Den stille pårørende…

… Hvem skal ta ansvar for deg?

Rus skjer i alle familier, i større eller mindre grad. Noen kjenner noen som har et eller flere familiemedlemmer som lider av en form for avhengighet. Det bygges opp skiller og stengsler av skyld og skam. Foreldre, søsken eller andre nærstående til den som ruser seg prøver å dekke over i all stillhet. Selv om mye tilsynelatende foregår i stillhet, så vet utenforstående mer enn de pårørende selv tror de vet. Det kan oppstå relasjonskonflikter og brudd på flere hold, selv innad i familien.

Dessverre er det også slik at mange berørte parter aldri har fått rom til å snakke, til å dele om sine traumatiske opplevelser som det å være en pårørende er. De våger derfor heller ikke å være så synlige. Å være i konstant alarmberedskap, over tid, gjør pårørende syke både fysisk og psykisk. De trenger hjelp de også, men i likhet med den rusavhengige ser de det sjelden selv, ikke før det har gått langt over stokk og stein. Det er også de selv som trenger å be om hjelp, for ingen andre i nær omkrets kan hjelpe om de selv ikke ønsker. På et eller annet tidspunkt vil stengslene briste.

Jeg har vært en pårørende hele livet. Forskjellige personer i ulike epoker av mitt liv, og om jeg ikke selv alltid forsto, spesielt som barn, var det alltid denne usikkerheten. Foreldenes stillhet, det sagte usagte. Belastningene de bar, «uskyldig» overføring av utrygghet. Kriser som ble hysjet vekk.  Og de fleste venner visste, men jeg ville ikke forstå. Ikke engang mobbing på skolen ville jeg godta – jeg «slo» tilbake: Han er ingen fyllik!  Han var ikke det for meg. Jeg så opp til ham – ha tok meg med på spennende opplevelser. Men så ble han borte, i mange år, også for meg…

Senere ble jeg den stillferdige selv, som aldri raslet med sablene eller blåste med basuner. Den som gikk stille i dørene, sto på pinne ved enhver befaling, tok på masken sammen med andre mennesker. Ingen skulle vite, ingen måtte se. Hysj! Kunne de høre? Kunne de se? All frykten i øynene mine, alt jeg måtte unngjelde. Alle hemmelighetene jeg bar på…

Jeg har dekket over, løyet overfor familie, venner og til helsepersonell. Selv de gangene jeg har sett det som nødvendig å kontakte politi, i redsel for at barna skulle bli skadelidende har jeg prøvd å pynte på sannheten. Skulle ikke være til bry, ikke skape furore eller oppsikt. Ingen skulle vite den hele, fulle og jævlige sannheten. Det kom et vendepunkt, jeg tok til motmæle, jeg ba om hjelp og ble satt fri – trodde jeg …

Mange hadde ikke visst. Jeg hadde skjult det godt, vi hadde skjult det godt med å utad vise oss som de perfekte. Men noen visste, og grep aldri inn. Jeg bærer ikke nag, men det er påfallende, og det skjer dessverre fortsatt; nærstående, naboer og kollegaer vet, og griper ikke inn – i frykt for å såre, for å ødelegge en relasjon, redde for å bli dratt inn i dramaet eller for å skjerme seg selv. Jeg undrer også: Hadde jeg tatt imot hjelpen før jeg selv innså…?

Etter at jeg hadde åpnet meg opp og fått hjelp til å komme bort, til å starte et nytt liv, hvor jeg kunne begynne å bruke tiden på meg selv, bygge meg opp igjen – bli mamma og trygge vår fremtid. Ja, alt skulle bli bedre. Trodde jeg, trodde alle. Men jeg var fortsatt en pårørende, og jeg var fortsatt mamma til to pårørende. Jeg var fortsatt bekymret, usikker, redd og urolig. Uforutsigbarheten var fortsatt tilstede. Alltid på vakt, skulle skjerme barna – samvittigheten, skyld og skam. Stadig nye kriser dukket opp, jeg stengte meg mere inne og fremtidsutsiktene ble liksom visket ut. Jeg måtte ha et pusterom. Og alkoholen ble min redning. Jeg ble kong alkohols trell på nytt, men ikke indirekte lenger. Fortiden drev meg – jeg ble offeret, og forsto det ikke før det var for sent. Men ingen måtte vite – aldri! Tenk på all skammen Heidi. Ja, den var ti ganger verre da.

Hvordan kunne jeg velge samme skjebnen? Da kunne jeg bare ha det så godt – i mitt eget stille. Selvmedlidende og selvsentrert. Smerte – tankespinn og følelsen av å bli kvalt. Må bort. Sett meg fri! Tenkte sjelden eller aldri at det ikke var bare meg som hadde det vondt og vanskelig lenger. Sjelden: Hva med barna? Glemt og sviktet. Nok en gang ble de den tapende part. Hva med deres fremtid – i sitt stille…

Mine pårørende – barna, foreldrene, søsken og noen få venner prøvde å nå inn. Deres kamp hjalp så lite, selv om de sådde et frø, som lå lenge og ventet på å få spire. De ga meg aldri opp selv om jeg tok avstand. Sviktet alle. De levde i uvissheten i flerfoldige år. Kunne ingen ting gjøre, bare vente. Med tiden fikk de en visshet om at skulle det bli endring, måtte jeg selv ville. Frøet spiret til slutt…

Parallelt med min egen avhengighet var jeg selv blitt en pårørende på ny – en hybrid. Drev dette meg til å ville komme meg ut, for å kunne stille opp? Spekulasjoner. Det jeg vet er at jeg hadde fått nok, uavhengig av andres nok eller ikke.

Kan ikke tie i hel lenger…

Det jeg har tatt med meg er egenerfaringer. I tillegg har jeg fått kunnskap gjennom nettverk og andre pårørende. Jeg vet jeg ikke kan endre noen andre, bare meg selv. Jeg måtte sette grenser, verne om meg selv for og ikke nok en gang bli utslitt og utvisket. Jeg stilte et ultimatum – «stengte» døren. Ikke lett, men nødvendig for alle. Presset ligger fortsatt der, om ikke så trykkende og uoversiktlig. Jeg lettet på mye av byrden, mitt eget pålagte press og fra de ytre omstendighetene da jeg sluttet å gå stille – da jeg begynte å snakke og dele min historie. Da jeg begynte å bli ærlig mot meg selv – jeg orker ikke mer. Jeg kan ikke la med gå under enda en gang – hvem kan jeg da hjelpe…

Har aldri søkt hjelp gjennom kommunale tiltak eller andre instanser som skal finnes for oss pårørende. Ikke alle kommuner har et ordentlig tilbud eller forum der de pårørende kan søke hjelp, bistand og forståelse, dessverre. Det skremmer meg. Nå er jeg av den oppfatning at den beste hjelpen for oss som er berørt av personer med rusutfordringer finner vi hos våre egne likepersoner – bare pårørende forstår pårørende. Vi må våge å erkjenne hvem vi er. Selv har jeg brukt alt for lang tid til å erkjenne. Jeg har også trodd jeg var alene, og jeg vet alt for mange fortsatt står i denne kampen på egen hånd, en kamp de aldri kan vinne. Vertfall ikke uten støtte. I bunn og grunn hviler det ene og alene på den som ruser seg, men vi som fortsatt lever meg håpet, må også hjelpe oss selv – med å ikke la håpet «drepe» oss…

Bare vi som pårørende vet hvor skoen virkelig trykker. Der rusen har overtatt styringen skapes det ofte traumatiske reaksjoner for de pårørende. Alle de berørte, foreldre, søsken, besteforeldre og andre som står i en relasjon til den avhengige settes under stort press. Før eller senere blir presset så stort at boblen vi befinner oss i sprekker. Hvem skal da «plukke opp» alle bitene om vi ikke har noen som er der, om vi selv ikke har bedt om hjelp?

Jeg har tiet lenge nok, nesten tiet meg selv og den rusavhengige «i hel». Jeg kan ikke lenger gå stille, i taushet gå å se, fortsette å tabubelegge min livssituasjon, som pårørende. Det hjelper ingen, aller minst den rusavhengige selv. Jeg vet jeg intet kan gjøre for ham, men jeg kan snakke og dele min historie. Måtte den åpne opp for at andre våger å snakke, bryte sin stillhet. For så lenge vi forblir i det stille vil skam- og skyldfølelsen vokse – bryte oss ned. Hvem kan vi da hjelpe? Hvem kan hjelpe oss? Og vi kan ikke annet enn å akseptere dem som ikke ønsker hjelp – det er deres valg.

Livet er brutalt, men det blir mindre brutalt når vi er ærlige og slutter å ta ansvar for noen som ikke er vårt ansvar. Vi er bare ansvarlige for oss selv, og bare vi kan velge hvordan vi vil leve våre liv, uavhengig av andres valg. Det som sliter oss ut, vi som står på sidelinjen, er vårt oversiktsbehov. Vi trenger mer innsikt, i oss selv. Det lærer vi best gjennom andre pårørende. Og ved å ikke lenger tie i hel…