Hvem sin skyld?

Jeg har begynt på mitt tredje år som blogger hvor jeg beskriver tiden etter et liv som alkoholiker. Nå går jeg inn i det sjette året som nykter alkoholiker, og tankene rundt livet opptar meg fortsatt, og til tider enda mer – hvordan det var, hva som skjedde og hvordan det er nå. Men jeg lever, jeg har det godt, jeg har gode mennesker rundt meg – jeg har alt!

Jeg befinner meg fortsatt i tiden etter – tiden etter det å være på bunnen av avgrunnen, der alt var mørkt. Jeg har beskrevet det som å være i en synkemyr, eller som å bli dratt ned av kvikkleiere, uten egentlig å vite hvordan den følelsen er. Akkurat nå ser jeg at den sammenligningen ikke er reell. Jeg hadde muligheten til selv å komme meg opp, om jeg bare ville det nok selv og ba om hjelp, som jeg omsider gjorde. Dessverre kan ikke de ni, som fortsatt er savnet og befinner seg i leirmassene i Gjerdrum, gjøre det. De kan ikke strekke opp en hånd og rope om hjelp, slik jeg gjorde før jeg forsvant helt ned i det dype mørket. Jeg ble løftet opp, jeg ble reddet og ført inn i omsorgsfulle armer og derfor kan jeg med takknemlighet sitte her – i tiden etter….  

Det er et helt lite samfunn i Ask som venter på å kunne gjøre det samme – ta de som enda ikke er funnet imot og knuge dem til sine bryst, av kjærlighet, av lykke og omsorg. Venter på å kunne føre dem i sikkerhet og gi dem trygghet og en visshet om at de seiret over døden, at de nå er på trygg grunn igjen. Og uten sammenligning for øvrig, for denne forferdelige ulykken er så mye mer enn det å være kneblet av alkoholen, hvor jeg hadde et valg om å komme meg ut av grepet. De har dessverre ikke det valget. De må bare vente til hjelpen kommer, vente i den visshet om at kanskje når ikke redningsmannskapet frem før det er for sent. Og selv om det kan se ut som om mange rusavhengige heller ikke har sjansen til å få den hjelpen de innerst inne drømmer om og håper på, så har de likevel et valg.

Jo lenger inn i min edruskap jeg kommer, jo mer vokser empatien for andre mennesker. Omtanken for hvordan alle rundt meg har det, både til de nære og mere fjerne blir enda mer oppslukende – jeg vil så gjerne hjelpe. I dette tilfellet kan jeg ikke annet enn å se på disse modige menn og kvinner som står på døgnet rundt, som står i denne krevende og vanskelige, ja, kanskje umulige jobben med å finne de som fortsatt er savnet. Jeg ser mennesker som bidrar med det de kan for at alle de som kom seg i trygghet skal ha det best mulig selv om de mistet alt de eier. For ikke å snakke om de som har sine kjære fortsatt begravd dypt der nede. Jeg kan bare forestille meg hva de føler og tenker, og de har min dypeste medfølelse.

Det er snart fire døgn siden kvikkleireskredet fant sted. Letemannskapet leter fortsatt i håp om å finne gjenlevende. Det er deres oppgave og fortsatt gi de pårørende håp, selv om det for hver dag som går svinner hen. Innerst inne tenker de nok, og spesielt etter at en person ble funnet omkommet, at det er mindre realistisk å finne tegn til liv, selv om det medisinsk sett er fullt mulig. Men likevel gir de ikke opp sin stolthet. De føler nok at de skylder de pårørende dette. Men om de ikke lykkes vil denne skyldfølelsen kanskje ødelegge dem fordi de mislyktes…

Tiden er i ferd med å renne ut, og de vet det nok selv, men de gir ikke opp dette lille håpet. Vil de klare å redde noen ut i live? Kan de i etterkant stolte klare å stå og si at: Vi gjorde alt som sto i vår makt. Og vil alle de skuelystne, de som stille står og iakttar, og ikke kan annet, kunne takke dem for alt de kjempet selv uten å makte å finne overlevende? For jeg ser at allerede nå leter mange etter de skyldige, hvem som kan lastes for denne ulykken, denne fatale hendelsen, som allerede har tatt ett menneskeliv, og kan hende vil kreve enda flere. De venter på å lynsje den som kan stilles foran galgen for å ha tatt fra noen deres fremtid.

Hvorfor skal vi la noen gå under av sin egen skyldfølelse mens vi lar stoltheten ødelegge for oss selv hver gang vi sier; hva var det jeg sa … Skal vi ikke heller samles og i fellesskap holde i dette håpet, selv hvor lite det enn er i ferd med å bli. For, uten håp vil det heller ikke eksistere liv, liv i den forstand at det er verdt å leve videre selv om noen gikk tapt.