Et offer for…

… egne eller andres handlinger…

Etter blogginnlegget i går fikk jeg noen medlidende og omtenksomme tilbakemeldinger, og takker for det. Ha det klinkende klart; jeg fisker ikke etter å høre: Det er synd på deg Heidi! Nei, absolutt ikke. Jeg ønsker bare å sette ord på det, ufarliggjøre smerten det kan være når for eksempel situasjoner og fortrengte minner kan sette meg ut av spill. At personer jeg føler som autoritære kan krympe meg. Ergo; bommerangen kommer tilbake til meg, spesielt om jeg ikke setter ord på frykten for å krympe.

Det er jeg selv som trenger å komme meg ut av en eventuell offerrolle, som det kan være lett å se seg selv i når fortidens djevler fortsatt har overgrepet på meg. Denne selvmedlidenheten jeg selv kan vikle meg inn i, om jeg fortsatt lar enkelte personer ha makten over meg. Det handler om å bearbeide og å forsone meg med. Handler om å gå ut av offerrollen, som krever at jeg er trygg på meg selv. Og, i tillegg får jeg si, jeg skrev innlegget for at andre kan kjenne seg igjen, se på sin tilværelse, reflektere: Er jeg i denne offerrollen? Oi, eller AMEN!

Altså: Du er et offer Heidi, sier noen.  Et offer for andres egoisme og selviskhet, griskhet og umenneskelighet. Et offer for andres sorg, skyld og skam, og offer for deres syklige trang til alkohol, til makt og selvhevdelse. Og så er jeg et offer av min egen fortid, av egne feil valg, og aller mest et offer av avhengigheten. Er det synd på meg da? Ja, på mange måter er jeg åpenbart et offer, men så er det andre situasjoner hvor man tenker at her er det et eller annet som skurrer. Det er ikke slik at jeg skal dynge meg ned i retten til å få all slags medfølelse eller det å forbli i denne offerrollen. Det er virkelig da jeg er et offer, når jeg av selvmedlidenhet krever alles oppmerksomhet – det er synd om meg…

Jeg kan selvfølgelig velge å sitte fast i offerrollen… Hvor ender jeg da? Tilbake til hvor jeg var…

Igjen, til det at jeg åpenbart er et offer; en av mange personer som har vært utsatt for krig, vold eller overgrep. Kriger har jeg unngått, vertfall den med bomber, kuler og krutt med lemlestelser og død. Selv om det føltes som mange bomber falt, og det smalt tett mellom ørene på de verste dagene. Ja, det gikk noen kuler varmt for å si det sånn. Og jeg sto midt i skuddlinjen, jeg var det lette bytte, den som skulle ofres. Og, jeg lot meg bli ofret…

For andre kan forestillingen om å være et offer brukes mer manipulativt og bli noe man ikke så lett kommer ut av. Og som beskrevet over er ikke det min intensjon. Jeg ønsker ikke å krympe, ei heller å bære på alle andres følelser. Faktisk mer enn nok med mine egne. Og det er mine egne som lager krøll fra tid til annen, ved at jeg tillater andre å sette meg tilbake. Derfor trenger jeg å ta 100% ansvar for meg selv. Hva andre bedriver av jåleri og frieri til mine følelser, eller bedre sagt, manipulasjon av mine følelser er faktisk ikke mitt ansvar. Det er disse personene jeg trenger å holde på avstand. I den forstand: Jeg skal ikke bli et offer for deres svakheter og tilkortkommenheter.

Jo da, jeg sto i denne offerrollen ganske lenge selv. Kjenner også at ubearbeide situasjoner kan dra meg tilbake; selvmedlidenheten. Og, det er jo en begrenset rolle i og for seg, tenker jeg. For hva skal man egentlig gjøre som offer? Det er vel å påkalle en slags sympati. Så noen kan jo ha rett i at bloggen i går var for å føle meg sett og for å få nettopp denne sympatien. I et slik tilfelle kan mange sikkert spørre seg: Er det ikke slik at jeg legger fram livshistorien min for å rekruttere støttespiller langt mer enn at den skal undersøkes? Med andre ord, for å få medfølelse og disse støttespillerne over til mitt syn på at jeg har blitt dårlig behandlet?

 Offerrollen påvirker både personens syn på seg selv og, ikke minst, deres relasjon til andre.

Selvfølgelig, som alle, ønsker jeg å bli sett og tatt på alvor. Alle trenger vi å bli sett og å kjenne på omtanke og at noen bryr seg om en. Men, og påpeker igjen, jeg skriver for at andre skal se på likhetene til sin egen livshistorie. Jeg skriver for å påvirke andre til å våge å gå i seg selv. Jeg skriver for å dele med andre, også for å ufarliggjøre mine egne følelser og dermed ta tilbake tryggheten på meg selv. Og jeg blir aldri trygg på meg selv ved å forbli i en offerrolle. Blir jeg i den har jeg resignert. Jeg påtar meg en defensiv rolle, duller meg inn i vatt, puter, dyner og i det hele tatt… Jeg selvutsletter meg selv om jeg blir i denne offerrollen. Det samme skjer om jeg bruker min fortid til å overbevise andre om at det er synd på meg.

Skal prøve å være mer konkret, om hvordan jeg ser på ulike ofre. Det å være et offer kan kanskje mer beskrives som det «sanne» offeret. Det er som regel knyttet til skamme over det vonde de har opplevd. Og det motsatte, det «falske» offeret, som kan henge sammen med en status rundt egen lidelse. Jeg velger å sette meg i den første kategorien, hvor mye har dreid seg om skammen over at jeg har latt meg bli utnyttet. Eller også at jeg var den som utnyttet andre. For ikke å snakke om at jeg påførte mange psykisk smerte og lidelse – visa-versa…

Om jeg vikler meg inn i denne bitterheten, eller også selvmedlidenhet til hva andre eller jeg selv har gjort så blir det et problem, et slags falskt selvoppofrende profeti, hvor offerrollen er ganske selvbekreftende. Bekreftelsen de søker hos andre, ser ikke ut til å hjelpe, og dette resulterer jo i at man blir i denne offerrollen. Der er å håpe at denne falske formen blir fanget opp av omgivelsene, slik at de skjønner at det er en metode til mer lidelse.

Føler du deg som et offer, er det du som trenger å ta ansvar. Ta ansvar for om du ønsker enda mer lidelse…Å forbli i offerrollen hindrer ens personlige utvikling og mentale helse, og da er veien kort tilbake til rusen…Og dit har ikke jeg tenkt meg!

Fastfrosne følelser eller friheten til å vokse…

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s