Har du sprukket – igjen?

Nytt år, nye muligheter. I år skal jeg klare det – bli nykter! Er du en som har dette som ditt nyttårsforsett. Da trenger du kanskje revurdere det, finne ut om du virkelig har et ønske om å slutte å ruse deg for din egen del eller om det er for noen andre du prøver å gjøre det. Ja, så brutal må jeg være…

Jeg har sagt det selv: Jeg hadde en sprekk! Jeg sa det aldri høyt, ikke der og da. All skammen holdt sannheten tilbake. Brukte elleve år på å komme meg ut av tilbakefallet. Eller var det egentlig et tilbakefall, eller en sprekk, som vi alle like å kalle det?  

Egentlig så hadde jeg innerst inne ingen planer om å slutte å drikke da jeg første gangen la meg inn til behandling. Jeg skulle bare stilne alles ønsker og masing om at jeg måtte skjerpe meg. Nei, jeg hadde aldri noe ønske om å sette bort flaskene, bare ta meg en pause i drikkingen, få noen tips om hvordan drikke kontrollert. For jeg innså også selv at jeg muligens drakk i overkant mye, hadde ikke helt kontrollen, men slutte, nei, kom ikke på tale. Derfor kan det ikke kalles et tilbakefall siden jeg aldri egentlig sluttet. Jeg drakk fortsatt i hodet. Rustankene var alltid med meg, de lå i bakevja og ventet på å finne rette tidspunktet: Nå er jeg klar til å tørke støvet av flaskene. Hadde det rukket å bli noe støv…

Det er mange ytringer, eller unnskyldninger for hvorfor denne såkalte sprekken kommer, og som sagt har jeg selv brukt disse ordene. Mye lå vel i at jeg ikke var hundre prosent ærlig med meg selv. Jeg var redd for å feile, redd for å ikke passe inn. Stolte ikke på egen dømmekraft. Det jeg var aller mest redd for var følelsene – de jeg egentlig aldri hadde turt å kjenne på. Hadde aldri fått lov til å vise dem heller, snakke om dem. Så hvordan skulle jeg håndtere dem? Jeg turte ikke være i smerten – alle disse følelsene, for de smerter så lenge de ligger der og ulmer. Gir svimerker fra tid til annen, og alkoholen slukket alle de nestenbrannene, trodde jeg, men jeg helte jo bare mer tennvæske på glørne.

Det er disse følelsene som spiller oss avhengighetspersoner et puss, og vi kan «trenge» noen feiltrinn før vi virkelig innser hvor vi er på vei. Her er det viktig å huske på om personen har stoppet å drikke, i hjernen, eller om han eller hun bare har planlagt en pause. For om det bare er noen «planlagte» hvite dager, kanskje for noen uker, måneder eller år for den saks skyld, så er det faktisk ingen sprekk. I samme slengen nevner jeg her også de såkalte periodedrikkerne, som ikke finnes, for hodet drikker hele tiden. Alle tanker dreier seg om å ruse seg igjen, finne neste passende sted, neste unnskyldning eller påskudd for å sause seg inn igjen. Underbevisstheten jobber hele tiden – den planlegger neste fyllekule enten du tror det eller ei. Så på en måte kan man si at de som stadig tar disse tilbakefallene kanskje egentlig er «periodedrankere»…

Hva jeg mener er at hver og en som innser at de har rusproblemer, enten i forhold til alkohol, piller eller illegale medikamenter, behøver å gå i seg selv, være ærlige på om de har et oppriktig ønske om å slutte, om de virkelig vil gi avkall på rusmidlene. I disse årene som nykter har jeg vært i kontakt med mange likepersoner, de som har valgt bort rusmidlene eller de som fortsatt ikke klarer å velge hva de skal gjøre, og ambivalens er et kjent fenomen blant oss avhengige. Fåtallet klarer helt å se hvorfor de stadig tar “tilbakefall”. Noen klarer seg med ett eller to og atter andre greier å stoppe på første forsøk. Hva var det de klarte som de andre ikke gjorde? Hva var det de så som ikke de andre helt så slik med det samme? For meg bunnet det ut i ærlighet – til meg selv. Jeg kan egentlig bare snakke for meg selv, og mange vil sikkert kjenne seg igjen også: Jeg måtte ta valget selv – jeg og ingen andre! Og jeg må repetere; jeg hadde jo aldri tatt valget om å slutte, så jeg har altså aldri hatt en «sprekk». Derimot nå, om jeg plutselig skulle sitte her med vinglasset i hånden, og faktisk også drikke av det, så er det et reelt tilbakefall. Og det kan nok sies å ha vært planlagt, i underbevisstheten min, selv om det mest sannsynlig vil være forårsaket av en trigger, jeg ikke så, men som berørte meg, fikk amygdalaen til å huske, hvordan jeg pleide løse slike situasjoner, når jeg blir såret, blir avvist, blir sviktet.

Derfor gjelder det å tilføre amygdalaen mange nok gode løsninger, gjenta dem hver gang når jeg er i situasjoner som minner meg om hvordan det var – det jeg før flyktet fra og inn i alkorusen med. Ergo, og dette har jeg fortalt før: Det sitter i hodet – minnene er i amygdalaen som utløses av følelsene mine og deretter hvordan jeg velger å løse dem. Med andre ord; det dreier seg om valg jeg gjør.

Mennesker deler om sine sorger, sine feiltrinn, om sprekken de tok, og mange sier de «kjemper for sitt liv». Hører om alle som sviktet dem, de som føler seg alene, som bor alene, selvvalgt eller ikke – ensomheten og tomheten. Savnet etter noe, noe som var. Mange har savn etter noen, enten de er gått bort eller bare «borte» – barn, ektefeller, familie eller venner. De føler seg såret og avviste, da de trengte noen som mest. Jeg leser mye mellom linjene, og jeg ser massevis av følelser. Det er oftest der det ligger. Noe eller noen trigger emosjonelle punkter i oss. Vi orker ikke finne den virkelige årsaken, den som ligger bakenfor, under alle lag av fortielse og benektelse. Det gjør så vondt, det smerter. Vi synes synd på oss. Vi er ofrene. Hvor er løsningsmiddelet?

Her kommer valget inn. Vil jeg bort fra flaska? Våger jeg å stå i det, for det vil smerte. Det kreves mye styrke og mot å virkelig ville finne knutepunktet og begynne å vikle det opp. For det er nødvendig å begynne med årsaken, den betente kjernen, roten til alt det vonde, som får oss til å ta dette tilbakefallet. Tørre å legge staheten til siden, den staheten som ikke ville høre på andres ord: Du har ikke kontroll! Ta bort forsvaret du har satt opp, eller kanskje er forsvaret at du alltid angrep: Du er ikke noe bedre selv! Hvem er det du benekter overfor? Innser du ikke at du fornekter deg selv…?

Jeg ville ikke dø, men klarte heller ikke leve… Ja, slik føltes det, sikker gjenkjennende. Så lærte jeg hvordan takle livet, uten alkoholen, men jeg måtte be om hjelp først. Det er ikke alltid enkelt «å bite tenna sammen og ta seg selv i nakken». Det er sterke krefter i sving. Men jeg tør påstå at den verste jobben var gjort da jeg begynner å snakke om det. Bare å si det høyt: Jeg har mistet kontrollen, jeg er maktesløs overfor rusmidler – jeg trenger hjelp!

Jeg skal aldri glemme hvordan det var – en påminnelse om hvordan det blir om jeg velger å ta et tilbakefall. Jeg tar en dag av gangen fortsatt, og det vil jeg alltid gjøre. Jeg kan ikke ta bestemmelsen for noen andre enn meg selv, men jeg kan fortelle hva som kan hjelpe – hva som fikk meg til å velge livet – det til tider fortsatt vanskelige livet, men jeg vil leve det nå, for dø, det er alt for tidlig… Så, til deg som fortsatt ikke får bestemt deg. Stikk hull på bobla eller lag såpass med rabalder i den slik at den sprekker til slutt. Det er det nærmeste jeg kommer det å sprekke.

Ballonger sprekker, ikke mennesker! Vi tar valg – altså vi velger å ruse oss igjen… Erfaringsvis kan vi trenge hjelp til å sortere følelser – det er oftest de som påvirker våre valg. Så jeg gjentar: Gå til kjernen og våg å stå i smerten eller forløs de gjennom å dele dem med noen – en sjelevenn eller en sjelesørger, bare ikke en som står deg altfor nær. De vil ikke forstå, selv hvor mye de vil hjelpe vil de kanskje aldri tolerere dine opp og nedturer, for de kommer, om ikke et reelt tilbakefall. For det er slik at i all fremgang vil det også være mye motgang. Ett skritt fram og to tilbake, men veien fram går faktisk først tilbake…

Når erkjennelsen er der, når du virkelig har et ønske om å stoppe, om å finne en erstatning for det du hittil har trodd var løsningen, da kan du si det høyt, uten skyld eller skam, dersom det var et tilbakefall: Jeg gir ikke opp! For spørsmålet er, etter et eventuelt tilbakefall; hvordan komme videre? Videre kommer du ikke om du blir værende i din selvmedlidenhet og tro du er offeret: Jeg får det aldri til! Når det er sagt så skal du ikke være så streng hver gang du bommer på målet – bare gå ut på banen igjen, på nytt og på nytt, still inn kastarmen (som gammel håndballspiller hjelper denne tankegangen) og til slutt sitter det. Mål!

Sprakk du? Eller…