Undertrykte følelser!

Hindre du deg selv i å leve?

Har du opplevd at følelsene tar overhånd? Vær ikke redd, for jo mer redd du blir, jo mer tukler følelsene dine med deg. Å ja da, jeg har selv viklet meg inn i et vir-var av følelser, kjent på at de prøver å overmanne meg. I disse situasjonene så jeg ikke helt klart hverken årsakene eller løsningene, og livet kjentes ikke så godt å leve.

Bare jeg selv kan gjøre noe med disse ikke-hjelpsomme følelsene, som jeg velger å kalle dem. Jeg kan regulere styrken. Alle har hørt uttrykket «som lyn fra klar himmel», men det er faktisk ikke slik at følelsene treffer oss slik bombastisk. Følelser er ulike prosesser som skjer gjennom flere steg og lag, og starter med ulike situasjoner som vi har viet oppmerksomheten til. Vi prøver som best å vurdere dem ut ifra våre erfaringer. Ta for eksempel denne koronapandemien, og jeg bruker meg selv som et tenkt eksempel.

Jeg blir bekymret over denne stadige, ukontrollerte utviklingen av covid-19. Nye varianter – muterte virus og mennesker isoleres. Jeg bekymrer meg over at mange overser smittefaren og gir beng i tiltak som munnbind, avstand, håndhygiene og karantenepåbud. I verste fall kan jeg reagere med å bli inne – jeg går ikke ut. Jeg kan bli sittende hjemme, tenke, kjenne pulsens forhøyede mønster. Altså: Min erfaring påvirker min adferd og dernest det fysiologiske og mine følelser aktiveres. Hva kunne jeg gjort annerledes? Hvordan kunne jeg påvirket min egen situasjon? For det er jo bare den jeg kan påvirke og endre, ikke andre menneskers adferd rundt koronasituasjonen.

Det første jeg ser på er hvordan jeg tolker impulsene. Tar en bestemmelse, jeg går ut, selv om jeg føler meg utrygg. Velger å akseptere at pulsen er høy, at følelsene løper litt løpsk – og det er ubehagelig, men jeg vet det er ufarlig, selv om de kommer i bølger, store brenninger, det er slik det kjennes ut, slik tankene mine tenker – reaktiverer følelsene, men egentlig varer hvert følelsesutbrudd bare noen sekunder. Jeg går mot skogen. Der er det ingen. Pulsen avtar, og de gode og hjelpsomme følelsene kommer tilbake.

Bare jeg selv kan regulere min emosjonelle tilstand ved å være mer oppmerksom på de hjelpsomme følelsene, de jeg fikk da jeg kom meg ut i naturen. De som påvirker meg til å få gjort det jeg ønsker å gjøre, det som er viktig for meg. I slike situasjoner har jeg lært meg å stoppe opp, «puste med magen» og tenke gjennom hvordan jeg kan regulere følelsesregisteret mest hensiktsmessig for at jeg kan leve slik jeg virkelig vil. Ikke alltid like enkelt, men erfaringsvis har jeg funnet strategier, lagt merke til hvilke teknikker som gir de beste resultatene, som for eksempel det å gå.

Noen ganger lønner det seg rett og slett å unngå det som skaper ubehag selv om det kan begrense meg for en tid. Slik denne situasjonen er nå, har jeg på en måte blitt pålagt å unngå ulike situasjoner, det er dermed ikke selvvalgt, og det igjen kan skape en følelse av ubehag – som å være innestengt. Hva kan jeg gjøre med den situasjonen, for å ikke sitte å kjenne på fengselsfølelsen, denne ensomhetsfølelsen? (Husk, dette er en tenkt situasjon, for jeg føler meg ikke ensom eller innestengt). Det som er viktig for meg er å ikke bare tolke situasjonene, tenke strategier, men også å gjøre disse endringene. Tomme tanker og ord skaper ikke fremgang. Handling – handling – handling!

Det lønner seg å legge merke til hvilke strategier som gir positive konsekvenser. Jeg for min del har funnet ut at det «å stenge meg inne» gjør ting bare verre og bidrar til at de ikke-hjelpsomme følelsene får fritt spillerom. Der imot når jeg er ute så er assosiasjonene og sansene mine rettet mot opplevelsene i naturen – de gode følelsene driver de vonde og vanskelige bort. Jeg har stoppet den negative spiralen – jeg kjenner meg fri. Selv alene er jeg langt ifra ensom!

De gangene jeg undertrykker følelsene mine, i situasjoner hvor jeg er virkelig engstelig, arbeider kroppen hardt for å hindre impulsene som dukker opp. Dette kan medføre at jeg skaper distanse til andre mennesker. (Og nettopp da føler jeg meg aller mest ensom). Likevel kan det være nødvendig med denne undertrykkelsen, som når jeg er sammen med for eksempel mine barnebarn. Jeg vil nødig overføre mine engstelser til dem.

Som dere forstår, er det å gå tur en nyttig og livsviktig følelsesregulerende metode for meg. Men første skritt på veien er å erkjenne følelsene, sette ord på dem og dette har jeg faktisk fått hjelp til. Jeg hadde ikke engang navnene på alle – jeg var enten glad, trist eller sinna. Den aller beste måten å bli kjent med sine emosjonelle endringer er å fortelle om hvordan man egentlig har det i ulike situasjoner. Om følelsene tar overhånd begynner også tankene å spille oss et puss – de kan gi angst, uro og ubehag og i verste fall bli lite rasjonelle og gå over til å bli tvangsmessige. I slike tilfeller er det lurt å ha profesjonell hjelp.

Noen råd kan jeg gi, og mitt råd er, vertfall nå når mange må holde avstand: Kom deg ut, og ikke minst; våg og kjenn på hva du føler, pust uten å være så opptatt av teknikker, men bare vær – observer at DU ER! Bevisstgjøring og tilstedeværelse. Senere, når situasjonen tillater det, oppsøk noen, venner og bekjente, eller bare slå av en prat med de du møter mens du er ute og går. Sistnevnte, det å snakke med noen er en ting jeg trenger å bli flinkere til, for jeg vet jo hvor verdifullt det er å løse opp i fastlåste følelser og tankespinn, og det gjøres aller best når jeg setter ord på hva jeg føler.

Jeg sier som Jostein Pedersen: Uansett, vi må begynne å se hverandre. Bry oss om hverandre. Og for dem som sliter, er det kun én ting som hjelper: Prate, prate, prate! Da vil du kjenne på hvor modig du er. For det er DU. Det er alltid modig å leve. Og, det gjelder å ikke la ytre bagateller ødelegge for indre glede!

GOD TUR – OG PRAT I VEI!