Det handler om å innse hvor ansvaret ligger…

… og dermed ta ansvar for å gjøre endringer – med meg selv.

 

Fikk en bok i høst, faktisk da jeg var på seminar på Golsfjellet. Vedkommende som egentlig fikk den mente jeg hadde bedre nytte av den, og jeg hadde virkelig lyst på boka, og å lese den. Den har ligget på stuebordet siden, ventet på meg, til jeg ble klar til å lese den. Den har gitt meg dårlig samvittighet; jeg som hadde ønsket meg boka, boka om oss pårørende – Sammen På bedringens vei av Vigdis Løback. (https://moradi3.blogspot.com/2020/06/sammen-pa-bedringens-vei.html).

Jeg hadde gått og tittet på den lenge, lest utenpå permen – det angikk meg, som anså meg til å være på bedringen vei. Men stemte det?

Den ville bli sterk å lese. Var jeg klar? For det er noe med at hodet ikke klarer å ta til seg opplysninger med mindre det er rom for mer. Hadde jeg skapt dette rommet? Om følelsene mine var klare til å bli omorganisert, igjen. Jeg visste jeg ville møte meg selv i døra.

Det å være pårørende er tøft. Det er opprivende, det er nedbrytende og emosjonelt påkjennende. Ikke bare når vedkommende ruser seg, men like mye i de gode periodene. Det hele gjør noe med meg: Om jeg ikke begynner med mine egne følelser og tar hensyn til meg selv først – der ansvaret til egne følelsesmessige opp- og nedturer ligger.

Jeg brukte selv rusen for å legge lokk på alt det emosjonelle, men som nykter, og i tillegg være en pårørende, kan jeg ikke gjemme meg bak alkoholen. Ikke flykte fra alt det vanskelige, men stå i det. Jeg trenger bare ikke stå i all dritten hele tiden, og vertfall ikke til knes. Faktisk hadde en av mine forbilder for lengst fått meg til å innse at jeg behøvde å begynne å ta vare på meg selv mer, og jeg hadde så smått begynt…

Hva var jeg så redd for å lese i boken? Jeg visste at bokforfatteren ville støtte oppunder mine valg om å sette mer grenser for meg selv. Det at jeg hadde lukket døra for å ivareta meg i mitt eget liv. Hva fryktet jeg å finne? Hva var det jeg ikke hadde arbeidet nok meg i meg selv, som kanskje ville bli beskrevet i boken, som jeg ikke ønsket å rippe opp i. Var det misunnelse? Var det at jeg ikke var den flinkeste, at jeg hadde ventet for lenge med å ta grep? For nettopp det innså jeg at jeg måtte innrømme, overfor meg selv. Noen er kanskje en bedre pårørende enn meg…

Gikk jeg fortsatt rundt og innbilte meg at jeg var en annerledes pårørende? At jeg var forskjellig fra alle andre? Lette jeg for mye etter ulikheter i stedet for alle likhetene – det gjenkjennbare? Selvfølgelig er jeg ikke som alle andre – jeg er meg med min historie. Men den er ikke unik, akkurat som min egen rushistorie ikke er unik. Likevel har vi en felles historie i det at vi har noen vi er glade i som ruser seg. Og felles er også et genuint ønske om en forandring.

Det finnes ingen fasit på hvordan være en pårørende. Kanskje finnes løsningen i meg selv, og denne kan jeg oftest best finne ved hjelp av andre pårørende. Like fullt trenger jeg å stole på meg og at det jeg gjør er det rette for meg. Ingen har rett til å fortelle hvordan håndtere det å ha en rusmisbruker i nær omkrets, for det finnes jo ingen oppskrift. Derfor kan jeg ikke unngå å si noe om at grensesetting overfor meg selv og hvem jeg er i forhold til den avhengige behøver å være i fokus. Stole på meg selv og mine valg! Det var det jeg måtte gjøre…

Når kong alkohol har styringen gjelder dette likeså mye for meg som pårørende som for den som ruser seg. All smerten, som den rusavhengige ikke står ut lenger, når alkoholen, pillen eller illegale midler ikke lenger hjelper og de får et ønske om å slippe. Jeg vil jo også slippe å ha det vondt som pårørende. Men jeg slipper ikke smerten om jeg ikke slipper kontrollen. Det er meg selv jeg trenger å endre. Det er jeg som føler, jeg som tenker og handler ut ifra hva jeg mener er det riktige. Det er her årsaken ligger eller spørsmålet jeg hadde unngått: Hva jeg velger å gjøre?

Jeg kan ikke få den rusavhengige til å stoppe å drikke om vedkommende selv ikke vil, men jeg kan få meg selv til å stoppe å ha det vondt hver gang jeg pålegger meg alt mulig slags ansvar – å hele tiden prøve å ha denne kontrollen. Følelsene er som sagt mine, men tankene kan jeg snu, vende de innover meg selv. Det er meg jeg skal bekymre meg for. Prosessen meg selv skal komme først, det å ordne opp i meg selv og det å klargjøre for snuoperasjonen. Det å klare å formidle, ikke bare til meg selv, men også personen som påfører meg følelsesutbrudd, hva all rusingen og alle påfølgende konsekvenser gjør med meg – aldri helt vite, hva denne usikkerhet gjør med meg. Da har jeg faktisk satt ord på det, sortert følelsene og gitt dem eierskap – at mine følelser er mitt ansvar.

Uten kommunikasjon kommer det ofte en reaksjon, aller mest av det negative slaget, det jeg aller minst ønsker – feil tidspunkt og feil sted, passer aldri egentlig, men det er ikke poenget. Jeg må si noe om det. Ja, jeg er redd uansett om du ruser deg eller ikke … Det falt ikke i god jord det frøet jeg sådde hos den avhengige. Han tenkte jo ikke klart – var ikke klar, verken i hodet eller i situasjonen. Gikk i forsvar. Alt ble feil. Men jeg fikk sagt hva jeg følte, og jeg vet jeg sådde et frø.

I samme slengen begynte jeg å legge bort selvbebreidelsen. Jo, jeg har sikker gjort mye galt, tatt feil valg, gjort bjørnetjenester og det ene med det andre. Det er lett å være etterpåklok. Gjort er gjort og spist er spist – eller drukket er drukket. Skulle jeg videre trengte jeg å legge bort skyld, og ikke minst slutte å gjøre det som ikke virket. Trengte noen spark, en pådriver, en påminnelse, en oppbacker rettere sagt. Trengte å lese boken!

Akkurat, boken ja…

Jeg meldte meg på ett nettverksmøte, hvor nettopp Vigdis Løback sto som en av initiativtagerne gjennom selvhjelpsgruppa A-larm. Jeg trengte en vei inn, en påskynder til å få en bekreftelse – om at jeg slettes ikke var alene, ikke tafatt, udugelig eller kontrollerende, ikke unik heller for den saks skyld. For å være eksakt så ønsket jeg høre noen si ordene; at jeg hadde gjort det eneste riktige, så lenge jeg selv følte at det var det rette for meg.

Selv om jeg ikke alltid ser det selv, at mine endringer påvirker den rusavhengige, så kan det bekreftes av andre – når jeg ga slipp tok den mer ansvar. Begge begynte vi å ta ansvar for oss selv, den rusavhengige og jeg som pårørende. I tillegg kan jeg se at da jeg sluttet å leite etter skyld ble alt mye enklere også. Trengte ikke meg selv til å motarbeide det jeg ønsket mest av alt. Nei, jeg trengte ikke fiender eller motstandere, som de «skyldige» ofte blir, men noen å samarbeide med. Nå er vi i tilfriskningsprosessen begge to. Og selv om vi gjør det hver for oss, så gjør vi det på en måte sammen. Ikke minst ser jeg den store verdien av alle som er som meg – de andre pårørende. For selv om jeg klarer meg godt på egne ben, betyr det ikke at jeg alltid må stå alene. Sammen er vi sterkere!

——–

Takk til alle som har banet vei, som gir av seg selv og sine erfaringer som pårørende. Takk for boka til den som forsto jeg trengte den. Takk til Vigdis, som skrev den, og som gjentar sin historie for at slike som meg kan begynne å gå mer i oss selv, til å ta mer vare på oss selv – med å ta på oksygenmasken på oss selv før vi begynner å hjelpe andre. Det er det som er å ta ansvar, er det ikke… Og det handler ikke om å være den beste pårørende, men om å gjøre det som er best for meg!

Og til den som lurer; ja, jeg har lest boka – den anbefales!

Jo da, fint med oversikt, men trenger ikke ha kontrollen på alt – alltid…

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s