtiden. Dermed har jeg mål for neste år også, så kan på en måte si at dette året var et delmål på veien til å fullføre frigjøringen og forsoningen med min fortid. Der all frykten ligger, som stadig prøver å forføre meg, få meg på flukt, men nå orker jeg ikke denne flyktige tilværelsen lenger.

Jeg ønsker 2021 hjertelig velkommen, og mens jeg har skriblet i vei har døren til dette kommende året åpnet seg litt på gløtt – og jeg har banket på: Hva kommer nå? En ting er sikkert; det er meg selv jeg skal tilbringe resten av livet med, så da er det på sin plass å virkelig finne ut hvem jeg er, og legge bort de sidene jeg selv finner usmakelig og forsterke alle de gode sidene jeg vet jeg har.

Takk for året jeg snart skal minnes, takk for det gamle… det året jeg klamret meg til takknemligheten og fant mange lyspunkt  jeg kunne skinne i, og nettopp her og nå, og mer enn noen gang, er jeg fylt av denne takknemligheten. Jeg holder i den, uten frykt, uten skam. For hva har jeg og skamme meg over? Hva har jeg å frykte? Dette er livet, jeg står på terskelen. Døra er foran meg – 2021 venter og jeg er klar!

GODT NYTT ÅR! (Når den tid kommer).

P.S. Og jeg forbeholder meg retten til å ha meg selv unnskyld for eventuelle skrivefeil, kommaer etc. Nå er hodet, armer, hender og hele meg sliten. Litt av en jobb dette med årsoppgjør skjønner du, og jeg er heller IKKE PERFEKT.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s