Å mislykkes – igjen!

… Om jeg er redd for å mislykkes!? I forhold til å ta et tilbakefall er jeg ikke det, ikke nå lenger, men selvfølgelig har jeg vært det… Eller kanskje ligger denne frykten fortsatt der, og jeg tenker at den redselen er god, i den forstand at jeg ikke glemmer hvordan det var. Jeg lar bare ikke denne tanken om; tenk om styre meg. Jeg lar bare ikke denne redselen ta all energien fra meg til å gå videre.

Når det er sagt er det mye annet jeg er redd for å mislykkes i. For eksempel å ikke klare å gjennomføre noe jeg har satt meg fore. Og igjen, om jeg vikler meg inn i denne destruktive tanken, som det er, å tenke at; jeg mislykkes sikker denne gangen også… Da kan jeg være sikker på at jeg mislykkes. Da er det vel slik at jeg egentlig ikke vil det nok…?

Ta for eksempel det at jeg strever med å være sosial. Jeg har lagt en plan for hvordan komme meg mer ut blant folk, og en gylden anledning kommer ved at noen spør om jeg vil bli med på tur (ja det har faktisk hendt). Hodet begynner å lage seg et mulig scenario; vil jeg dette? Klar jeg blir med! I etterkant blir det et tankespinn: Tenk om jeg ikke klarer å møte dette menneske? Hvem blir mest skuffet? Jeg selv! Jo da, vedkommende som også gleder seg til å møte meg, vil bli lei seg, dersom jeg ikke forteller den reelle grunnen til at jeg eventuelt ikke møtte opp, om jeg finner en hvit løgn for å dekke over min redsel.

Kanskje dette ikke var et godt eksempel, men hva jeg mener er at jeg kan lage meg løgner, dikte opp historier for å rettferdiggjøre min egen redsel. Slik i forhold til å stoppe med å drikke og dette nok-et… Ville jeg egentlig dette nok – jeg sto i en konflikt med meg selv. Jeg var villig til å slutte, fordi jeg hadde fått nok. Om jeg hadde blitt gående å tenke: Har jeg virkelig fått nok, så kunne jeg fort viklet meg inn i denne negative tankespiralen, kanskje funnet unnskyldninger for at jeg hadde ikke nådd bunnen, og igjen påtatt meg skyldfølelsen – Nei, jeg klarer det ikke denne gangen heller… For jeg klarte ikke sist; jeg mislyktes…

Den største hjelpen har vært å ikke tenke så mye, og du sier: Det er lett å si… Den virkelige hjelpen kom da jeg ble fortalt: Du skal ikke slutte å ruse deg, bare finne muligheter for å slippe! Klart jeg måtte tenke gjennom hva dette med å slippe betydde. Jeg fant ut, at for meg betydde det å slippe alt ansvaret, slippe skyld, skam. Slippe å ha det vondt. Og muligheten var bare en – Å ikke drikke! Ville jeg det? JA! Men tenk om…

Jeg klarte å akseptere at alkoholen måtte bort, selv om det ville bli et savn. Da jeg endelig begynte å identifisere meg med dette savnet og fant nye muligheter til å dekke dette savnet – jeg startet med å fylle livet med nye kvaliteter igjen, som for eksempel det å bruke naturen, starte opp med hobbyer igjen, da så jeg hvorfor jeg før hadde mislyktes. Da innså jeg også hva mulighetene for å slippe innebar…

Noen ganger er det fineste valgene i livet faktisk det å slutte å kjempe og å gi slipp… (M. Mena). Jeg sluttet å kjempe, og begynte å innse hvor jeg virkelig kunne finne friheten. Den lå hos meg selv, ikke hos alle andre. Jeg kunne bare bli god nok for meg selv; alt jeg klarte – jeg var ikke lenger en som mislyktes, så lenge jeg selv ville videre… Jeg begynte å se meg selv, i forhold til andre (Ikke sammenligne meg med, selv om jeg har gått i den fella også, men se på likhetene) – og det var kun meg selv i denne situasjonen jeg kunne endre på, og i den forbindelse ikke tro at det var av selvopptatthet, og dermed bli selvutslettende, men for å godta at jeg ikke er perfekt… Begår jeg feil, er jeg fortsatt ikke mislykket, men jeg er på vei til frigjøring…

Jeg kan fortsatt mislykkes, men jeg går på videre… JEG GIR ALDRI OPP!

P.S Nå skal jeg til tannlegen, og må ta buss, noe jeg ikke liker – alle mennseker, korona og ditt og datt, men jeg skal gjøre det, selvfølgelig, for om ikke er det bare jeg selv som sitter igjen som taperen – den som mislyktes…