Etter å ha lyttet til et foredrag om skyld og skam forleden kveld, er det naturlig at jeg har fokus på tematikken. Ikke minst tok det meg tilbake til fortiden igjen, men akkurat nå skal jeg ikke vie min interesse mot den gangen. I stedet vil jeg skrive om hendelser i går.
Som sedvanlig var jeg ute på min daglige spasertur, og ruta gikk ned mot Kulpe, en strandperle i nærområdet. En aldeles nydelig dag. Sola varmet skikkelig der jeg satte meg ned på en trerot. «Benket» meg til for å sende en direktevideo om nettopp skyld og skam. Ingen notater, det sitter i hodet – minnene, men det blir sterkt og følelsesladet. Mye av det jeg egentlig hadde tenkt å si ble bare borte. Noe knytte seg, stoppet meg i å være fullstendig åpen.
I etterkant har jeg tenkt at jeg fortsatt sitter med mye uforløst skam- og skyldfølelse. Hvorfor fikk jeg ellers den reaksjonen? Som om en propp satt fast og hindret meg i å snakke. Hva var jeg redd for? Hadde jeg ikke ordnet opp i det jeg selv var skyld i, og hvorfor skamme meg over noe som kan skje hvem som helst som ikke har kunnskap om livets hinder? Jeg har, slik jeg ser det, og som best jeg har kunnet tilgitt meg selv for mine feiltrinn – jeg måtte det for å gå videre. Det er nok fortsatt noen andres handlinger, i forhold til meg, som sitter der, som er denne klumpen i brystet…
Som jeg sa på videoen, ville jeg ta pauser dersom noen kom gående forbi, og bare det sier meg at jeg hadde noe jeg skammet meg over, noe jeg ikke ville de skulle høre, noe de kanskje ville se ned på meg for om jeg møtte dem senere. Eller hvorfor hadde jeg satt den restriksjonen? Likevel snakket jeg, mens ett par gikk forbi. Jeg vurderte situasjonen nøye. Jeg kan ikke oppfordre noen til å snakke om det skambelagte og selv tie. Så derfor snakket jeg, men når jeg lyttet etterpå, hørte jeg en smule resignasjon i stemmen min. Selv om mye av det jeg i utgangspunktet hadde på hjertet uteble, fikk jeg frem budskapet, om noe «sladdet».
Hva er det med denne skammen – hvorfor så redd for andres meninger? Vil de virkelig se ned på meg og tenke at det var min skyld og at jeg virkelig burde skamme meg? Dommeren spør, og dommeren svarer…
Skammen hadde fortsatt grep om mitt selvbilde. Jeg tillater den fortsatt. Lar den forhindre meg i å kjenne meg godtatt, til å se på meg selv som likeverdig, til å gjøre det jeg vil. At jeg, så vel som de to som gikk forbi, kunne ta plass. I stedet holdt jeg igjen – prøvde å kontrollere hva jeg følte der jeg satt. Med andre ord; ubearbeidede skyldfølelser – hvor skal de egentlig plasseres? Satt jeg fortsatt og påtok meg ansvaret for det som ikke var min skyld? Var det det jeg skammet meg over – alt det jeg trodde jeg hadde ryddet bort fortsatt var der. Sto jeg fortsatt i skammekroken? Og hvem hadde plassert meg der? Jeg selv?
———-
Iakttok det samme paret i det de vandret utover den isbelagte sjøen. Den var som en gedigen skøytebane. Stirret; hvordan de gikk der, besluttsomme, målrettet og frie på en måte. Ingen ting holdt dem igjen – de bare gikk. Kan hende varsomme, men ikke redde, så det ut til. De hadde bestemt seg – de hadde et mål. De har nok ikke gjort noe galt – isen bar dem, de ramlet ikke gjennom…
I det jeg forlot plassen min i solen, kom de to personene tilbake – vi passerte hverandre, så opp og sa hei og gikk videre, hver vår vei. De så ikke ned på meg, snarere tvert om. De hadde sikkert ikke hørt hva jeg sa heller, men uansett: Hvorfor slik mistro? Hva hadde jeg å skamme meg over? At jeg tok feil valg, og da mener jeg mine egne valg. Hva baserte jeg egentlig valgene mine på den gangen? Hvem som helst som ikke satt på løsningsmetodene angående hvordan håndtere følelseslivet kunne havnet på «havets bunn». Jeg var bare et menneske, ikke helt uskyldig, men en som ikke hadde alle de riktige strategiene. For ingen hadde lært meg, fortalt meg, vist meg hvordan føle, hva si, hva kjenne, så derfor grep jeg om den eneste kjennbare løsningen jeg hadde – alkoholen. Den eneste kunnskapen jeg bar på.
Si det: Jeg er ikke alene! Mange har hatt det som meg, og jeg får det aldri bedre ved å holde det vonde inni meg, ved å tie og holde det skjult. Ansvar! Hvilke krav setter jeg til meg selv? Ærlighet – til meg selv!
Jeg går utover isen. Det sitrer i kroppen – redsel, men også en spenning. Vil den bære meg? Holder den så er jeg satt fri. Merkelige tanker. Jeg setter meg fri. Mestringsfølelsen – frykten sklir bort – bortover isen. Jeg står stille og ser rundt meg, tjue meter til land. Det knaker ikke. Jeg ler for meg selv, og puster dype drag. Hvem er jeg nå? Hvordan ser jeg på meg selv nå? Sterk og modig. Jeg eier ingen skam, og sprekker isen skyldes det kanskje ikke mine handlinger, selv om jeg gikk ut på den. Summen av manges handlinger, av vær og vind. Jeg går på «vannet». Et lite stykke til, så vendte jeg nesa og gikk tilbake, på trygt land… Jeg var jo trygg der ute også, for hva som helst kan skje uansett hvor jeg befinner meg.
Hva har så skyld, skam og det å gå på isen med hverandre å gjøre? Ingenting, annet enn at jeg utfordre meg selv, våget å ta skrittet ut i det jeg fryktet, det utrygge – kjenne mestring og et snev av frihet. Aller mest stolthet over at jeg turte å friste skjebnen – det å våge å leve. Jeg slapp taket for en stund – jeg ga slipp. Det er det jeg skal, tørre å si sannheten, den som ligger under skammen og dermed fri meg selv for uberettiget skyld. Bare ta ansvar for det som er og var mine feilvalg. Noe annet kan jeg ikke…
—–
På veien hjem, med en indre ro, som ble brutt da jeg fant det naturskjønne området skjendet av søppel. Tenkte; for en skam – de burde skamme seg. Hva? Jeg tok ansvar, ikke fordi jeg måtte, og jeg påtok meg heller ingen skyld, og dermed ingen skam. Oppgitt og sinna ryddet jeg opp. Hvem var jeg sinna på? Hvem hadde unnlatt å rydde etter seg, laget denne skampletten? Jeg kunne ikke vite, men tok alt skrotet med meg likevel. Tenkte på all plasten, på dyrelivet – på jorda. Jeg tok i alle fall ansvar for felles velferd – jorda er alles ansvar, det angikk ikke bare meg…
Se hva jeg fant, sa jeg i det jeg støtte på en mann lengere opp. Har du sett, de burde skamme seg! Han sa høyt det jeg hadde tenkt. Det slo meg. Begge hadde vi satte de skyldige i skammekroken, fratatt dem alt ansvar for sine handlinger. Men vi visste ikke hvem, og de visste heller ikke at vi rev i stykker deres integritet og selvbilde. Kanskje eide de ikke skam. Men jeg visste med meg selv; innerst inne ville jeg gitt de ansvaret – lagt skylden hos dem det tilhørte, ikke for hvem de var, men for deres handlinger. De skulle fått beskjed om å rette opp i sine feilvalg, spilt på deres samvittighet, den sunne skyldfølelsen, og dermed gitt dem styringslinjer for hvordan oppføre seg. Jeg skulle heller aldri ville si: Skam dere!
Ingen ting skjer når man blir satt i skammekroken annet enn at vedkommende forblir innesluttet og handlingslammet. Et menneske med nedbrutt selvbilde klarer ikke å ta rette valg.
«Den som er helt uten skyld, kan kaste den første steinen»! Kanskje ryddet jeg opp i min egen samvittighet… Men skammer jeg meg? Nei! Ikke nå…
Tiden etter - hvordan takle hverdagen som tørrlagt alkoholiker 