Jeg er min verste fiende…

… eller var…

Tilbake til hvordan det var…Til de få dagene jeg hadde gått på hvite knoker, holdt meg promillefri, men langt i fra edru. Likevel følte jeg meg ovenpå, stolt på en måte. Hadde greid å la være, kanskje fordi kroppen signaliserte, ikke for å tekkes andre – for jeg hadde sjelden tanker om hva andre mente var best for meg.

For kroppen sin del tok jeg en pause… Så kom reaksjonene: Urolig, rastløs – det smertet. Full av angst. Men det var nettopp disse dagene jeg skulle være mer oppmerksom. Oppmerksom på hva følelsene gjorde med tankemønsteret mitt. Denne stolthetsfølelsen underbygget en god grunn for å feire, for å drikke igjen. Jeg er flink! Ergo; på dager hvor jeg har det «bra» er veien kort til å ta det første glasset igjen. Det er nettopp da den avhengige ruspersonligheten snakker til meg: Du fortjener ett glass nå! Og er det noe jeg liker å høre er en rettferdiggjøring av hvorfor jeg kunne tillate meg å ta et vinglass. Jeg var jo visselig flink – jeg kjente på gleden…

Faktumet er at vi alkoholikere drikker mest på glede, for å forsterke gleden. Gleden av å ha tatt noen dager pause. Gleden av å fornøye andre, for å ha taklet hverdagen uten. Vel, det siste er en sannhet med modifikasjoner. Hadde jeg taklet hverdagen uten hadde jeg latt være å ta dette ene glasset, for jeg klarte selvfølgelig ikke å motstå fristelsen. Og tro heller ikke at det ble med det ene glasset, selv om jeg på forhånd hadde tenkt, kanskje sagt det også; jeg tar bare ETT glass. Det endte alltid opp med en tom kartong… om ikke mer.

Ingen som lider av avhengighetssyndromet gjør noe på impuls, men på følelser. Altså, som alkoholiker drakk jeg på hva jeg følte – disse følelsene, som bølger – de kom og gikk. Kom med minner eller i situasjoner, vonde eller aller mest de fine. Dermed ble de positive opplevelsene en stor anledning til å feire over å ha tatt meg noen dager pause. Og kartongen ble åpnet. Ny bølge, en negativ – den dårlige samvittigheten. Mer å drikke…

Nei, jeg var ikke så flink likevel. Dommedagens time var kommet. Angeren. Skyldfølelsen. Den dårlige samvittigheten. Ruspersonligheten er den som aller mest dømmer oss selv. Og denne selvkritikken og medfølgende tankekjør er det som er til hinder for livskvaliteten. På en annen side var det til en viss grad også denne skyldfølelsen, den som lå der i underbevisstheten (Lever 95% i underbevisstheten), og som stadig ga meg drypp om at jeg var på feil kurs. Dette ville gå nedenom og hjem. Og nei, ikke hjem til mor eller der jeg måtte føle meg hjemme, men lukt til helvetet…(eller himmelen, om jeg var snill nok, og det var jeg jo ikke etter egen bedømmelse).

—–

En dårlig samvittighet, den sunne varianten, er den som forteller meg at noe er virkelig galt. Den kan motivere meg til å komme meg på rett vei etter alle gale valg. Alle små eller store stikk kan være akkurat det som hjelper meg til å be om hjelp. Den avhengige personligheten var i tillegg ambivalent. Ville jeg egentlig slutte? Alt dette maset… Det er alle andres feil at jeg drikker. Pekte bare utover – ikke min skyld. Hørt om Projisering? Akkurat. Overføring av egne ubehagelige tanker og hendelser til andre personer er noe vi avhengighetspersoner er veldige gode på. Aller mest over på dem som står oss nær. Mine egne forestillinger og følelser ble for tunge å bære, og den dårlige samvittigheten lesset jeg over på andre. Men like fullt satt samvittigheten i meg – rotfestet i selvstraff og selvkritikk. Alt annet en sunn samvittighet. Den usunne bryter bare ned – blir unnskyldningen for å drikke mer. Kartongen tom igjen!

Nå er det faktisk slik at jeg ikke kan gi andre dårlig samvittighet, men de velger å ta imot eller avslå. Samvittigheten sitter i oss selv. Om noen prøver å lesse over sine kvaler på oss kan vi altså avstå: Dette er ikke mitt ansvar! Personen som gir deg en skyllebøtte har tatt i bruk en forsvarsmekanisme for å dekke over seg selv – den spiller på egen skyldfølelse, men innser ikke helt sin anger… Eller er det nettopp det personen gjør…? Den sitter egentlig på dårlig samvittighet, uten å innrømme det utad. Mens du ser det, og lar det bare skje, har «karakter» og avslår: Dette må du ordne opp i selv!

——–

Jo da, jeg har bebreidet meg selv, mye. Og denne bebreidelsen er et utsalg av mine krav til meg selv. I det momentet at samvittigheten slo inn tenkte jeg ikke klart. Så ikke klart. Alt var bare negativt. Selv om jeg innerst inne forsto at alkoholen indirekte var syndebukken, den som fikk meg til å bli en annen – den virkelige grunnen til at mine handlinger ble som de ble, klarte jeg ikke stoppe det. Jeg var jo avhengig! Etter hvert, med tilstrekkelig dårlig samvittighet forsto jeg endelig, eller fant svaret på: Hvem gjør jeg utrett mot hver gang jeg drikker? Den gode samvittigheten seiret. Omstillingen kom, hvor det ikke dreide seg om å innstille livet, men å omstille det.

På tide å begynne med å ta ansvar for eget liv og gjerninger, rettere sagt ugjerninger. I disse situasjonene kom også denne hersens samvittigheten opp i dagen i det tilfriskningen var et begynnende kapittel, hvor det å akseptere og forsone meg med at; slik var det – slik var jeg. Fortiden kunne jeg ikke endre, bare ta lærdom av den. Nå kunne jeg ikke annet enn å reparere skadene, ordne opp i fortiden ved å snakke om den. For gjort var gjort, og ikke noe jeg kunne endret på, selv hvor mye jeg ønsket jeg kunne. Nå, og jeg mener NÅ kan jeg ikke annet enn å gjøre så godt jeg kan for å ta ansvar ruspersonen for så å etterleve en bedre versjon av meg selv. Ikke ved å tro jeg skal bli perfekt, at jeg må strekke til over alt og overøse alle med «snillisme». Nei, ved å godta meg selv som den jeg er, et resultat av min fortid. Hva andre mener, er IKKE mitt ansvar. Jeg er kun mitt eget ansvar!

Slitsomt å leve og bo med sin verste fiende i lengden, så derfor trenger jeg å ta ansvar for min egen samvittighet også – bli venn med den. Bli venn med meg selv på en måte, siden samvittigheten er inni meg, i underbevisstheten, der jeg befinner meg det meste av tiden ifølge forskerne. En ting er sikker; den sunne samvittigheten vil jeg fortsatt ha, for uten den vet jeg jo aldri når jeg handler feil. Den har blitt min gode hjelper, noe den i og for seg alltid var ment til å være, men jeg så den ikke bakenfor all den usunne samvittigheten, min ruspersonlighet. Den gode samvittigheten har lært meg mer om å behandle meg selv slik jeg behandler en god venn – med vennlighet, raushet og omsorg. Jeg er ikke lenger min verste fiende når jeg klarer å sortere – så lenge jeg ser at tankene mine ikke er sannheten…


Nå skal jeg ut å gå, for å kvitte meg med et snev av dårlig samvittighet for å ha sittet inne så lenge i dette fantastiske, vakre vinterværet.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s