Begynner av en grunn, og fortsetter av en annen…

Som de fleste ungdommer var også jeg søkende. Til det å være en del av noe… Ikke minst det å få kjenne på virkningen av alkohol. Var det for å være med i den kule gjengen, bli godtatt og ikke skille meg ut? Jaktet jeg på den euforiske effekten av alkohol, eller aller mest bare å bli beruset?

Ungdom generelt drikker sjelden for annet enn å bli full – en del av kulturen, det å være ung og prøvende, det å bli voksen, og som de fleste var det fra min side denne utforskertrangen som drev meg, så vel som det å bli inkludert i et fellesskap, noe som i og for seg var en metode senere, for å søke kontakt og inkludering, men som resulterte i at alkoholen virkelig tok inntog i mitt liv. Lite ante jeg som uerfaren tenåring at alkoholen rørte ved mine gener, at jeg hadde en iboende trang til å ville ruse meg, og den uskyldige utprøvingen i ungdomstiden skulle dermed få alvorlige følger senere i livet. Uansett, alt har en årsak…

Selv om jeg egentlig ikke likte smaken av alkohol, og langt mindre hva den gjorde med mennesker rundt meg, og hvordan dette også påvirket meg og mine valg, så valgte jeg altså å ty til alkoholen da jeg selv ikke klarte å finne min plass i livet – da jeg føle meg som mest ensom og utrygg. Jeg flyktet inn i rusen, alkoholens lammende virkning, den som fikk smertene til å forsvinne, om så bare for en stakket stund. Dette nanosekundet av å bare ha fred fra…

Nei, jeg likte ikke alkohol, og hadde heller ingen intensjoner om å bli avhengig. Hvem har vel det? Like fullt ble jeg hekta, måtte bare ha det, og det gikk ganske raskt. Amygdalaen, med alle sine minner om hvordan alkoholen hadde løst denne følelsen av utenforskap i min ungdom signaliserte. Drikk Heidi! Minner… Som fikk store følger, på mange plan…

Jeg skal ta til orde for… Ja, jeg vil gå så langt som å si at et nært familiemedlem brukte sin «rett til» å bestemme og overkjøre meg i mine valg; jeg er jo eldre og vet best… Jeg bet mye i meg, prøvde også å hevde min egen selvbestemmelsesrett, men møtte motbør, også hos mor, som i utgangspunktet egentlig bare prøvde å gjøre sitt beste for alle parter. For en uerfaren og utrygg ungdom, som jeg var, var dette ikke alltid like lett å forstå. Det å kjenne seg undertrykket, motarbeidet og urettferdig behandlet, selv i egen familie var vanskelig å forstå. Barn liker rettferdighet – likt skal være likt, om du vil. Jeg ble en kranglefant hjemme, aldri på skolen eller utad i starten, men etter hvert søkte jeg mot andre steder å finne tilhørighet. Det var på mange måter et ungdomsopprør, og det er vel sunt. Men…

Det å føle seg som taperen, den som aldri ble hørt, gjør noe med følelseslivet, tankene og dernest handlingsmønsteret. Ikke engang som voksen, når man tror situasjonen er annerledes, og håper å få støtte og forståelse når man omsider tar bladet fra munnen. Når man endelig har tatt mot til seg, forteller om vold og overgrep begått av en annen person, som også skulle gi trygghet og kjærlighet, og i stedet blir møtt med en likeglad og hovmodig holdning: Hva var det jeg sa, du skulle ha hørt – så du fikk som fortjent! Da velger man andre løsninger ved neste korsvei…

Det å ha en person, en nær slektning, en man egentlig håper skal forstå, en som skal verne om og gi søskenkjærlighet, men som i stedet velger å opphøye sin egen selvgodhet, og preike moral, om hva som er «normal» oppførsel, blir da til en fiende og en man frykter for. I denne redselen blir gale valg tatt, og spesielt ved senere, lignende anledninger, når man trenger noen å snakke med, å søke trøst hos, og denne personen du skulle ønske var der, var den som snudde ryggen til… Det er nettopp da man føler seg alene og leter etter en metode for å slippe følelsen av annerledeshet og det å ikke være god nok. Ønske om og søken etter noen. Søket mot noe som kan dempe og regulere følelsen av avvisning. Løsningen var der, alkoholen, den sviktet ikke… Den ble løsningen, en forutsetning for å klare av livet – for å overleve i sin egen fortvilelse og ensomhet.

Jeg søkte et klapp på skulderen og anerkjennelse for mine opplevelser, og ble møtt med kulde. Du har ditt liv, jeg har mitt… Ja da, jeg er ansvarlig for eget liv, men ingen hadde lært meg hvordan takle denne smerten. Ingen hadde tillatt meg å snakke om følelsene jeg satt inne med. I stedet «slått hånden» av. Jeg erstattet en smerte med en annen. Kanskje var det den gevinsten jeg søkte gjennom alkoholrusen – det å ha det vondt? Jeg tillot ikke meg selv å ha det bra, hadde ikke fortjent det. Det hadde jeg selv hørt. Det var min skyld!

Kanskje vil noen kalle dette for noe annet enn mobbing, og mer et forsøk på å geleide meg i riktig retning. For meg var det maktovergrep, like fullt min opplevelse, selv om andre hadde en annen. Jeg opplevde det mer som en overkjørsel av mine følelser, og følte meg tilsidesatt og krenket.

—-

Forleden dag kom mange av barndommens minner tilbake da jeg hørte historien til en person som selv har blitt krenket, baksnakket og mobbet fra mange hold. (Se gjerne opptaket: Om mobbing av Rita Nilsen).  “For det er slik at alle som har vært utsatt for mobbing og annen form for overgrep i barndom og oppvekst vil få en senreaksjon”. Disse minnene blir aktivisert når vi hører om andre som har vært og er utsatt for utstøting, utnyttelse og trakassering. Jeg er intet unntak. Det er som det sies mye som kommer til overflaten igjen når alle fluktmuligheter er fratatt oss, men nå velger jeg å dele om det i stedet for å flykte inn i alkoholrusen. Aller mest skulle jeg ha snakket ansikt til ansikt med en tillitsperson, og det skal jeg også gjøre når denne situasjonen som koronaen skaper tilråder det.

Det er en kjent sak at sinne er en reaksjon på noe bakenforliggende og at følelsen ofte er knyttet til tap av, til sorg og smerte rundt dette. Og jeg følte nok en stor sorg over å ikke få støtten hjemmefra, fra en person som i utgangspunktet sto meg veldig nær, som jeg trodde hadde blitt mer forståelsesfull med årene. I stedet fortsatte denne personen å legge all skyld på meg. I tillegg prøvde vedkommende også å viske ut og unngå sine egne ødeleggende holdninger og handlinger. Så ikke personen at jeg allerede lå nede? Derfor kom reaksjonen, et sinneutbrudd og dertil metoder for selv å prøve å hjelpe meg selv – jeg tar deg på ordet: Jeg skal slutte å sloss for din godkjennelse…

Jeg får flash-backs: Mitt første selvmordsforsøk var i en alder av tretten år, et resultat av tapt kjærlighet og ingen å søke trøst hos. Selv det å ikke klare å dø, om det var det som var mitt reelle ønske, så skulle det skyves under teppe og ikke snakkes om. Det var tabu; ingen spørsmål ved hvorfor, men mer at jeg ikke eide styrke og karakter. Igjen denne følelsen av å være en taper, så hvorfor leve… Bare noen uker senere prøvde jeg på nytt: Kan dere ikke se meg!

Jeg trengte til trygge mennesker, noen å snakke med. Ikke de som snudde ryggen til meg da de egentlig forsto noe var galt, og i stedet avviste. Og jeg klarte ikke si noe, klarte ikke sette ord på det vonde. Og hvordan kunne jeg når jeg aldri ble møtt med tillit. Hvordan kunne jeg vise dem tillit, eller til og med tilgi, be om unnskyld for at jeg laget uro i hjemmet, for at jeg skapte fortvilelse blant søsken og foreldre. Var det rart mitt selvbilde var forvridd? Var det rart min selvtillit var lik null, men likevel reiste jeg meg, falt og reiste meg på ny. Noe fanden i volds grep meg kanskje der og da, men senere kom skammen, skammen for å være en skamplett for familien. Dette trenger jeg å ta et oppgjør med, for jeg ønsker å bli stående…

Det gjør vondt å granske seg selv. Det er vondt å se tilbake på løgner og bedrageri, på trakassering og avvisning. Da jeg trengte noen som mest, sto løgnene i veien, og mitt håp brast. Jeg var alene – måtte klare meg selv. Jeg måtte finne en ny venn, en ny sjelesørger – alkoholen ble min følgesvenn og redning. Til og med den sviktet meg. Eller den hadde aldri intensjoner om å hjelpe meg. Det var noe jeg trodde, men heldigvis forsto jeg og kom på bedre tanker. Alkoholen tar, uten forbehold om hvem jeg er og min fortid. Så i bunn og grunn fikk de rett: Jeg måtte ta ansvar for mitt eget liv, og jeg forlot «min venn», og har sørget over tapet av farlig begjær og betinget kjærlighet fra kong alkohol. Jeg ønsker ikke lenger å omgås ulver i fåreklær, og mobberne skal ikke få knekke meg mer.

Det koster å bryte tausheten, men det koster enda mer å la være. Jeg kan ikke la fortiden holde meg igjen. Jeg kan ikke la andre ta bort mine muligheter til å bli kjent med meg selv og til å utvikle meg videre! Jeg påroper ikke personen(e) skylden for at jeg valgte alkoholen, selv om deres behandling av meg i ulike situasjoner kan være en medvirkende årsak til at rusen ble min vei, den jeg tydde til for å finne trøst. Ja, jeg begynte å ruse meg av en grunn, og fortsatte av en annen, og nå som jeg ikke lenger trenger dens «trøst» og heller ønsker å gå med hevet hode uten å fortrenge fortiden, så velger jeg å dele dette, i håp om å hjelp andre.

Jeg ser opp til enkelte mennesker, Rita Nilsen er én av dem. Men det gir meg ikke retten til å se ned på andre, uansett hvor mye smerte de har forårsaket. Jeg kan se hver og en rett og ærlig i øynene, om de vil. I dag betyr det å være ydmyk nok til å klatre ned fra steget på stigen som fordømmer meg og andre, og heller finne min rette plass i en sirkel av støttende og kjærlige mennesker. Det er adskillig med fine personer i sirkelen, en sirkel hvor alle er likeverdige. Og om noen vil inn, behøver vi ikke flytte om på plassene, men vide den ut, helt enkelt…

Jeg har bedt om unnskyld for ord jeg har sagt og handlinger jeg har gjort i ruspåvirket tilstand, og kanskje venter jeg på et unnskyld tilbake. Uansett, når det blir slik at ansvaret for oppvasken alltid skaper konflikt, er vel ikke forholdet verdt å bygge videre på… For finnes det en mulighet til å bygge bro over kløften som er mellom den avhengige og de pårørende når de aldri klarer å snakke samme språk? Men forsoningen med min fortid kommer jeg aldri uten om. Jeg begynner i meg selv!