SINNSRO – NATUREN SOM MEDISIN…

Det å ha et fellesskap, hvor man kan møte andre pårørende, og ikke minst snakke om sine utfordringer og dele erfaringer, er gull verdt. Dessverre ikke like lett for alle nå, men det finnes nettgrupper som gir mange støtten de sårt trenger.

Jeg har opplevd at mange kan være forundret, til og med arge over at jeg «stengte døren» til en rusavhengig for selv å få mer ro. Jeg hører andre forteller at de blir møtt med vantro over å ha funnet fred når den som ruser seg ikke lenger bor under samme tak. Atter andre undrer seg over hvorfor vi fortsatt søker til et fellesskap når rusen er «borte». Svaret er enkelt: Sinnsro.

Iblant blir jeg fortsatt bekymret, urolig og redd. Jeg kan kjenne på sinne, være lei meg og utmattet. Jeg kan gå gjennom perioder hvor jeg ikke helt ser nevneverdig utvikling hos meg selv, og kanskje begynner å tvile på om jeg gjorde det rette. Samvittigheten gnager. Nei, dette med å sette grenser, overfor meg selv er ikke alltid like enkelt. Jeg vet at jeg trenger det for egen del, for å finne meg selv.

Jeg trenger å øve, tåle å stå i ubehaget og ikke overvurdere eget ansvarsområde – mitt eller ditt. Godta følelsene som kommer, akseptere dem for så å sortere tankene, erkjenne at de ikke er sannheten. Daglig øver jeg – lærer meg å behandle meg selv med respekt, raushet og omsorg, slik jeg ville behandlet en uvurderlig venn.

Tale er sølv og taushet er gull, sies det. Jeg kan ikke tie – jeg trenger å dele. Selv om jeg har stått i det en stund, jobbet med egen selvfølelse, kan saker og ting fortsatt kjennes uhåndterlig igjen om jeg glemmer å snakke om det. Jeg har blitt påvirket av en annens alkoholmisbruk, og selv vært den som har gjort andre usikre og utrygge. Jeg kan ikke lenger underkaste med den bestående effekten av alkohol, slik den engang hadde overtaket og kue meg. Jeg kan ikke overse den effekten den fortsatt kan ha om jeg ikke fortsetter å åpne opp. Så derfor fortsetter jeg å dele.

Gleden i mitt liv fortsetter å overgå mange av mine villeste drømmer; jeg ser min egen edruskap som det viktigste i mitt liv, og som jeg gjerne ønsker å dele med andre. Det er selvfølgelig nødvendig å huske på at jeg kan aldri hjelpe noen som selv ikke ønsker hjelp. Likevel kan jeg så et frø. For ikke å snakke om å ta ansvar for mine egne handlinger uten å pålegge meg dårlig samvittighet, så jeg aksepterer og forsoner meg med: Slik var det…

Jeg strever ikke så mye etter å oppnå et bedre liv, men jeg arbeider likevel videre med meg selv. Plutselig kan jeg overvurdere situasjonen, ha vanskeligheter med å ansvarliggjøre andre, så jeg sier til meg selv: Jeg er mitt ansvar, og bare meg! Det er da jeg står sterkere til å være en motivator, til å være der når den avhengige selv er klar. Da kan jeg hjelpe til med å reparere relasjonen – sammen kan vi gå den rette veien, ta nye, bedre valg.

Så vel som det å ha et fellesskap og noen å snakke med er naturen blitt det som gir meg lindring av min smerte, min beste medisin. Det å gå i skogen, langs sjøen eller på fjellet gir meg sjelefred. Det å ta noen avstikkere fra stien for eksempel. For når jeg går litt utenfor veien ser jeg omgivelsene fra en helt annen vinkel. Jeg kan lettere se om det finnes et bedre veivalg eller noe jeg kan undersøke nøyere…

Selvfølgelig vil jeg fortsette med å oppsøke likepersoner siden de gir meg kontinuitet, trygghet og betingelsesløst vennskap. De er til hjelp når jeg er i ferd med å vikle meg inn i selvkritikk og tankekjør igjen. Når usunn samvittighet øker selvstraff og jeg hindrer livskvalitet og utvikling. De gir meg forståelsen av viktigheten av hvem jeg er og det å verne om meg selv.

Etter som mine grenser blir klarere mestrer jeg også bedre å håndtere vanskeligheter. For hver dag som går, for hver gang jeg ser innover meg selv og arbeider med min egen utvikling, klarer jeg bedre å stå med mer uforstyrret sinn i mange vanskelige situasjoner. Jeg stiller ikke lenger så høye og uoppnåelige krav til meg selv. Jeg blir dermed også en bedre pårørende.

«Bare for i dag skal jeg ha et program. Jeg følger det kanskje ikke helt til punkt og prikke, men det skal finnes der…»

…Og på programmet i dag står det tur i skogen.